Kronikk

Er samtiden virkelig så trist?

  • Av Erik Rustad Markussen

Etter å ha pløyd meg gjennom åtte norske skjønnlitterære verk anno 2011, sitter jeg igjen med en noe uforklarlig og trist følelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bøker skrevet av forfattere som Stig Sæterbakken, Thomas Espedal og Ragnar Hovland ga meg noe som jeg ikke ventet å oppleve. Ved begynnelsen av hver eneste bok var optimismen stor, og jeg gledet meg til å sette i gang med lesingen. Men raskt skjønte jeg at gleden ikke ville bli så stor, og at forfatterne selv skulle gjøre det hele til en urovekkende trist og sorgfylt affære. For alle de åtte bøkene var preget av en absurd tristhet, som nesten ødela lesegleden.

Som elev ved Lillestrøm videregående skole ble jeg kastet ut i dette litterære virvaret da min klasse ble plukket ut som juryklasse til ungdommens kritikerpris. Prisen er anerkjent, og det er en stor ære for enhver forfatter å bli utnevnt som ungdommens favoritt. Så i november fikk jeg åtte hardpakkede tekster kastet i fanget, med ordre om å lese. Og jeg leste.kastet i fanget, med ordre om å lese. Og jeg leste.

Tristheten selv

De neste månedene ble med andre ord Stieg Larsson, Khaled Hosseini og David Lagercranz byttet ut med norske forfattere, som ifølge NRK-kritikeren Knut Hoem skulle være av ypperste kvalitet. Kosestundene på sengekanten ble dermed omgjort fra nervepirrende krimmysterier til langtekkelige og triste handlinger på den norske landsbygda. For etter min mening går det en rød tråd gjennom disse åtte bøkene. Og jeg tror jeg vil gi den røde tråden et så enkelt kallenavn som tristheten selv.

Den første boken jeg forhåpningsfullt angrep var Samtale ventar, skrevet av hordalendingen Marit Eikemo. Handlingen utfolder seg i en avsidesliggende bygd på Vestlandet, hvor hovedpersonen sliter med å bli inkludert. Jeg kan ikke huske om bygda led under konstant dårlig vær, men i mitt hode var handlingen alltid preget av enten regn, sludd, snø eller slaps. Og når den noe tvetydige avslutningen ender med at hovedpersonen også dør av ensomhet og kulde, ble jeg som leser ikke spesielt glad til sinns.

Sorgfylte hendelser

Og derfra fortsatte sammensuriet av sorgfylte hendelser. I Tomas Espedals Imot naturen kjemper jeg-personen med kjærligheten, og må til slutt gi tapt. I sin egen bolig river kjærlighetssorgen sjelen hans i stykker, mens han sakte, men sikkert råtner av jævelskap og fordervelse. Og videre i Ragnar Hovlands Stille natt fortelles en historie om en forfatter med skrivesperre. Allikevel klarer Hovland å konstruere små morsomheter nå og da, men helhetlig er også dette verket sammensatt av negative forhold som psykiske problemer, melankoli og uærlighet.

Og det stopper ikke der. I Ingvild Rishøis novellesamling Historien om fru Berg får vi innsyn i flere settinger, som alle er preget av store og små problemer. Fra kjærlighet og utroskap til autisme og ignoranse pløyer det lille verket seg gjennom triste temaer på en repeterende måte. I det episke diktet Jimmen, av Øyvind Rimbereid, er også sorgen sentral, sorgen over de store omveltningene som foregår i Norge. Romanen Ismannen av Anders Bortne er som Ragnar Hovlands verk finurlig og artig på sitt vis, men også her tas psykiske problemer opp på en dyp og alvorlig måte.

God overraskelse

De neste romanene må jeg ærlig innrømme at jeg ikke lenger gledet meg stort til å lese. Grunnen? Jo, fordi jeg allerede hadde lest nok sorgfylte og kjedsomme historier, og når titlene på de gjenværende inneholdt ord som natt og stillhet så det ikke spesielt lyst ut. Men her fikk jeg meg en god overraskelse, gjennom Stig Sæterbakkens roman Gjennom natten. Nylig avdøde Sæterbakkens siste verk var både spennende og lettlest, selv om også romanen handlet om forhold som ikke akkurat gjør deg glad til sinns. Og fra denne lille oppturen var neste roman ut nok en skuffende nedtur. I Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie følger vi et eldre ektepar som har inngått en stilltiende pakt. Innledningen lover mye, mye som aldri leseren får oppleve. Igjen en trist affære, som jeg og mine klassekamerater i plenum dømte nord og ned.

Mye lærdom

Jeg må likevel tilstå, at mens jeg leste om all sorgen og fortapelsen, begynte jeg å tenke på at det også lå mye lærdom i disse bøkene. Gjennom å lese de nominerte verkene opparbeidet jeg uten tvil en god forståelse av norsk samtidslitteratur. Og det jeg også begynte å bryne de små grå på, var om innholdet i disse åtte bøkene var en god gjenspeiling av hvordan samfunnet vårt egentlig er pr. dags dato. Og da spør jeg meg raskt hvorfor.

Hvorfor preger denne tristheten og sorgen romanene som kritikerne lovpriser? Hvorfor tas så alvorlige og sorgfylte problemer opp, og hva sier de om oss?

I 1871 uttalte litteraturviteren Georg Brandes "at en litteratur i våre dager lever, viser seg i, at den setter problemer under debatt". Av mange blir dette sett på som starten av den nordiske realismen på slutten av 1800-tallet. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg mener vi kan finne likhetstrekk mellom realismen på 1800-tallet, og litteraturen som blir utgitt i dag. Det virker som at både da og nå ble alvorlige og gjerne triste temaer tatt opp for å debatteres.

Postrealistisk epoke

Om de i dag bevisst tas opp for at folket skal diskutere disse spørsmålene kan ikke jeg fastslå, men at tekstene i alle fall får folk til å tenke er jeg rimelig sikker på. Og da popper igjen utallige spørsmål opp i hodet mitt. Hvorfor stiller vi slike alvorlige og vanskelige spørsmål til oss selv? Hvorfor ønsker vi å ta opp slike problemer nå? Betyr dette at vi på ny har entret en postrealistisk epoke, ikke bare i litteraturen, men også i sosiale sammenhenger? Og til slutt, hvorfor er litteraturen i dag slik som den er? Er samtiden virkelig så trist?

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon

  2. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  3. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  4. KRONIKK

    Menneskers ondskap har særtrekk vi ikke finner hos dyrene

  5. KRONIKK

    Tidsvitnene fra andre verdenskrig blir færre. Derfor deler jeg fra min dagbok fra da jeg var 11 år.

  6. KRONIKK

    - Jeg vil se strekkmerker og hengepupper!