Kronikk

Den moralske grensen i virkelighetslitteraturen går ved ydmykelse | Erik Bjerck Hagen

  • Erik Bjerck Hagen, professor, allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen
Romaner vil alltid avdekke menneskenes svakheter, vår smålighet, barnslighet, forfengelighet og uansvarlighet. Hvis romaner slutter å være ubehagelige på den måten, mister de også mye av sin verdi, skriver Erik Bjerck Hagen. Helga Hjorth (bildet) svarte søsteren Vigdis Hjorth i romans form.

Burde eller kunne Vigdis Hjorts Arv og miljø vært skrevet på en mer hensynsfull måte?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den innholdsrike debatten om Vigdis Hjorths selvbiografiske roman Arv og miljø, som nå også inkluderer søsteren Helga Hjorths heroiske motroman Fri vilje, ser foreløpig ikke ut til å ha svekket Arv og miljø som litteratur.

Uansett hvor mye vi får vite om forfatterens hensynsløshet og uansett hvor nært vi kommer den utleverte familiens maktesløse fortvilelse, fortsetter lesere å se romanen som mer enn halvt løsrevet fra all biografi og all faktisk skjedd virkelighet.

En slik løsrivelse kommer på et vis automatisk når man kaller en tekst for roman, men forsterkes idet man skriver en god roman.

Gode romaner utgjør en frisone

Fiksjon er ingen nødvendig bestanddel av en roman, siden en slik godt kan skildre et virkelig hendelsesforløp og virkelige personer med fotografisk nøyaktighet, men gode romaner har andre trekk som gjør at vi betrakter dem som utpreget frie og ville tekster.

De utgjør en frisone, der mye hensynsløshet tilgis dersom den overtrumfes av hardt erkjennelsesarbeid og oppriktig vilje til å konfrontere vanskelige, farlige eller forbudte
sider ved tilværelsen.

Kronikkforfatter Erik Bjerck Hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han er redaktør av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, og har utgitt flere bøker: blant annet Hva er litteraturvitenskap (2003). Han er valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi i gruppe for litteraturvitenskap.

Det er slike konfrontasjoner som nettopp legitimerer romanens
ekstreme grad av ytringsfrihet. Vi tenker at en sjanger der alt er tillatt, bør fylles med grenseoverskridelser, iallfall hvis disse ikke bare utføres for overskridelsens egen skyld.

Likevel kommer romaner som legger seg tett opp til faktisk skjedd virkelighet ofte i trøbbel når virkeligheten slår tilbake med meldinger om at fremstillingen er upålitelig og fortegnende.

Spakt trekker gjerne romanforfatteren seg da tilbake, og synes
at slike motforestillinger er utilbørlige og tegn på at man ikke forstår hva en roman er.

Fortrinn og sårbarhet

Her ligger en innebygd sårbarhet. Romanen blir tvunget til å velge mellom enten å fastholde sin versjon av virkeligheten, noe som ofte fører den ut i ubehagelig og ukjent terreng, eller å trekke seg tilbake til det rent romanmessige, noe som kan synes lite ærefullt.

En tredje vei finnes også: Man kan si at romanen pr. definisjon egentlig er helt utilregnelig når det gjelder virkelighetsreferanser: Den er samtidig virkelig og uvirkelig, og det er dens særegne fortrinn. Også et slikt forsvar er imidlertid sårbart, siden det litt for mye minner om total ansvarsfraskrivelse.

Arv og miljø var en god roman dels fordi den med intensitet og alvor gikk inn i en farlig og ubehagelig sone, men mest fordi den klarte å behandle sitt emne med en nødvendig grad av upersonlighet: Den holdt en viss avstand og snudde og vendte på sitt incest- og forståelsestema slik at vi så det fra flere sider, ikke bare fra fortellerens.

  1. Les også

    Hovedanmelder Ingunn Økland om Fri vilje: «Denne romanen vil vekke avsky og sette en støkk i det litterære miljøet»

  2. Les også

    Jan Kjærstad om Helga Hjorths roman: – Dette er alle forfatteres drøm

En romanforfatter må kunne lese seg inn også i sine motstanderes liv og perspektiv, og dermed se seg selv utenfra. Leseren av Arv og miljø satt ikke igjen med følelsen av at fortellerens søstre gjorde noe galt, bare at de levde i en annen verden.

Vi så hvordan fortelleren til syvende og sist betraktet og vurderte dem, men visste at dette ikke kunne være hele sannheten. Arv og miljø er neppe blitt en bestselger på grunn av leseres kikkermentalitet, for de færreste kan være spesielt interessert i familien til Vigdis Hjorth. Boken ble lest fordi den hadde allmenngjort sitt tema.

Fri vilje er ikke et godt forsvarsskrift

Forholdet mellom biografi og tekst er fullt av interesse for litteraturforskere, men sjelden for lesere flest.

Ikke desto mindre er det klart at Hjorths roman anklager en gjenkjennelig person for incest, og anklagen er ikke mindre alvorlig selv om den fremsettes i en roman.

Alvoret i situasjonen gjør også at forfatteren setter sin troverdighet på spill. Enten tror vi på henne og roser henne for hennes mot, eller så synes vi at romanen som helhet ikke makter å leve opp til det nivået av smerte, innsikt og oppriktighet som temaet forlanger av henne. De fleste lesere har trodd. Men så har altså virkeligheten slått ganske kontant tilbake, spesielt i form av Helga Hjorths Fri vilje.

Hva skal vi mene om den? God som selvstendig roman er den ikke, men dét hadde også vært lite hensiktsmessig. Denne romanen har ikke annet formål enn å bli til en parasittær del av Arv og miljø, for deretter snylte så mye som mulig på dennes troverdighet. Lykkes den med det?

Fri vilje kaster nytt lys og kommer med nye perspektiver. Den er aldri uinteressant, men ikke alltid like treffsikker. Som forsvarsskrift for foreldrene fungerer den ikke spesielt godt. Begge blir for utydelige som litterære personer, og dessuten ligger hendelsene i kjernen av Arv og miljø på et slikt dyp og i et slikt mørke at veldig mye skal til for å fremskaffe overbevisende motforestillinger.

Helga Hjorth (t.v) svarte søsteren Vigdis Hjorth i romans form.
Les også

Slik skildrer de to søstrene Vigdis og Helga Hjorth samme situasjon

«For hva kan man vite om selv de personene man lever med til daglig?» spørres det mot slutten av Virginia Woolfs Mrs. Dalloway. Fri vilje tar ikke helt innover seg den type erfaring. Som portrett av en notorisk upålitelig og selvdramatiserende storesøster fungerer romanen bedre, og hvem vet om den ikke på sikt kan bidra til å svekke Vigdis Hjorths etos, altså den nødvendige tillit man har til en forfatters oppriktighet.

Kunne godt ha mobilisert mer vrede

Det å ha et forhold til en forfatters bøker er også å ha et forhold til forfatteren selv, og på et eller annet nivå må vi erfare at forfatteren vil oss vel. Det er derfor vi aldri helt blir ferdig med problemet Hamsun. Ibsen og Bjørnson var heller ikke mors beste barn, men deres personlighet og livsførsel har stort sett unnlatt å skade verkene vi fortsatt leser.

Som skildring av hvordan det er å være utsatt for virkelighetslitteratur, er Fri vilje også leseverdig, og her kunne den godt ha mobilisert enda mer vrede. Det føles autentisk når Helga Hjorth latterliggjør søsterens ønske om at journalister i anstendighetens navn bør slutte å spørre om boken er selvopplevd, og også når hun beskriver søsterens metode slik:

«Gjøre maksimal skade og slippe unna alt mulig ansvar. Svare nja, hvis noen spurte om det var sant.» Vi tror på henne når hun oppgitt og i forakt utbryter: «Du har jo ingenting å fortelle, Vera. Hva er det du vil jeg skal tro på?»

Det er ved ydmykelsen det går en moralsk grense også for romanskrivere, men det kan ikke være opp til «ofrene» å definere dette ut fra hva de selv finner krenkende og ubehagelig, skriver Erik Bjerck Hagen. Avbildet er Vigis Hjort i forbindelse med lanseringen av Arv og miljø.

Mest effektiv og giftig blir Fri vilje når den helt endrer de mer perifere detaljene i historien vi er fortalt: Om arveoppgjøret i familien, hyttetakster, morens forhold til en litteraturprofessor, denne professorens begravelse, osv.

Fri vilje anklager dobbelt: Arv og miljø legger seg for tett på en gjenkjennelig virkelighet, og den fordreier alt den tar i.

Leser man de to romanene i tett rekkefølge vil alle diskrepanser med hensyn til fakta måtte skape tvil om den større troverdigheten i Arv og miljø, eller man ledes iallfall til å spørre: Var det virkelig nødvendig å dra hele den egne familien så til de grader inn i romanen?

Dersom nærhet til skjedd virkelighet var nødvendig, burde ikke forfatteren da ha vært litt mindre skjødesløs med hvordan hun brukte og dramatiserte de aspekter ved familiehistorien hun trengte for å lage sin roman?

Svak Vigdis Hjort i diskusjon om virkelighet

I høst utkom Kaja Schjerven Mollerins samtalebok Vigdis, del for del, som setter av god plass til å diskutere både Arv og miljø og Fri vilje. Lenge er Vigdis Hjorth der på sitt svakeste og mest unnvikende når hun diskuterer virkelighetsproblemet. Hun sier at hun er overrasket over at man ikke «gikk inn på kontrakten» og leste Arv og miljø som roman, og at det er «en utpreget litterær bok» siden den har ulike allusjoner til Albert Camus og W.G. Sebald.

Med Tove Ditlevsen erklærer hun: «Hva som er sant og ikke sant, går opp i en høyere enhet.» Ved hjelp av Picasso mener hun at «kunsten kan løfte virkeligheten til et annet nivå,» og når hun snakker spesifikt om Arv og miljø, kan hun om hovedpersonen Bergljot si ting som at hun «har elementer av meg, men [er ikke meg], fordi hun er tidsskriftredaktør, har en annen utdannelse enn meg, og så videre».

Les også

Synne Skouen: Man får være glad for å ikke ha en avslørende forfatter i familie eller vennekrets

Vi forventer mer enn dette av Hjorth nå. Først når hun på de siste seks-syv sidene samler seg til et motangrep mot Fri vilje, er hun på sitt beste, blant annet i etterlysningen av at Helga Hjorths roman burde ha handlet mer om denne forfatterens eget forhold til hva hun i familiedramaets hete skulle tro på: «Å få høre om en søster som sto i dette vanskelige valget, denne store usikkerheten, det tror jeg kunne tilført både samfunnet og romanverdenen noe.»

Denne debatten er uansett rik nok til å fortsette en god stund til. Lettvinte løsninger finnes på begge sider; det samme gjør genuin vilje til å ta dilemmaer alvorlig og veie svært motstridende hensyn opp mot hverandre.

Grensen går ved ydmykelse

Uansett hvor mye vi mytologiserer romanen som en frisone hevet over hverdagens moralske krav, gjenstår spørsmålet om Arv og miljø burde eller kunne vært skrevet på en mer hensynsfull måte. Hadde det vært mulig?

For det første ville jo anklagen om incest ligget der like fast. For det andre ville kanskje bokens terapeutiske kraft da ha blitt svekket. For det tredje blir det tatt hensyn til familiemedlemmene. Ingen av dem fremstår som dårlige mennesker, og deres avgjørende valg gjøres forståelige.

Det er klart at det også går an virkelig å ydmyke mennesker ved å gjøre dem til litterære figurer, men det er ikke det som skjer i Knausgårds Min kamp, eller i Edward St. Aubins åpent selvbiografiske romanserie om sin uhyggelige overgriperfar, eller i Joni Mitchells mange sanger om forhold hun har hatt til Sam Shepard og Leonard Cohen og andre.

Det er ved ydmykelsen det går en moralsk grense også for romanskrivere, men det kan ikke være opp til «ofrene» å definere dette ut fra hva de selv finner krenkende og ubehagelig.

Romaner vil alltid avdekke menneskenes svakheter, vår smålighet, barnslighet, forfengelighet og uansvarlighet. Hvis romanen slutter å være ubehagelige på den måten, mister de også mye av sin verdi.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    SPORT
    Publisert:

    Den 49 år gamle rapperen er like godt trent som en fotballproff. Testresultatene er knapt til å tro.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5