Auschwitz-vitnene vitnet – og vekket verden | Guri Hjeltnes
Det er i dag 75 år siden sovjetrussiske tropper nådde frem til konsentrasjons- og tilintetgjøringsleirene Auschwitz-Birkenau.
Synet som møtte befrierne 27. januar 1945, var sjokkerende. Det tok like fullt lang tid før verden fattet hvilke grusomheter som hadde funnet sted i nazistenes industrielle folkemord. Og gjerningsmennene forsøkte å skjule hva som hadde skjedd. Forgjeves.
«Føler ingenting»
Vitnesbyrdene og erindringene om ugjerningene i Auschwitz-Birkenau og andre leire er mange. Elie Wiesel mottok Nobels fredspris for sitt forfatterskap. Primo Levis bøker er klassikere. Men sannelig er flere norske vitnesbyrd verdifulle som påminnelser om hva som skjedde i krigsårene, og da befrierne kom.
Pavel Fraenkl skrev om lørdag 27. januar 1945:
« ... kl. 15 om ettermiddagen: første russiske vakter kommer inn i leiren ... Vi er altså fri. Jeg er fri ... Jeg òg».
Om søndag 28. januar 1945:
« ... første gang ute av leiren ... ser og fatter ingenting. Føler ingenting. Kan ikke tenke en tanke».
Apati og tomhet
Pavel Fraenkl var dosent i tsjekkisk litteratur ved Masaryk-universitet i Brno og kom via Nansenhjelpen til Norge i januar 1940. Han ble gjesteprofessor ved Universitetet i Oslo.
Ja, 8. april foreleste han om Ibsen og tsjekkisk åndsliv med utenriksminister Halvdan Koht som tilhører.
Fraenkl ble deportert i januar 1944 til Sachsenhausen, overført til Auschwitz og utsatt for medisinske eksperimenter. Hans datter, psykolog Ellinor F. Major, skriver at det var mange som beskrev befrielsesøyeblikket som faren – som apati og tomhet.
Ville slette alle spor
Nær 7000 utsultede, syke og nesten døende fanger var igjen i leiren. De hadde vært for syke og svake til å bli sendt ut på dødsmarsj – en katastrofal ferd ut i isnende vinter, rett før sovjetrusserne nådde frem til leiren.
Nazistene ønsket å slette alle spor etter det industrielle folkemordet fra Jordens overflate. Det lyktes ikke.
Krematorier ble sprengt, bygg revet, mye demontert og sendt vekk. Men vitner overlevde, og sporene etter barbariet sto igjen.
Ikke minst de berømte montrene i museet i Auschwitz med menneskehår, sko, barberkoster og personlige eiendeler, proteser og kofferter.
Ikke til å fatte
Pavel Fraenkl var for dårlig til å gå. Han hadde et verkende sår etter medisinske eksperimenter. Trolig var det såret som reddet livet hans.
Som det var for Kai Feinberg, som også var i Auschwitz-Birkenau da de sovjetrussiske troppene nådde leiren. Han hadde en sterkt skadet fot etter at en SS-mann beskyldte Feinberg for å sabotere på en arbeidskommando og dengte løs med en stokk.
Feinberg erindrer at den første sovjetiske soldaten kom inn i leiren på en kjerre som ble trukket av en hest. «Han var helt alene og hadde en sigarett i munnviken. Jeg trodde ikke mine egne øyne der jeg sto i vinduet på sykebrakken.» Feinberg ropte høyt: «En russer. Russerne er her!»
Feinberg skriver at dette kanskje viktigste øyeblikket i hans liv var som « ... noe fjernt og uvirkelig. Jeg skjønte nok at dette var et bevis på at jeg hadde overlevd. Men den fulle rekkevidden av at det befant seg en lys levende soldat i Auschwitz, var jeg på ingen måte i stand til å fatte».
Total tilintetgjøring
Auschwitz-Birkenau ble bygget ut systematisk, år for år, under 2. verdenskrig. De første som ble drept i leiren, var polakker. Det enorme anlegget skilte seg ut fra andre nazistiske tilintetgjøringsleire, med konsentrasjonsleir, arbeidsleir og tilintetgjøringsleir og en rekke underkommandoer.
Dette var det sentrale anlegget i nazistenes plan om å virkeliggjøre «den endelige løsning» – tilintetgjøringen av Europas jøder fra nord til sør og fra vest til øst. Om lag 1,3 millioner mennesker ble sendt til Auschwitz-Birkenau i krigsårene, hvorav om lag 1,1 millioner mennesker ble drept.
Av dem var nesten én million jøder fra så å si hele Europa: Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia (protektoratet Böhmen-Mähren), Frankrike, Nederland, Hellas, Belgia, Tyskland, Østerrike, Jugoslavia, Italia, Norge.
I tillegg ble det i Auschwitz-Birkenau drept om lag 75.000 ikke-jødiske polakker, 21.000 rom, 15.000 sovjetiske krigsfanger og 15.000 andre.
Mange myrdet utenom leirene
Overlevende i leiren og fra marsjene er også en av årsakene til at Auschwitz-Birkenau er blitt selve symbolet på holocaust i så mange land. Det var den største av leirene, og det var dit de fleste av jødene fra nesten alle vest-, sør-, nord- og sentraleuropeiske land ble deportert. Unntaket er altså Øst-Europa og Baltikum, der den store majoriteten av de europeiske jødene tross alt befant seg.
Dette er verdt å huske at fire-fem millioner østeuropeiske jøder ikke ble drept i Auschwitz, men i andre utryddelsesleirer eller ved skyting i umiddelbar nærhet til sine hjem. Mange jøder ble myrdet utenom de store dødsleirene. Ingen registrerte navnene til de drepte på den ukrainske landsbygda.
Fem igjen i leiren
Fra Norge ble det deportert 773 jøder med forskjellige nasjonaliteter til ulike leire, de fleste til Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde 35. I tillegg ble tre personer med norsk tilknytning deportert fra Amsterdam til Theresienstadt. Alle tre overlevde.
Av jødene som ble deportert fra Norge, var det totalt fem gjenlevende menn som ikke ble sendt på marsj og var i Auschwitz-Birkenau ved frigjøringen. Kai Feinberg var eneste norske statsborger.
De andre var jødiske flyktninger fra Tsjekkoslovakia (Pavel Fraenkl og Berthold Epstein) og Tyskland (Ludvig Paul Cohn), mens Karl Jacques Ajzenberg opprinnelig var fra Polen og kom til Norge på midten av 1930-tallet.
Cohn var både den siste deporterte fra Norge (i juli eller august 1944) og den eldste av de overlevende (46 år gammel i 1945).
Jakob Lothe: «Jeg mistet min barndom i Auschwitz»
62 norske rom
Det bør også fremheves at blant de 21.000 europeiske rom som ble drept, var 62 norske rom. Den såkalte Sigøynerleiren i Auschwitz-Birkenau ble nedlagt i august 1944, men i januar 1945 var fortsatt minst fire norske rom internert i andre nazistiske konsentrasjonsleirer, etter å ha blitt overført fra Auschwitz. Store deler av de norske roms øvrige familie var på dette tidspunktet drept.
Høsten 1944 var det åpenbart for SS at det ikke ville ta lang tid før nazistenes største og viktigste leir i det naziokkuperte Polen ville komme på sovjetiske hender. Krematoriene i Birkenau ble forsøkt sprengt, ovner og teknisk utstyr demontert og transportert vekk, bygninger revet og fangene sendt til fots vestover. Bare dager før sovjetrusserne kom ble over 60.000 fanger sendt av sted.
Blant jødene deportert fra Norge var flere med på det som på grunn av umenneskelige forhold og antallet døde og drepte underveis ble kalt dødsmarsjen – blant andre Leo Eitinger, Sammy Steinmann, Benno Asberg, Isidor Rubinstein, Bartold Epstein, Assor Hirsch, Asriel-Berl Hirsh, Julius Paltiel, Michael Pintzow, Bernhard Bodd, Nathan Fein, Moritz Kahan og Herman Sachnowitz.
En rute med lik
Steinmann beskrev den vanvittige dødsmarsjen: « ... i disse tynne fangedraktene ... De som ble slitne og satte seg ned for å ta en hvil, ble skutt med en gang ...».
Sachnowitz kalte dødsmarsjen en historisk uhyrlighet: «Endeløse kolonner av menneskevrak subbet og stampet seg frem gjennom nysnøen, det var tyve kuldegrader, så kaldt at vi ikke lenger kjente frosten i rier, men som et sting gjennom hele kroppen ... Storparten døde ... En kunne følge ruten vi hadde gått, på kryss og tvers, ved å følge likene i snøen langs veikantene».
Flaks og tilfeldigheter
Kai Feinberg sier det enkelt mange ganger – han hadde flaks, det var tilfeldigheter. I det han holdt på å bukke under av utmattelse, endret noe seg og reddet Feinberg til å få krefter igjen. Den nederlandske legen Eddy de Wind gjentar det samme en rekke ganger i boken «Endestasjon Auschwitz»; flaks og tilfeldigheter gjorde at han kom ut av helvetet i leiren.
I dag er rundt 200 overlevende som satt i Auschwitz-Birkenau, og en rekke statsledere samlet i Auschwitz-Birkenau. Fordi verden vet hva som skjedde, og husker. Paradoksalt nok er ikke Russlands president Putin til stede, fra landet som befridde nazistenes verste leire.
Krangelen mellom Polen og Russland og det spill som i dag rår, bør ikke få ødelegge minnemarkeringene av de millioner mennesker som ble drept, skadet og preget for livet. Det er dem vi minnes i dag, på Den internasjonale holocaust-dagen.
Kilder:
United States holocaust Memorial Museum, ushmm.org
Bjarte Bruland: holocaust i Norge, 2017
Kai Feinberg og Arnt Stefansen: Kai Feinberg. Fange nr. 79108 vender tilbake, 1995
Jacob Lothe og Anette Storeide: Tidsvitner, 2006
Ellinor F. Major: Reise gjennom krig og fred. En beretning om krigens arv, 1997
Hermann Sachnowitz: Det angår også deg. Fortalt til Arnold Jacoby, 1976/2005
Eddy de Wind: Endestasjon Auschwitz, 2020
