Kronikk

Vi observeres med frykt fra vinduene. Hvem er den neste? | Francesca Borri

  • Francesca Borri
    Italiensk journalist

Francesca Borri har fulgt en Røde Kors-ambulanse på jobb i Alzano Lombardo, som ligger i nærheten av den italienske byen Bergamo. Området er blitt omtalt som Italias Wuhan. Foto: Francesca Borri/Privat

Den italienske journalisten Francesca Borri ble med en Røde Kors-ambulanse på jobb i den hardest koronarammede delen av Italia.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alzano Lombardo, Nord-Italia

«Har du hørt det, har du hørt det?» sier hans kone med øyne som skinner igjen etter 11 dager. «Du skal på sykehus! Er du glad for det?» sier hun, og på sofaen i stuen snur Antonio (40) seg forsiktig og holder enda bedre i oksygenbeholderen sin.

En gang var det slik at når du ringte 999, håpet du at en lege ville komme og fortelle deg at det ikke var noe å bekymre seg over. Og la deg være hjemme. Nå blir du kjørt i all hast til sykehuset, og du føler det som om du har vunnet det store lotteriet – du har fått plass på intensivavdelingen.

De to små sønnene, som er i isolasjon på rommet sitt, kommer ut. Og vinker til ham fra døråpningen. Foran munnen holder de en teddybjørn som en slags maske.

Paracet og flaks

Alzano Lombardo, den rødeste sonen i denne karantenedelen av Italia, ligger i Lombardia. Søndag var det registrert 3456 dødsfall i regionen.

Ambulansene skrur av sirenene nå og bruker kun varsellys for å unngå å skape panikk. Når alt kommer til alt, er jo veiene tomme. De eneste andre du kan møte, er begravelsesbiler.

Italia har måttet ta i bruk militære fartøyer for å frakte de døde. Foto: Massimo Paolone / LaPresse/AP/NTB scanpix

Vi er i nærheten av Bergamo, i en region med 10 millioner innbyggere. Ifølge helsemyndighetene kan det ikke oppdrives mer enn i alt 20 senger for de nyinnlagte på sykehusenes intensivavdelinger. Men her, hvor det hele startet og hvor utviklingen ligger to uker foran resten av landet og Europa, er vi i ferd med å gå tomme. Ikke bare for senger, men også for oksygen.

På siste nattskift fikk apotekeren Andrea Raciti forespørsler om beholdere. Men han hadde ikke en eneste en. For dem som ligger syke hjemme, består behandlingen av paracetamol. Og masse flaks.

Etterlatt alene

På ambulansene til Røde Kors er maskene i dag forært dem av tannlegemoren til den yngste av de frivillige, 21-årige Sergio Solivani. Filosofistudent. Et ganske nyttig fag i disse dager – for avgjørelsene dreier seg ikke om hvordan man skal gripe inn, men først og fremst hvorvidt man skal gripe inn.

Francesca Borri (40) har tidligere jobbet i krigsherjede områder i Balkan og Midtøsten. Nå rapporterer hun fra Lombardia, den italienske regionen som er hardest rammet av koronaviruset. Foto: Controluce Photo

Her er det ikke lenger et medisinsk spørsmål, men et moralsk. «Særlig hva angår de eldre», sier Sergio. Som statistisk jo er de som blir oftest og mest brutalt rammet.

«Men ganske ofte er det enda verre å ta dem med til akuttmottaket. For på grunn av besøksforbudet blir de etterlatt alene, blant fremmede», sier han. «En gang overveide vi alle alternativene sammen med hovedkvarteret vårt og sammen med leger, og til slutt valgte vi innleggelse.

To dager senere leste jeg navnet på denne kvinnen i avisens dødsannonser. Det betyr at hun døde rett etterpå. Kanskje mens hun fortsatt ventet på å bli tatt imot. Og jeg tenkte: Hvem vet om hun i det minste fikk litt vann.»

«Ikke oksygen», sier han. «Bare litt vann.» Og ser ned.

Den italienske avisen Eco di Bergamo setter av mange sider til dødsannonser. Foto: Luca Bruno / AP / NTB scanpix

Tynn og knoklete

For de etterlates alene, og noen ganger forlater de stedet alene også. «Det var denne damen, hun var så skjør. Så tynn og knoklete. De hadde en hushjelp, men hun var hjemme hos seg selv med feber. Men ektemannen var der, i døråpningen. Helt forvirret. Helt klart en mann som ikke klarte seg selv. Nesten blind. Og vi sa til hverandre – hva med ham? Her redder vi én og ødelegger den andre.»

For det er ikke alle som har en sønn i nærheten, som Teresina (87) med pusteproblemer. Og åpenbart med feber. Og brystsmerter. Men det er ikke lett å bedømme hvordan hun føler seg, for hun er ikke klar nok i hodet til å forklare seg, forteller Bruna, den søramerikanske pleieren som er her i frontlinjen, natt og dag til tross for frykten, bevæpnet med desinfiseringsmiddel. Men hvordan kan jeg dra min vei? sier hun.

I Bolivia er familien avhengig av lønnen hennes. Hun desinfiserer raskt pennen jeg låner for å skrive ned navnet hennes. Imens hjelper sønnen Røde Kors-teamet å legge moren forsiktig på sengen for ikke å brekke noe på henne, så skjør er hun. Og som alle sønner, gir han ikke opp.

Og når hun ligger i det svake lyset i rommet sitt, under et ikonbilde av jomfru Maria, og gisper etter luft og ligner på en bunt med filler, så inntullet at du ikke kan si hva som er henne og hva som er teppene, sier han at han vil beholde henne hos seg her hjemme.

Han sier at det kanskje bare er en forkjølelse – enda hun ikke har vært utendørs på årevis. Men på den annen side – nærmeste sykehus ville være Niguarda i Milano.

Les også

Hvorfor dør så mange i Italia? Denne uken vil bli avgjørende.

Puster jeg fortsatt?

Når vi er ferdige og er nede på gaten, tar vi av de hvite beskyttelsesdressene, én etter én av oss. Og så hanskene. Og masken. Og vi desinfiserer alt, centimeter for centimeter, den siste hjulpet av den første, som deretter skifter hansker igjen. Det er en slags domino, dette her. Og hvordan desinfiserer du deg selv når til og med desinfiseringsflasken er forurenset? Vi observeres med frykt fra vinduene. Hvem er den neste?

For her er det slik at ved hvert nys får du et angstanfall. Ingen vet eksakt hva som er symptomene på dette viruset som er overalt i dette området. Derfor lurer du ved hvert nys på om dette er begynnelsen. Om din tur har kommet nå.

Du våkner om morgenen, og det første du sjekker er – puster jeg fortsatt jevnt? Så svelger du og sjekker halsen. Så legger du hodet til siden, til venstre, så til høyre. Og du sjekker ørene. Så puster du igjen, så dypt du kan. Og sjekker en gang til. Puster jeg fortsatt? Er jeg sikker på det?

På randen av kollaps

Og likevel viser oversikt over mobiltelefonbruk at selv i Lombardia, i krisens episenter, fortsetter 40 prosent av italienerne å bryte karantenerestriksjonene og beveger seg rundt.

Mange argumenterer med at de døde jo var veldig gamle. Eller hadde kroniske sykdommer. Altså at de døde av noe annet.

Men på et vis er det jo omvendt – nå er det slik at den som dør av noe annet, faktisk dør av covid-19. Dør av et helsesystem på randen av kollaps.

En koronasmittet pasient på et sykehus i Cremona, Italia får hjelp til å puste. Foto: Flavio Lo Scalzo / X06609

Romano er 89 år gammel og skled og falt på gulvet. Men datteren hans, hans eneste barn som selv er barnløs, gjennomgikk en kreftoperasjon for ti dager siden og er utmattet.

Det finnes ikke noen mulighet for hjemmepleie nå, hun har spurt overalt og alle. Og mens hun håper at han vil bli innlagt, går hun nervøst rundt i rommet og spør meg: «Tar jeg feil? Hva tror du, tar jeg feil? Hva er det beste? Hva tror du?» – fordi i de hvite beskyttelsesdressene ser vi alle like ut, og hun skjønner ikke at jeg bare er journalisten.

Vi forsøker å fortelle henne at faren er i fin form til tross for alderen. Og til tross for bloduttredelsene. Og at i et sykehus ville han derimot bli syk. Men hun er utslitt og er ikke seg selv. Hun ringte 999 klokken ti på åtte om kvelden, og vi kom klokken halv elleve, hun er svak og alene, og hun gråter. «Hva tror du? Tar jeg feil?» gjentar hun. «Hva tror du?»

En hyllest til italienske helsearbeidere av kunstneren Franco Rivolli. Foto: Luca Bruno / AP / NTB scanpix

De siste ordene

Og instinktivt går en av oss frem for å gi henne en klem, men han trekker seg raskt tilbake og sier beklager, beklager, jeg kan ikke – og blir stående der med armene utstrakt en meter fra henne. Og da faren allerede er på trappeavsatsen, klargjort og bundet fast på en båre, er tiden inne for å fortelle henne at hun ikke vil få lov til å besøke ham på sykehuset.

For en som nettopp er operert, vil viruset være dødelig. «Vel, kanskje – jeg mener – glemte du noe?» stammer en av oss frem og leter etter de best mulige ordene, eller i alle fall det minst verste. «Noe å si helt til slutt?» sier han.

Og hun kommer på at hun ikke har anelse om hvor helsekortet hans er. «Hvor er det? Pappa! Helsekortet ditt, hvor i helvete er det? Pappa! Du og rotet ditt!» sier hun og begynner å tømme alle skuffer. Og ingen tør å fortelle henne at en dag vil hun komme til å huske at det var alt hun sa til faren sin den siste gangen hun snakket med ham. Hvor er helsekortet?

Les også

Flere tusen helsearbeidere smittet. Italia setter inn medisinstudenter og private sykehus.

Kjendiser på Facebook

Andrea (60) har ventet i 35 minutter på oss, en evighet for en med rød kode. Han har hatt høy feber hele uken. Bare behandlet med Paracet. «Og det har ikke fått ned feberen, ikke i det hele tatt», sier svigersønnen langsomt og tydelig for ikke å briste i gråt.

For nå driver jo kjendiser som har testet positivt, med å poste videoer på Facebook hvor det ser ut som det bare dreier seg om litt hoste, litt hvile og melk og honning. «Men å ta seg av en syk hjemme, er faktisk en lidelse», sier han, «en lidelse for alle.»

Og ærlig talt, jeg behøver ikke be ham om å utdype. Når ambulansesirenene er slått av og stillheten er tilbake, hører du noen ganger om natten lydene fra en familie som plutselig våkner, og i mørket ser du lysene bli slått på, det ene etter det andre – det er en sønn, en bror som ikke får puste. Og panikken kommer.

For da, ikke én gang, men tusen ganger, kommer det vanskeligste øyeblikket – valgets øyeblikk. «Og det er helt forferdelig for oss», sier 45-årige Samantha Cortesi som har 20 års erfaring fra dette Røde Kors-arbeidet. «Vi pleide å stabilisere.

Vi kom, merket oss vitale tegn og dro raskt til akuttmottaket. Men nå må vi på stedet avgjøre om vi skal dra dit eller ikke. Og det må vi avgjøre på noen få minutter», sier hun. Og med all mulig mildhet forklarer hun for Andreas døtre at i disse tider vil et sykehus være enda mer risikabelt for faren deres enn dette huset, selv om det bare er Paracet her.

«Han klarer seg. Han klarer seg», prøver hun å berolige dem med. «For når han ikke hoster, puster han jo.»

«I tilfeller som dette, ville vi normalt ha lagt ham inn med en gang, uten tvil», sier hun. «Men nå må vi si det, uansett hvor sjokkerende det er, og hvor dypt det vil merke oss for alltid: Du får først se din kjære igjen når han er død.»

«Og faktisk», legger hun til, «er selv begravelser avlyst nå. Så ikke engang når han er død».

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

  1. Les også

    Da epidemien lammet byen, ble alle innbyggere testet. Så gikk byen i dvale. To uker senere fikk de et svar på hvordan viruset kan stoppes.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Røde Kors
  4. Italia
  5. Bergamo
  6. Sykehus

Koronaviruset

  1. VERDEN

    Sveriges koronatragedie: Derfor døde tusener av de svakeste

  2. NORGE

    Koronavinteren kommer. Dette er scenarioene Norge må forberede seg på.

  3. VERDEN

    Koronapandemien brer om seg i Polen – presidenten smittet

  4. VERDEN

    Full krig mot koronaviruset i Liege, Europas nye episenter

  5. NORGE

    Når kommer vaksinen til Norge? I beste fall til januar.

  6. NORGE

    Direkteblogg om korona