Twitter er blitt den egentlige redaktøren i The New York Times | Bari Weiss

Les Bari Weiss’ oppsigelsesbrev.

Dette er et oppsigelsesbrev skrevet av tidligere kommentator i The New York Times, Bari Weiss. Det er adressert utgiver A.G. Sulzberger. Brevet er opprinnelig publisert på hennes egen hjemmeside.

Det er med sorg jeg skriver for å fortelle deg at jeg sier opp i The New York Times.

Jeg begynte å arbeide i avisen med takknemlighet og optimisme for tre år siden. Jeg ble ansatt med det mål for øye at jeg skulle bringe inn stemmer som ellers ikke pleier å finnes på sidene i avisen: førstegangsskribenter, sentrumsorienterte, konservative og andre som ikke ville tenke på The Times som sitt naturlige hjem.

Stolt over arbeidet

Grunnen til denne innsatsen var klar: At avisen ikke klarte å forutse utfallet av valget i 2016, betød at den ikke hadde et fast grep om det landet den dekker. Dean Baquet (red.anm.: redaktør i The New York Times) og andre har innrømmet dette ved forskjellige anledninger. En av prioritetene til debattredaksjonen var å prøve å rette opp i denne viktige mangelen.

Jeg så det som en ære å være en del av den innsatsen, som ble ledet av James Bennet. Jeg er stolt av arbeidet mitt som journalist og redaktør. Blant dem jeg bidro til å få inn på sidene våre, var: artisten Wuilly Artega fra Venezuela, sjakkmesteren Dorsa Derakhshani fra Iran og kristendemokraten Derek Lam fra Hongkong.

Og videre: Ayaan Hirsi Ali, Masih Alinejad, Zaina Arafat, Elna Baker, Rachael Denhollander, Matti Friedman, Nick Gillespie, Heather Heying, Randall Kennedy, Julius Krein, Monica Lewinsky, Glenn Loury, Jesse Singal, Ali Soufan, Chloe Valdary, Thomas Chatterton Williams, Wesley Yang, og mange flere.

Forhåndsbestemt narrativ

Men lærdommen som burde ha fulgt etter dette valget – en lærdom om hvor viktig det er å forstå andre amerikanere, nødvendigheten av å motvirke tribalisme, og det helt grunnleggende i en fri utveksling av ideer i et demokratisk samfunn – fant ikke sted.

I stedet oppsto det en ny konsensus i pressen og kanskje særlig i denne avisen. Om at sannheten ikke er en prosess som vi kommer frem til i fellesskap. Den er et resultat av den rette tro som allerede er kjent for de få opplyste som har som jobb å opplyse alle andre.

Twitter er ikke på The New York Times’ liste over ansatte. Men Twitter er blitt den egentlige redaktøren. Idet etikken og sedvanene til denne plattformen også er blitt avisens, har avisen selv i økende grad blitt en slags scene. Historiene blir valgt ut og fortalt på en måte som skal tilfredsstille en smal lesergruppe, heller enn å la et nysgjerrig publikum lese om verden og dra sine egne konklusjoner.

Jeg ble alltid fortalt at journalisters oppgave er å skrive det litt uferdige førsteutkastet til historien. Men nå skal historien selv tilpasses behovet til et forhåndsbestemt narrativ.

Ydmyket av kolleger

Når jeg selv har begått «Feiltenkning», er jeg blitt utsatt for gjentatt mobbing fra kolleger som er uenige i synspunktene mine. De har kalt meg nazist og rasist, og jeg har lært å overhøre kommentarer om at jeg «skriver om jødene nå igjen». Flere kolleger som ble oppfattet å være vennlige mot meg, ble plaget av dem de jobbet sammen med.

Mitt arbeid og min karakter blir åpent ydmyket på interne kommunikasjonskanaler, der redaktører jevnlig blander seg inn. Der insisterer noen kolleger på at jeg burde ryddes av veien hvis denne bedriften skal være virkelig «inkluderende», mens andre poster økse-emojier ved siden av navnet mitt.

Ytterligere andre New York Times-medarbeidere henger meg ut som løgner og trangsynt offentlig på Twitter, uten å måtte frykte at sjikanen av meg blir møtt med passende sanksjoner. Det skjer aldri.

Det finnes begreper for alt dette: ulovlig diskriminering, aggressivt arbeidsmiljø, «konstruktiv oppsigelse». Jeg er ingen juridisk ekspert, men jeg vet at dette er galt.

Burde ikke behøve mot

Jeg kan ikke forstå hvordan du har tillatt at denne typen oppførsel kan fortsette i bedriften din, fullt synlig for hele avisens stab og offentligheten. Og jeg kan virkelig ikke fatte hvordan du og andre Times-ledere har sett på samtidig som dere roser meg for motet mitt. Å være politisk sentrumsorientert i en amerikansk avis burde ikke behøve mot.

En del av meg ønsker jeg kunne si at erfaringen min var et enkelttilfelle. Men sannheten er at intellektuell nysgjerrighet – for ikke å snakke om å ta sjanser – ikke lenger er mulig i The Times. Dersom man skal skrive noe som er utfordrende for leseren, eller skrive noe modig, opplever man en lammende følelse av å måtte gjøre det «ideologisk Kosher».

Da kan vi heller skaffe oss jobbsikkerhet (og klikk) ved å publisere en kommentar for firetusende gang der vi hevder at Donald Trump er en unik fare for vårt land og for verden? Selvsensur har altså blitt normen.

De reglene som fortsatt gjelder i avisen, brukes med ytterste selektivitet. Hvis en persons ideologi er i tråd med «den rette tro», blir hverken personen eller personens arbeid undersøkt. Alle andre lever i frykt for en digital gapestokk. Ondskapsfullhet på nettet unnskyldes så lenge den rettes mot de riktige målene.

Kan gi alvorlig trøbbel

Kommentarer som uten problemer kunne blitt publisert for bare to år siden, ville nå gitt en redaktør eller journalist alvorlig trøbbel, om ikke oppsigelse. Hvis en tekst muligens vil utløse kritikk internt eller på sosiale medier, unngår redaktøren eller journalisten å trykke den.

Hvis journalisten bryr seg nok til å foreslå noe slikt, blir man raskt styrt mot sikrere grunn. Og hvis man en sjelden gang lykkes i å få publisert en tekst som ikke eksplisitt fremmer progressive saker, skjer det bare etter at hver linje er blitt omhyggelig massert, forhandlet frem og gitt advarsler.

Det tok avisen to dager og to jobber å si at Tom Cottons kommentar «ikke holder mål». Vi la til en redaktøranmerkning ved en reisebeskrivelse fra Jaffa like etter at den var publisert, fordi den «manglet viktige aspekter ved Jaffas befolkningsstruktur og historie». Men det er fortsatt ingen anmerkning lagt til Cheryl Strayeds smiskende intervju med forfatteren Alice Walker, en stolt antisemitt som tror på reptil-konspirasjonsteorier (lizard illuminati).

En fjern galakse

Denne ledende avisen er snart bare ledende for dem som bor i en fjern galakse, der alt som skjer er fullstendig fjernt fra vanlige folks liv. Dette er en galakse der, for å ta noen eksempler, det sovjetiske romfartsprogrammet hylles for sitt «mangfold»; der det å oppgi tenåringers kontaktinformasjon (doxxing) er greit i rettferdighetens navn; og det verste kastesystemet i menneskenes historie inkluderer USA sammen med Nazi-Tyskland.

Selv nå er jeg trygg på at de fleste menneskene i avisen ikke deler disse synspunktene. Men de kues av dem som gjør det. Hvorfor? Kanskje fordi de tror at det endelige målet er godt og legitimt. Kanskje fordi de tror at de er sikret beskyttelse hvis de går i takt mens vårt kjære språk degraderes i tjeneste til en smørbrødliste av riktige saker i stadig endring. Kanskje fordi det er millioner av arbeidsløse i dette landet, og de føler seg heldige som har en jobb i en bedrift som har arbeidsavtale.

Eller kanskje er det fordi de vet at i dag er det å stå opp for prinsippene sine i avisen ikke noe som gir honnør. Du blir en målskive. Siden de vet bedre enn å poste på bedriftssiden Slack, skriver de privat til meg om den «nye Mccarthyismen» som har slått rot i den ledende avisen.

Alt dette er en farlig utvikling, særlig for uavhengig tenkende, unge journalister og redaktører som er opptatte av å lykkes. Regel nummer en: Si din mening på eget ansvar. Regel nummer to: Ta aldri sjansen på en historie som går mot narrativet. Regel nummer tre: Tro aldri på en redaktør eller utgiver som oppfordrer deg til å gå mot strømmen. Til slutt vil utgiveren gi etter for mobben, redaktøren vil bli avsatt eller omplassert, og du blir den som må ta støyten.

Amerika fortjener en storartet avis

Det finnes én eneste trøst for disse unge journalistene og redaktørene. Mens steder som The Times og andre tidligere storheter blant journalistiske institusjoner forråder idealene sine og taper prinsippene av syne, vil amerikanerne fortsatt ha nyheter som er nøyaktige, meninger som er nødvendige, og debatter som er oppriktige.

Jeg hører fra disse folkene hver dag. «En uavhengig presse er ikke et liberalt ideal eller et progressivt ideal eller et demokratisk ideal. Den er et amerikansk ideal», sa du for noen år siden. Jeg kunne ikke være mer enig. Amerika er et storartet land som fortjener en storartet avis.

Dette betyr ikke at ikke noen av de mest talentfulle journalistene i verden fortsatt jobber for denne avisen. Det gjør de, noe som gjør de illiberale omgivelsene spesielt hjerteskjærende. Jeg vil fortsette å være en ivrig leser av det de skriver.

Men jeg kan ikke lenger utføre det arbeidet du ansatte meg for å gjøre – det arbeidet som Adolph Ochs beskrev i sin berømte uttalelse fra 1896: «å gjøre spaltene i The New York Times til et forum for å behandle alle spørsmål av offentlig betydning, og for å oppnå det, invitere til intelligent diskusjon med alle avskygninger av meninger».

Ochs idé er en av de beste jeg har kommet over. Og jeg har alltid trøstet meg med forestillingen om at de beste ideene vinner. Men ideer kan ikke vinne av seg selv. De trenger en stemme. De trenger å bli hørt. Og fremfor alt trenger de å bli støttet av folk som er villige til å leve etter dem.

The New York Times har kommentert oppsigelsen i denne artikkelen.

Teksten er oversatt av Bjørg Hellum.

Vil du lese mer? Ta en titt på disse:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter