– Jeg kommer og henter dere ut av skogen!

Et drap i romjulen for 121 år siden ble aktuelt igjen i 2020, året da «alle» skulle ut i naturen.

2. juledag i 1899 løsnet godseier og tindebestiger Johannes Heftye tre skudd med sin revolver. Det tredje skuddet drepte den 24 år gamle fiskersønnen Ove Postmyr. Heftye var så lei av folk som gikk gjennom godset på Austrått, at han hadde satt opp grind og bygget vei rundt. Slik skulle han unngå at fremmedfolk gikk over tunet. Lokalbefolkningen likte ikke denne omveien, så flere fortsatte å gå over tunet. Det var det unge Postmyr gjorde denne juledagen, som skulle bli hans siste.

Heldigvis er det langt mellom slike konflikter som får dødelig utfall. Men den bakenforliggende situasjonen er minst like aktuell og gjenkjennelig i dag som for over hundre år siden.

Bonden som ville hente oss ut av skogen

2020 ble året da «alle» skulle ut samtidig. Slikt blir det konflikter av. Under en løpetur med venner fortalte jeg om drapet på Austrått. Jeg spøkte med at de måtte se seg litt ekstra godt over skulderen ute på landet.

Som ved en skjebnens ironi hørte vi en time senere et bryskt rop fra en av gårdene vi nettopp hadde passert langs det vi oppfattet som en gårdsvei for allmenn ferdsel. «Ha dere ned hit nå, ellers kommer jeg og henter dere ut av skogen!» ropte den rasende grunneieren.

Allemannsretten til glede og besvær

Dessverre er det mange som kjenner seg igjen i denne episoden. Stadig oftere møter man på skilt og stengsler som gjør det klart at man er uønsket på eiendommen.

Hvor kommer denne mistroen fra? Hva gjorde en godseier til drapsmann på grunn av en passering over tunet midt i julehøytiden? Hva får en bonde til å true tre voksne med å hente dem mot sin vilje ut av skogen fordi de benyttet gårdsveien hans? Svaret ligger åpenbart ikke i hendelsen der og da, men i historikken. Bondens nabo satte ord på dette.

En uventet forsoning

Like før bonden ropte etter oss, hadde vi nemlig fått en like brysk beskjed fra hans nabo om at vi ikke hadde noe der å gjøre. Dagen etter ringte jeg denne mannen. Han ble nokså overrasket, men det ble en hjertelig samtale om forholdet mellom grunneiere og allmennheten. Mannen kunne blant annet fortelle om en turgåer som skal ha «blitt stoppet på vei inn i huset for å finne vann til bikkja» og andre anekdoter om folk som (mis) brukte allemannsretten til å ture frem.

Vi ser nok ulikt på hvor representativt dette er for den menige turgåer, men like fullt er det lett å forstå at slike episoder skaper et behov for å hegne om privatlivet. Samtalen gjorde oss litt klokere begge to, og den ble avsluttet med et oppriktig takk for at jeg hadde tatt kontakt, slik at vi fikk snakket ut.

Juleønske til friluftsfolket

Vi kjenner alle til grunneiere som ønsker oss «dit pepper’n gror». Vi gremmer oss over skiltene og de fysiske stengslene. Men disse grunneierne representerer unntakene.

Mange av stiene, løypene og traktorveiene vi ferdes langs, er tilrettelagt av grunneierne selv eller med deres velsignelse. La oss tenke litt ekstra på dette der vi ferdes på tur i 2021.

La oss verdsette allemannsretten enda mer, og la oss minne oss selv på at den både er en rett, men også en tillitserklæring som forplikter. Jo mer hensyn vi tar, desto sterkere står allemannsretten også i fremtiden.

Følg stien gjennom et hugstfelt og tenk at, vel var det kanskje finere før, men herfra kommer dopapiret mitt, veden i peisen og panelet i stua. Styr unna plantefelt. Vent på tele og snø før åkere krysses. Den ene som «leter etter vann til bikkja inne i huset til bonden» skal ikke få definere grunneieres opplevelse av hvordan folk flest ferdes i naturen. Det løser vi best gjennom vår egen fremferd og våre holdninger.

Privat område. Velkommen!

Når så du det skiltet sist? Som grunneier har jeg en visjon. Her skal folk bare møte hyggelige skilt som ønsker velkommen, enten de kommer på sykkel, ski, løpende, i kano eller med hund som driter der det passer den.

Tilbake får vi som bor her, mange hyggelige møter med takknemlige forbipasserende. En svært sjelden gang nyter noen en piknik i hagen vår. Folk har også tittet inn vinduene for å se et hus fra 1800-tallet på innsiden. Det oppleves invaderende. Et tillitsbrudd. Jeg har vel aldri vurdert revolver, men på en dårlig dag har nok kjeppjaging vært et fristende alternativ.

Men så minner vi oss heller om at mellom disse enkelthendelsene er det hundre- eller tusenvis av mennesker som hensynsfullt driver aktiviteter til glede for både seg selv og samfunnet. De fyller opp den fysiske og mentale helsekontoen i det største og beste treningsstudioet av dem alle.

Det store rommet hvor alle kan ha sine fineste stunder uavhengig av, form, alder, økonomi og bakgrunn. De små føttene som tramper sine første vaklende skritt mellom støttende foreldre. Terrengsyklistene og skiløperne som dyrker sine hobbyer uten å måtte reise langt. Det gamle ekteparet som har leid hverandre over tunet her i minst 30 år.

På papiret eier alle vi grunneiere dette rommet, men i praksis låner vi det i vår tid før vi gir det videre. Den tiden kan vi bruke på å irritere oss over de få som misbruker tilliten, eller vi kan glede oss over de mange som nyter å ferdes her fordi vi tilrettelegger for det.

Juleønske til grunneier

Har du et skilt på egen eiendom ment for å holde folk unna? Prøv et lite eksperiment. Bytt ut skiltet med et stort «Velkommen!» og legg merke til effekten.

Hvis forsøket hever både egen og andres livskvalitet, la skiltet stå. I motsatt fall, vurder om den hyggelige velkomsten kan suppleres med noen ønsker og forventninger du som grunneier har til de forbipasserende. Du vet, sånne folk som undertegnede, som i god tro og beste mening styrte unna åkeren og fulgte veien, men som likevel tråkket over en usynlig grense.

Godt nytt år! På begge sider av allemannsretten.