Ender protestene med bare nok en rapport? | Adrian Arellano, Christian Davenport og Håvard Mokleiv Nygård
George Floyd-demonstrasjonene i 2020 er den siste episoden i en lang historie av opprør.
Etter attentatet på Martin Luther King jr. i mai 1968 kom det en bølge av protester som oversteg alt USA hadde opplevd selv i et allerede turbulent tiår.
Men sporene av vold og uro strekker seg enda lenger tilbake. George Floyd var ingen Martin Luther King, men drapet på ham understreker en lang historie av statlig sanksjonert undertrykking, diskriminering og vold mot svarte amerikanere.
Men det minner oss også om en like lang historie av organisering, mobilisering, sivil motstand og sivil ulydighet i protest mot denne behandlingen. George Floyd-demonstrasjonene i 2020 er i så måte den siste episoden i en lang historie av opprør.
Årsakene til dagens demonstrasjoner og de som fant sted for over 50 år siden, er på overflaten skremmende like.
I 1967 ba president Lyndon B. Johnson Kerner-kommisjonen om å granske årsakene til opptøyene. Kommisjonen pekte på sysselsetting, segregering, migrasjon, fattigdom, frustrasjon og mangel på politisk representasjon som de viktigste drivkreftene bak uroen.
Migrasjonsbølge
Samfunnsforskere har gått flere av disse konklusjonene etter i sømmene. I en rekke studier avdekket sosiologen Seymour Spilerman at bevisene var svake for flere av de strukturelle og økonomiske forklaringene som kommisjonen la frem.
I stedet tyder forskningen på at sysselsetting, migrasjon og fattigdom må sees i kombinasjon med konkurranse mellom grupper om knappe ressurser, hvis vi skal forstå opptøyene.
Opptøyene på 1960-tallet fant sted mot slutten av en migrasjonsbølge av svarte amerikanere som ville unnslippe økonomiske problemer og vold i sørstatene. Nyankomne innflyttere var villige til å arbeide for lavere lønn enn hvite og svarte som bodde der fra før.
Ifølge sosiologen David Cunningham var det ikke bare i form av ny og billig arbeidskraft svarte havnet i konkurranse med hvite, men også fordi opphevingen av segregasjonen åpnet yrkesmuligheter som tidligere hadde vært stengte.
Konkurranse om arbeidsplasser
Dette bakteppet er ikke ulikt det som preger den siste uroen i USA. Arbeidsledigheten i USA har steget til over 14 prosent etter koronapandemien. Svarte arbeidere er uforholdsmessig sterkt rammet, med 17 prosent arbeidsledighet mot 14 prosent for hvite.
Stigende arbeidsledighet øker konkurransen om en begrenset mengde trygge og stabile arbeidsplasser.
Denne konkurransen er viktig for å forstå forskjellen i reaksjonen mellom drapet på George Floyd og andre drap på svarte menn og kvinner de siste årene.
Det dødsfallet som kanskje ligner aller mest på George Floyds, er Eric Garners. Garner ble drept i New York i 2014 da en politimann la armen rundt halsen på ham og slengte ham i bakken.
Hendelsen utløste demonstrasjoner over hele landet. Likevel kan ikke demonstrasjonene knyttet til Eric Garners, eller Michael Browns, eller Alton Sterlings død, måle seg i omfang eller styrke med dagens demonstrasjoner, som har funnet sted i mer enn 75 byer.
Politiets rolle
Vi har ennå ikke tilstrekkelig forskning på dagens demonstrasjoner, men det er vanskelig å komme utenom politiets rolle.
Hvordan bør vi forstå deres rolle? Politiet er pr. definisjon den etaten myndighetene bruker til å undertrykke motstand innenlands. Stater undertrykker for å få kontroll over utfordrere som truer regimet, og for å undergrave mulighetene til å utfordre regimet ved å straffe og skremme dem som planlegger det.
Statsviterne Steven C. Poe og Nate Tate har vist at antiregimedemonstrasjoner i mindre grad fører til voldelig undertrykking i demokratier enn i autoritære stater.
Ikke desto mindre har statsviteren Christian Davenport vist at demokratier undertrykker utfordrere, men de foretrekker å gjøre det ved hjelp av politiske og sivile restriksjoner snarere enn fysisk vold.
Undertrykking forsterker misnøye
Slik undertrykking påvirker i seg selv måten en gruppe utfordrer staten på. Undertrykking kan ha tilsiktet virkning: å svekke en gruppes ressurser og muligheter til å organisere seg.
Samtidig, som tilfellet er med den siste tidens demonstrasjoner i USA, kan undertrykking forsterke demonstrasjoner ved å produsere ny misnøye, noe som igjen ansporer grupper til å utfordre staten enda sterkere.
I byer over hele USA har det som i begynnelsen var fredelige demonstrasjoner, utviklet seg i mer konfronterende retning etter aggressive reaksjoner fra politiet.
Demonstrasjoner mot overdreven voldsbruk i svarte og «brune» bydeler ble av politiet møtt med bruk av enda mer vold, som igjen bidro til å øke spenningen.
Forskning utført av sosiologen Alex S. Vitale tyder på at det er økt sannsynlighet for at politiet bruker vold mot demonstranter når demonstrasjonene gjelder politivold.
I tillegg bruker politiet oftere vold mot fargede demonstranter enn mot hvite. Møtet mellom et repressivt militarisert politi og demonstranter som reagerer på og krever slutt på politivold, har ført til opptrapping av volden i gatene.
Bare nok en rapport?
Lærdommene fra 1968 ble aldri internalisert. Uro brøt ut på nytt i Los Angeles i 1992, Ferguson i 2014 og Baltimore i 2015, for bare å nevne noen. Kostnadene er enorme. Bare i Los Angeles omkom 63 mennesker, og mer enn 2000 ble skadet. I tillegg kommer de materielle tapene.
Dette er bare de umiddelbare virkningene. Økonomene William Collins og Robert Margo mener at opprørene på 1960-tallet førte til en reduksjon i verdistigningen for boliger, en av de viktigste veiene til velstand, som var merkbar et helt tiår senere. Effekten var sterkest for boliger eid av svarte.
Voldelige demonstrasjoner endrer valgene folk tar ved stemmeurnene. Ifølge statsviteren Omar Wasow gir voldelige demonstrasjoner som inkluderer plyndring, en risiko for å utløse en motreaksjon fra hvite velgere.
Det gjenstår å se om de pågående demonstrasjonene fører til økt oppslutning om lov og orden-kandidater blant hvite.
Inntil underliggende problemer får varige løsninger og politiet tar et grunnleggende oppgjør med sine egne arbeidsmåter, vil ikke uroen i 2020 fører til annet enn nok en rapport lik dem som kom i kjølvannet av opprøret i Chicago i 1919, i Harlem i 1935 og 1943, i Watts i 1965 og over hele landet i 1967 og 1968.
