Kronikk

Verdens beste klimapolitikk er ikke god nok

  • Marius Holm
    Daglig leder, miljøstiftelsen Zero
Selv om bare Kuwait produserer mer olje pr. innbygger enn Norge, er det ingen land som bruker større ressurser på å ødelegge oljens forretningsmodell, skriver Marius Holm.

Norsk klimapolitikk er i verdenstoppen. Likevel må og kan vi strekke oss enda lenger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nylig kom foreløpige utslippstall for Norge. Utslippene går ned, men det går for sakte. Vi er omtrent tilbake på 1990-nivå, på et tidspunkt hvor vi burde vært minst 20 prosent lavere. Når jeg nå overlater roret til andre etter 20 år i miljøbevegelsen, kunne disse tallene ansporet til både frustrasjon og selvransakelse. Har vi mislykkes?

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) vil nok ile til med sin referansebane: Uten klimapolitikken kunne utslippene som nå er rundt 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter, ha vært 75 millioner tonn. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) vil skyte inn at Norge faktisk har en plan for å nå 2030-målet.

De grønne opposisjonspartiene mener derimot Norge har strøket på selve syretesten: utslippstallene. Kombinerer vi med fortsatt oljeleting, er det lett å fremstille Norge som klimaversting.

Politikken virker

Men sammenligner vi faktisk norsk klimapolitikk med andre land, blir bildet et annet. Og da er det de reelle virkemidlene vi må snakke om:

  • Hadde kullkraftverk globalt stått overfor samme CO2-pris som norske gasskraftverk, 1100 kroner pr. tonn, ville de vært fire ganger dyrere å drive. Det ville gjort kullkraft dyrere enn å bygge nye anlegg for fornybar energi eller kjernekraft, og kull ville blitt konkurrert ut.
  • Hadde alle land lagt inn like stor innsats på CO2-fangst og annen klimateknologi i industrien, ville «de vanskelige sektorene», slik som sementfabrikkene, vært på god vei mot nullutslipp. Nå er i hvert fall én av dem det, nemlig Norcem i Brevik.
  • Hadde verdens fossile bilpark stått overfor samme avgifter på fossilt drivstoff, kjøretøy og veibruk som i Norge de siste 20 årene, ville nybilsalget globalt vært fullelektrisk nå. Det er det ikke. Men det kommer det til å bli utpå 2030-tallet, fordi Norge og en håndfull andre land skapte markedet for elbiler og gjorde industrialisering mulig.

Så selv om bare Kuwait produserer mer olje pr. innbygger enn Norge, er det ingen land som bruker større ressurser på å ødelegge oljens forretningsmodell. For det er det vi gjør og må gjøre om fossil energi skal bli faset ut globalt innen 2050, også i land uten særlig til klimapolitikk.

Politikken virker. Batteriprisen har falt nesten 90 prosent på ti år, og den faller fortsatt.

Vår ekstreme rikdom er basert på historiske utslipp, som fortsatt befinner seg i atmosfæren, og den er basert på eksport av olje og gass. Det gir oss et særskilt ansvar, ifølge Marius Holm. På bildet er Bragefeltet i Nordsjøen.

At Norge likevel fortsetter å lete etter olje, handler ikke først og fremst om at noen faktisk ønsker og tror på en oljesmurt fremtid. Det handler mer om politikere som er opptatt av å opprettholde økonomisk aktivitet på kort sikt. Spørsmålet modnes, og letepolitikken vil endres gradvis.

Ingen tid til å hvile

Norge har altså en klimapolitikk som, anvendt på verden, ville tatt knekken på fossil energi og trolig løst klimaproblemet. Likevel kommer utslippskuttene litt saktere her til lands. Det skyldes hovedsakelig tre forhold:

  1. Våre fossile kraftverk ligger langt til havs, og de har derfor vært dyrere å erstatte med fornybar energi.
  2. Vi har mye billig vannkraft, som gir oss utslippsfri kraft, men også mye industri med prosessutslipp som er vanskeligere å bli kvitt.
  3. Vi har spredt bosetting, lange avstander, befolkningsvekst og økonomisk vekst. Det har gjort det vanskelig å kutte utslipp i transport.

Til tross for tregheten kommer også disse utslippene til å falle. Dette er fordi de økonomiske virkemidlene virker, de offentlige investeringene i teknologi og infrastruktur øker og utvalget av gode nullutslippskjøretøy gjør at fossilbiler som pensjoneres, ikke lenger erstattes av nye.

Vi har altså mange grunner til å klappe oss selv på skulderen, men dessverre ingen tid til å hvile. Selv om fossil energi vil være på vikende front de neste årene, gjenstår svært krevende oppgaver før verden har kurs mot temperaturstigning på maksimalt 1,5 grader. De årlige investeringene i ren energi, infrastruktur og elektrifisering av energibruk globalt må ifølge Det internasjonale energibyrået tredobles, og ny teknologi må utvikles og tas i bruk raskt.

Vårt ambisjonsnivå må til topps

Norges ansvar og ambisjonsnivå må strekke seg lenger enn å halvere utslippene dette tiåret og bli netto null i 2050. Vår ekstreme rikdom er basert på historiske utslipp, som fortsatt befinner seg i atmosfæren, og den er basert på eksport av olje og gass.

Vi må, som alle land, redusere behovet for klimapolitikk ved å legge rammer for grønne, gode liv i by og land

Partiene som danner regjering etter valget, må ikke bare skjerpe Norges vedtatte utslippsmål. De må også sette seg mål for hvordan Norge kan bidra mest og best mulig til å oppfylle selve formålet med klimapolitikken: å stanse klimaendringene. Her er mine forslag til delmål:

  1. Norge skal være verdens ledende marked for nullutslippsløsninger. Slik elbilpolitikken bidro til industrialisering av elbil, skal vi også bidra til industrialisering av utslippsfrie lastebiler, fly, maskiner, byggevarer, gjødsel og resirkulert plast.
  2. Norge skal utvikle og realisere nullutslippsløsninger i all egen industri. Innen 2030 bør vi ha fullskala utslippsfri produksjon av sement, aluminium, ferrolegeringer og gjødsel. Vi skal ha utslippsfrie skip i alle fartøykategorier basert på batterier, hydrogen eller ammoniakk.
  3. Norge skal investere like mye i fornybar energi som vi i dag investerer i olje. Norske havvindressurser skal gi utslippskutt i Norge og Europa. Vår kapital skal fortrenge kull og diesel, gjennom å investere i fornybar energi i vekstøkonomier og utviklingsland.

Dette, og intet mindre, er målene Norge bør ha for 2030. Disse grepene vil gi størst bidrag til netto null globale utslipp i 2050. Og de vil stå i forhold det særskilte ansvaret land som har tjent seg rike på fossil energi, har til å løse klimaproblemet.

Samtidig må vi, som alle land, redusere behovet for klimapolitikk ved å legge rammer for grønne, gode liv i by og land. Vi må skape byer med mulighet for livsutfoldelse med minimal ressursbruk, og vi må skape bygder som forvalter både karbon og økosystemer i tillegg til salgbare naturressurser.

Det krever lederskap, innsats og verdivalg. Jeg har aldri vært tryggere på at vi er på rett vei.

Marius Holm har vært daglig leder i Zero siden 2012 og slutter i stillingen i dag, 30. juni.


Les også

  1. Norge har allerede løsninger for å nå klimamålene. Vi må bare ta dem i bruk.

  2. Utdaterte argumenter fra Norsk olje og gass

  3. MDG: Utfordrer SV, V og KrF til å legge ned veto mot mer oljeleting

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. CO2
  3. Omstilling
  4. Fornybar energi