Kronikk

Den nådeløse humoren

Uten den altomfattende homofobien ville animasjonsserien Fanthomas om stylisten Jan Thomas aldri blitt en suksess.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jan Thomas Mørch Husby (til høyre) er den nye tegneseriehelten, Fanthomas, på VGTV. Her sammen med ektemannen Christopher Mørch Husby. ESPEN SJØLINGSTAD HOEN/VG/QVISTEN ANIMATION

Privat

NORDBØ DELTOK I NETTDEBATT UNDER SAKEN!

Radarpar.

Animasjonsserien om Fanthomas på VG Nett har feiret enorme suksesser med høy medieoppmerksomhet og maksimale terningkast. Hovedpersonene i serien er stylisten Jan Thomas og hans unge ektemann Christopher. Sammen blir de et superhelt-radarpar à la Batman og Robin i et univers befolket av mer eller mindre skrudde og outrerte norske kjendiser. Hver uke blir premièrene på VG Nett fulgt av et stort antall unike brukere, og sponsoren Expert kan gni seg i hendene over en himmelsk reklameeffekt. Resultatet av dette kan faktisk bli at vi om en stund får landets første helaftens animasjonsfilm der finansieringen hovedsakelig kommer fra én kommersiell aktør.

Dyktig gjort.

Undertegnede er blant de flere hundre tusen som hver uke klikker seg inn på serien for å følge handlingen, ikke minst for å beundre den fantastiske innsatsen fra komiker Anders Bye, som gjør alle stemmene og i tillegg står for idé og manus sammen med Jesper Sundnes. Det er drivende dyktig gjort, og det er soleklart at disse to grundig har lært seg begge de mest velbrukte triksene i boken for å få nordmenn til å le: Imitasjon og kjendiser.

Latterliggjør minoritet.

I tillegg har de hatt stor nytte av det mest brukte suksess-trikset av dem alle, nemlig å latterliggjøre en minoritet. Uten Jan Thomas Mørch Husby hadde de aldri hatt en bærende idé for serien. Jan Thomas er homofil, og er gift med den betydelig yngre Christopher Mørch Husby. Bare dette er alene nok til å få det norske folk til å rystes innerst inne i fordommene. Det er ikke mulig å finne et mer ideelt og innbringende mobbeobjekt i landet enn nettopp Jan Thomas. At han later til å ha en viss sans for all viraken er et poeng å ha med seg, men det er ikke saken her.

Mobbeobjekter.

Saken er at komikere i Norge alltid tyr til minste motstands vei, og banker løs på de innlysende mobbeobjektene år etter år. Jeg mener det er en tanke fantasiløst, og at det fungerer sementerende på fordommer: Når stjernene mobber Jan Thomas, hvorfor skal ikke jeg kunne mobbe den homofile klassekameraten min på samme måte? Majoriteten er heterofil og holder seg stort sett med jevnaldrende partnere. Jan Thomas gjør det motsatte og får pepper over hele linjen.

Homofobi.

Hvilken komiker kunne laget en hel humorserie basert på Tone Damlie Aaberge og hennes (eks) kjæreste Simen Wardenær, som også var betydelig eldre enn henne? Absolutt ingen. Referansen er rett og slett ubrukelig, fordi det attraktive består i at modne menn beundres når de innlater seg med en arm candy. Deres kjærlighetsforhold representerte nemlig det normale, beundrede og attraktive, i motsetning til Jan Thomas og Christopher, som står for alt det majoriteten hater – eller er redd for. Uten homofobien ville denne serien aldri sett dagens lys.

Finne en fordom.

Dermed er det fritt frem for alle komikere, og når de presenterer ideen for sin sponsor vet sannsynligvis også deres markedsfolk at dette umulig kan bli noe annet enn en kjempehit. All humors (og dermed all reklames) første regel er å finne et anslag, en klisjé eller en fordom for å sette publikum lynraskt på sporet. Der finner man i dag ikke noe som funker bedre enn Jan Thomas. At sistnevntes stylistkontorer er blitt ramponert med vindusknusing og tagging og at paret er blitt utsatt for vold og antastelse på gaten og andre steder, er ikke noe som nevnes i serien. Det er nemlig langt fra morsomt – men det er ufravikelig del av det samme bildet.

Sterk for å bære.

En annen person som også utfordrer det norske majoritetens selvbilde er Esther Benestad Pirelli, og det er ikke tilfeldig at også han/hun har måttet tåle betydelig latterliggjøring fra komikere. Utfordrer du normaliteten, vil du få et øs som du skal være svært sterk for å bære.

Norsk humor har alltid hatt et betydelig innslag av merkelige «figurer», fra femtiårenes Bottolf, (den britiskbaserte) Marve Fleksnes til Oluf og dagens Fanthomas. Forskjellen er at de mest populære figurene i 2009 er basert på imitasjoner og parodier på virkelige personer.

Effekt på ofrene.

Hva slags følelsesmessig effekt har dette på de parodierte? Det vet sannsynligvis ingen andre enn ofrene. Dersom de reagerer, velger de å holde det for seg selv. Å stå frem som en person uten selvironi er nemlig det mest ukorrekte du kan gjøre. Det koster altfor mye.

Nådeløs humor.

Politikere elsker å si at de gaper av latter over komikernes parodiering av dem, men da bør man også huske på at politikerne allerede deltar i et spill. Når Hallo i Uken imiterte politikerne var det vanligvis det politiske spillet som ble karikert. Men når Jan Thomas blir fremstilt som en halvpedofil tulling med en IQ på 40, er målskiven noe helt annet. Da handler det om enkeltmenneskers personlige valg, utseende og seksuelle preferanser. Da blir plutselig humoren langt mer drepende og nådeløs.

Altomfattende homofobi.

Jeg våger herved påstanden om at årsaken til dette er den altomfattende homofobien, som til overmål i 2009 resulterte i Fritt Ords Pris. Men denne homofobien, som faktisk driver et stort antall mennesker til selvmord hvert år, har komikerne og deres sponsorer alt å vinne på: Behold fordommene, glem alle nyanser, pøs på med overdrivelser, bruk sex så mye som mulig, og det vil gå dere godt og dere vil leve lenge i landet, deres markedsandel vil øke, digitalkameraene og brødbakemaskinene vil fyke ut fra Experts hyller og pokalene vil drysse over dere under Komiprisen og alle andre glamorøse arenaer.

Amen.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  2. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  3. KRONIKK

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes

  4. KRONIKK

    Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige | Asle Toje

  5. KRONIKK

    Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende politikere å drive valgkamp | Thomas Hylland Eriksen

  6. KRONIKK

    Farvel til demokratiet, eller starten på slutten av Erdogans styre? | Cemal Knudsen Yucel