Rett til spesialundervisning – gir rett til hva? | Kari-Anne B. Næss
Det er på tide å innse at arbeidsoppgaver knyttet til ulike sider ved opplæringen av barn og unge krever ulik kompetanse.
Mange barn kommer i disse dager tilbake til barnehagen etter noen friuker. Skolestart 2019 er rett rundt hjørnet. Før ferien ble det klart at regjeringen viderefører den lovfestede retten til spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Dette er gledelig!
Alene er det likevel ikke nok til å gi barn med særskilte behov i barnehage og skole den hjelpen de har behov for. Dagens lovverk stiller ikke krav om spesialpedagogisk kompetanse for å kunne gi såkalt spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Flere endringer fra regjeringens side er derfor nødvendig for at retten skal være reell.
Bakgrunnen for problemstillingen er Nordahlutvalgets forslag om å avvikle spesialundervisningen fordi den fungerer for dårlig og i stor utstrekning utføres av ufaglærte. Det er ingen holdepunkter for forslaget hverken i Nordahlutvalgets utredning eller i eksisterende forskning. Etisk sett ville det derfor vært uforsvarlig å fjerne retten for 60.000 sårbare barn og unge med spesielle behov uten at det på forhånd forelå positive resultater fra ulike utprøvinger.
Dette har regjeringen sett, og de velger å opprettholde den retten vi har i dag. Spørsmålet er hvilken rett det egentlig er.
Langtidseffekten av lærevansker
Manglende krav om spesialpedagogisk kompetanse kan ha en rekke uheldige konsekvenser. Langtidseffektene på individ- og samfunnsnivå av vedvarende lærevansker som ikke følges opp av kompetente fagpersoner, kan være alvorlige.
I tillegg til å påvirke den enkeltes mulighet til læring, utdanning og jobb, øker risikoen for redusert deltagelse og autonomi.
Over tid kan belastningene føre til helseplager, psykiske sykdommer og «drop out» i videregående skole eller arbeidsliv. Med andre ord vil vedvarende vansker kunne virke alvorlig inn på den enkeltes livskvalitet i et livsløpsperspektiv. Kvalifisert spesialpedagogisk oppfølging og kontinuerlig forskning på effektive tiltak er derfor avgjørende.
Hvem kan gi spesialundervisning?
Ufaglærte kan selvfølgelig ikke forventes å ha spesialpedagogisk kompetanse. Basert på emneplaner og pensumlister gir barnehage- og grunnskolelærerutdanningene vanligvis heller ikke formell spesialpedagogisk kompetanse.
Å ta ett studieemne i spesialpedagogikk på for eksempel 15 eller 30 studiepoeng vil gi en generell innføring i faget, men gir heller ikke tilstrekkelig innsikt i komplekse spesialpedagogiske problemstillinger.
Dét krever i tillegg til inngående kunnskap om barns typiske utvikling også omfattende og spesifikk kunnskap om lærings- og utviklingsprofiler til barn med ulike vansker (f.eks. språk, tale, lesing, skriving, matematikk, hørsel, syn, motorikk, sosial og emosjonell fungering og utviklingshemning), individuelle variasjoner og effektive tiltak utprøvd i forskning.
Aftenposten mener: Jan Tore Sanner gambler med de yngste elevene
Spesialpedagogiske utdanninger
Det er på tide å innse at arbeidsoppgaver knyttet til ulike sider ved opplæringen av barn og unge krever ulik kompetanse. Satt på spissen, hvem ville ønsket å få for eksempel hjertemedisinsk oppfølging av en øre-nese-halslege?
På andre områder i samfunnet skal ulike yrkesgrupper utfylle hverandre ved å utføre spesifiserte oppgaver basert på kompetanse. Slik bør det også være når det gjelder tilrettelegging for sårbare barn og unge.
Spesialpedagog må bli en beskyttet tittel, og det må tilrettelegges for tett samarbeid mellom spesialpedagogene og pedagogene i barnehage og skole.
Utbedring av utdanningene er nødvendig
En rekke studiesteder tilbyr spesialpedagogiske utdanninger, ikke bare høyskoler og universitetet, men også folkeuniversiteter. Utfordringen er imidlertid mangel på felles normer for inntakskrav, læringsinnholdet og – utbyttet samt krav om praksis.
Dette medfører at to personer som på papiret har formell kompetanse i spesialpedagogikk i realiteten har svært ulike forutsetninger for å møte barn og unge med særskilte behov.
Spesialundervisningen er skolens ømme tå | Jørgen Frost
Hvordan skal retten bli reell?
For at retten til spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning skal være en reell trygghet for barn med særskilte behov og deres foreldre må regjeringen følge opp med tiltak nå.
Barn og unge må få tidligere hjelp basert på forskning og gjennomført av spesialpedagoger med formell relevant kompetanse. For å komme dit må regjeringen i tillegg til å fokusere på tidlig innsats:
• Innføre kompetansekrav om formell spesialpedagogisk kompetanse for å kunne gi såkalt spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning
• Innføre praksis og kvalitetskrav i de spesialpedagogiske utdanningene der det fremgår hvilke kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse studentene skal nå.
• Øke bevilgningene til å utvikle og systematisk undersøke effekten av spesialpedagogiske tiltak utført av spesialpedagoger med formell kompetanse.
• Engasjere forskere med formell spesialpedagogisk kompetanse til å gjennomføre forsknings- og utviklingsarbeid i samarbeid med interesseorganisasjonene, foreldre, pedagoger, barn og unge.
Først når disse tiltakene er iverksatt vil fremtidens barn og unge med særskilte behov få den reelle retten de har krav på. Disse tiltakene er ikke i motsetning til, men et nødvendig tillegg til det pågående arbeidet med ny stortingsmelding som fokuserer på tidlig innsats og inkluderende fellesskap samt arbeid for økt spesialpedagogisk kompetanse i lærerutdanningene.
For mange barn vil forebyggende arbeid være tilstrekkelig, mens andre barn vil ha behov for vedvarende tiltak gjennom livet. Norsk barnehage og skole må kunne møte hele variasjonsbredden i funksjonsnivå og tilretteleggingsbehov som finnes i barnegruppen på en kvalifisert måte.
