Kronikk

Flyskam for skriftlærde | Pål Gulbrandsen

  • Pål Gulbrandsen
    Pål Gulbrandsen
    Lege

Pål Gulbrandsen er professor ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, lege og spesialist i samfunnsmedisin. Han er tidligere avdelingsdirektør ved Kunnskapssenteret og direktør ved HELTEF (Stiftelsen for helsetjenesteforskning), og har også vært medisinsk redaktør for Tidsskrift for Den norske lægeforening. Foto: Jan T. Espedal

«Vi må tåle å bli såret», sa kongen i sin utmerkede nyttårstale. Hvorfor gjør vi ikke det? Svaret ligger i skammen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skammen har sluppet ut av de religiøse rom og er tilbake for fullt i offentligheten. Flyskam og kjøttskam dominerer i mediene, og disse vil vi ha oss frabedt. Mindre synlig er fattigdomsskammen, for den interesserer ikke oss skriftlærde. Skam er på moten fordi politikerne styrer, uten å lede. Blir man ledet, føler man seg delaktig, blir man styrt, føler man seg mindreverdig, og med det følger skam.

«Vi må tåle å bli såret», sa kongen i sin nyttårstale for 2019. Foto: Terje Bendiksby

Urgammel skam

Ledelse og skam er urgammelt som mennesket selv. Mennesket er sosialt, gruppeorientert og vil ledes, og skam rammer den som ikke innretter seg etter fellesskapets skikker. Voksende og mer komplekse samfunn krevde flere virkemidler for styring.

Grovt forenklet kan man si at store samfunn styres med fire midler: vold, penger, lovregler og skam. Ved langvarig fred styres det særlig med pengemakt og lovmakt, og da er det å være skriftlærd en fordel. Arbeiderbevegelsen ble født av nød (mangel på penger) og skam – avhengigheten av andres almisser og forgodtbefinnende (fattigforsorg, løsjobber). Løsningen da sosialdemokratiske partier kom til makten, ble lover og regler som skulle sikre innkomst og fjerne uverdigheten som fulgte sykdom, arbeidsledighet og uekte barn. Ideen om likeverd vokste frem, ga opplevelse av fellesskap under god ledelse og beskyttet mot offentlig skam.

Les også

Kongen i nyttårstalen: – Av og til er ikke livet til å holde ut

Vi ble ikke mette

Men grådighet og pengemakt lar seg ikke stoppe så lett. Etter hvert som stadig større grupper fikk utdannelse, ble skriftlærde, fikk trygge jobber og god økonomi, kom høyrebølgen snikende med den hellige, alminnelige valgfriheten.

Folk lot seg forføre til å tro at bare de kunne velge mellom flere strømleverandører og kredittkortselskaper, så ville alt bli så meget bedre. Og det ble det, for det flertall av oss som er skriftlærde. Vi som forsto det som sto med liten skrift i avtaler og var flinke til å regne. Slik ble vi mange tollere og fariseere, men vi ble ikke mette. Vi måtte ha skattelette, flere feriereiser og mer underholdning. Så fikk det heller være at underholdningen, som (Idol), ble stadig mer nådeløs eller preget av skadefryd (Luksusfellen), og misunnelsen (Svenske Hollywood-fruer, Lukket visning). Noen sier vi er for mange mennesker på jorden. Men det er ikke behovet for brød som vil ta livet av oss. Det er behovet for sirkus.

Det offentlige trygghetssystemet er blitt uthulet slik vann arbeider med kalkfjell, langsomt, tålmodig, nådeløst. Privatskoler, privat omsorg, private helsetjenester har fått et lovverk å gjemme seg bak. Nav-ytelser svekkes, politi og kriminalomsorg knaker i sammenføyningene. Store ressurser går til klagesystemer, kontrollorganer og jus istedenfor faglig kvalitetsarbeid. Likeverd er en papirverdi, skammen er tilbake. Men vi skriftlærde tåler det, for vi har penger nok til ikke å skamme oss. Vår eksistens er ikke tilstrekkelig truet, ikke engang av klimabrølet. Forbruksskam virker ikke på oss. Skammen tilhører andre, den er mørkhudet, fremmedkulturell eller selvforskyldt.

Så fikk det heller være at underholdningen, som (Idol), ble stadig mer nådeløs eller preget av skadefryd (Luksusfellen), og misunnelsen (Svenske Hollywood-fruer, Lukket visning), skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

En skjebnetid

De amerikanske psykologene Richard M. Ryan & Edward L. Deci har utviklet en motivasjonsteori, selvbestemmelsesteori (Self-determination theory). De hevder at mennesket har et iboende behov for å kjenne seg kompetent, autonomt og tilhørende et fellesskap. Autonomi og tilhørighet kan se ut som motsetninger, men gode ledere klarer å forene disse behovene.

Nå lever vi i en skjebnetid. Aldri før har det vært større behov for å inspirere til felles innsats: Mennesker over hele verden må trekke i samme retning for å oppnå klimamålene. Da må de ut av mindreverd og skam, ha anstendige levevilkår, oppleve seg nyttige, kompetente og selvstendige i et fellesskap. Det kan ikke skje uten at mange av oss taper levestandard og får mer realistiske forventninger til hva planet og samfunn kan yte.

Høyere skatt er nødvendig

Høyere og sterkt progressiv skatt til alle med over middels husstandsinntekt er helt nødvendig (det er forresten ikke spesielt illiberalt, USA har hatt 70 prosent maksimal inntektsskatt i fredstid, 94 prosent under krig). Men norske politikere krangler pinlig om bompenger, og internasjonale politikere krangler skremmende om handelsrestriksjoner og øker forsvarsbudsjettene istedenfor å samle kreftene til klimakamp.

I eget land demonstreres absurd egoisme av filosofer som taler varmt om transhumanisme, evig forlengelse av livet med medisinsk teknologi, og som seriøst vil redde verden ved å inseminere kvinner med smarte menns sæd. Argumentet er at mer intelligente mennesker er mindre voldelige. Filosofene skjønner ikke at det er fordi intelligente mennesker ikke trenger å bruke vold, for å oppnå det de vil.

Vi ser også at verdens mektigste land styres som en butikk, av en skamløs fyr. De mest anstendige lederne (Merkel, Trudeau) taper popularitet. Liberalisme som ledetråd, kombinert med styring ved hjelp av penger og lover har vist seg ødeleggende for fellesskapsfølelsen og utilstrekkelig for klimautfordringene.

Uten skamfølelse klarer vi nemlig å diskutere med bruk av fakta og kunnskap uten å bli sinte, i motsetning til den fryktelige Greta Thunberg, skriver Pål Gulbrandsen. Foto: Amber Bracken/Reuters/NTB scanpix

Kongen viser vei

Monarkiet er avleggs, men kongen er det ikke. Der politikerne har abdisert som ledere, viser han vei. Men han krever noe av oss: «Vi må tåle å bli såret.» Dessverre er jeg redd at akkurat det kravet av politikere vil stilles til migranter, mørkhudede, arbeidsledige, syke, lavt utdannede, sinte unge menn. «Klar dere selv». «Spis mindre». «Slåss for fedrelandet». «Fall i krig». Ikke forstyrr oss skriftlærde, vi er for viktige til å bli såret og føle skam sånn på ordentlig. Litt skyld kanskje, men ikke skam. Uten skamfølelse klarer vi nemlig å diskutere med bruk av fakta og kunnskap uten å bli sinte, i motsetning til den fryktelige Greta Thunberg. Vi tenker på planeten mens vi reiser rundt på den for å få tatt et siste blikk på alle godbitene.

Er det for mye å håpe på en gjenfødelse av solidaritet som virkelig koster, og koster mest for oss som har mer enn nok? De færreste av oss er edle mennesker. Selv er jeg det ikke. Jeg kunne gitt bort mye mer enn det jeg gjør. Skal det monne, må jeg beskattes mye mer. Vi skriftlærde må tåle å bli såret.

Godt nytt år.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skam
  2. Samfunnsdebatt
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Thomas Hylland Eriksen om kreft og korona: – Noe som begynte fryktelig, kan ha positive bivirkninger

  2. ØKONOMI

    Equinor har i en årrekke vært partner med beryktet nettverk

  3. KRONIKK

    Folkebibliotek for en ny tid

  4. KRONIKK

    For iranerne er sorgen selve forspillet til en hevnaksjon

  5. KRONIKK

    Hva er et fornuftig antall midlertidig ansatte ved universiteter og høyskoler?

  6. KRONIKK

    Å være australsk er å kjenne brann. Men denne brannen kjenner vi ikke til.