Hva skal verden gjøre med Israels anneksjon på Vestbredden? | Jørgen Jensehaugen, seniorforsker PRIO
Skal palestinerne som bor i de annekterte områdene tilbys statsborgerskap, eller vil de bli ikke-borgere i Israel?
Israels nye regjering skal kunne begynne prosessen med annektering av deler av den okkuperte Vestbredden allerede 1. juli. Hva skal verden gjøre med det?
Dette er ikke første gang en israelsk statsminister har snakket om annektering, men det er første gang en israelsk statsminister både har gått til valg på å annektere store deler av Vestbredden og har fått støtte for en slik politikk av en sittende amerikansk president.
Om Benjamin Netanyahu likevel kommer til å gjennomføre annekteringen, gjenstår å se. Men noen av de viktigste forholdene som har stått i veien for en slik politikk, er nå ryddet av veien.
President Trumps såkalte fredsplan fjernet amerikansk opposisjon, og fraværet av en venstreopposisjon i Israel fjernet det innenrikspolitiske presset.
Tre usikkerhetsmomenter gjenstår som kommer til å påvirke Netanyahus vurdering: Hvordan kommer palestinerne til å reagere? Hvordan kommer det internasjonale samfunnet til å reagere? Hva vil det bety for Israels karakter som jødisk og demokratisk stat?
Biskopene er ikke lenger Israels beste venner
Israels karakter
Det siste spørsmålet er paradoksalt nok det letteste å svare på, og det påvirker de to andre.
Ved en annektering vil staten Israel bli forstørret, en del palestinere vil da bo i denne forstørrede israelske staten, og tostatsløsningen vil være død, siden annektering umuliggjør en sammenhengende og levedyktig palestinsk stat.
Da vil Israel måtte forholde seg til spørsmålet om palestinsk statsborgerskap.
Skal palestinerne som bor i de annekterte områdene, tilbys statsborgerskap, eller vil de bli ikke-borgere i Israel? Med andre ord, skal Israel være en stat for alle som bor der, det vil si et demokrati, eller skal det være en jødisk stat med en stadig økende mengde ikke-borgere som bor på statens territorium?
Spørsmålet som følger fra dette, er om dette er en Pandoras eske Netanyahu er villig til å åpne. Hittil har Israel fått det beste fra begge verdener, ved at de kan late som bosettingene ikke er en del av Israel, selv om bosetterne er israelske borgere.
Palestinske revurderinger
Dette bringer oss over til palestinerne. De har ingen gode løsninger i sikte.
Den palestinske ledelsen kan fortsette som før og insistere på en tostatsløsning på tross av at det ikke lenger er realistisk, eller de kan endre hele sitt ideologiske fundament til å dreie seg om kravet for like rettigheter i Israel.
Kort sagt, skal de gå inn for en enstatsløsning?
På kort sikt vil ikke et slikt valg egentlig ha noe å si. Et Israel som ikke er villig til å gi fra seg Vestbredden, vil ikke være villig til å omgjøre hele statens karakter. Men, en slik palestinsk ideologisk nyorientering vil gradvis tvinge frem en endring i strukturen som omgir konflikten.
Det internasjonale samfunnet vil da måtte forholde seg til dette nye kravet. Kommer Norge og resten av verdenssamfunnet til å fortsette å insistere på en tostatsløsning etter at både Israel og palestinerne har lagt dette bak seg?
Hvilke palestinske institusjoner skal man forholde seg til hvis de palestinske selvstyremyndighetene faktisk legges ned? Og hvordan vil en palestinsk mobilisering bak et slikt krav se ut?
Foreløpig ligger disse dilemmaene et stykke frem i tid, men ved en annektering kommer en slik debatt og dens konsekvenser et hakk nærmere.
Det internasjonale samfunnet
EU, og andre representanter for det internasjonale samfunn, har i de siste ukene brukt all sin retoriske kraft for å hindre at Israel kommer til å annektere deler av Vestbredden, men uten at det har foreligget noen konkrete konsekvenser hvis politikken blir gjennomført.
Enkelte kommentatorer har spekulert på om det er akkurat det Netanyahu har håpet på. Hvis Israel unnlater å annektere, kan det internasjonale samfunnet klappe seg på skulderen og gratulere seg selv med å ha avverget en katastrofe. Problemet med dette er at katastrofen allerede er her.
Over femti år med okkupasjon og en systematisk utvidelse av israelsk kontroll og israelsk bosetting har i praksis for lengst umuliggjort en tostatsløsning.
Det er klart det er mulig å presse frem en reversering av dette, men hvis det man legger opp til, bare er å unngå annektering, er man ikke i nærheten av å oppnå målet om å skape en levedyktig palestinsk stat.
Palestinas president erklærer slutt på avtaler med Israel og USA
Er status quo godt nok?
Etter at USA i praksis abdiserte sin rolle som støttespiller for tostatsløsninger, er EU den største av aktørene i det internasjonale samfunn som har vektlagt tostatsløsningen som selve gullstandarden.
EUs problem er at unionen er dypt splittet i dette spørsmålet, og land som Ungarn hindrer EU i å operere med noen tydelig konsensus overfor Israel. Gitt disse interne motsetningene vil nok EU se seg fornøyd hvis de tror de har hindret annektering.
Hvis sommeren kommer og går uten at Israel gjennomfører annekteringen, vil EU, Norge og den palestinske ledelsen puste lettet ut. Da har man bevart status quo. I angsten for annektering er det forståelig, men i denne konflikten er ikke status quo et sted man bør ønske å befinne seg.
Jørgen Jensehaugen er forfatter av boken Arab-Israeli Diplomacy under Carter: The U.S., Israel and the Palestinians.
