Effektiv altruisme – veldedighet for kalkulatormennesker | Bjørn Stærk

Effektive altruister har regnet ut hvilken veldedig organisasjon du bør gi til i år.

Bevegelsen Effektiv altruisme har slått rot i Norge. Flere av medlemmene forplikter seg til å gi minst 10 prosent av inntekten sin til veldedige formål resten av livet. Og ikke til et hvilket som helst formål, men til de som beviselig gjør mest nytte for pengene.

Effektiv altruisme høres ut som et fint ord for en gammel tanke: At vi bør gi til gode formål, og forsøke å plukke ut de beste. Men dette er en radikal ny måte å tenke veldedighet på.

GiveWell sier at det bare er fire organisasjoner de kan anbefale til effektive altruister med god samvittighet. Én bekjemper malaria, en annen sender penger direkte til fattige familier i Kenya og Uganda. Dette er effektive organisasjoner, mener de, og vi vet at det de gjør fungerer.

Alle de andre er ikke gode nok. Enten løser de feil problemer, eller så kan vi ikke måle effekten.

Alle er like mye verdt

Effektiv altruisme er inspirert av den australske utilitaristfilosofen Peter Singer. Den bygger på to premisser: Alle mennesker er like mye verdt, og du bør gjøre så mye godt du kan.

Dette høres selvfølgelig ut. Men hvis du skal gjøre så mye godt du kan, bør du heller gi 3.000 til et godt formål enn å kjøpe en Playstation 4 til barna. Og hvis alle mennesker er like mye verdt bør de pengene heller brukes på at 66 mennesker i Malawi får myggnett mot malaria enn på julefeiringen til Kirkens bymisjon.

Egentlig burde du gi alt du kan klare deg uten, og leve på minst mulig, mener Singer. Hvis du kan avse 3.000 hver måned, kan du gi 729 myggnett i året, og 7.290 over ti år. Men hvorfor stoppe der? Lev enklere, og gi 6.000 i måneden. 12.000. Du, alene, ved å gi avkall på ting de fleste i verden lever uten, kan redde utallige menneskeliv.Singer oppfordrer effektive altruister til å finne seg yrker hvor de kan tjene mest mulig penger. Ikke jobb i en veldedig organisasjon. Tjen deg heller søkkrik i finansmarkedet, og gi bort halvparten av alt du tjener. Det er ikke så viktig om arbeidsgiveren din gjør uetiske ting. Andre ville jobbet der uansett, og så lenge det er du som har jobben kan du veie opp for det med alle livene du redder.

Glem empatien

Effektive altruister er rasjonalister. De er mot sentimentalisme. Du finner ikke bilder av gråtende barn på nettstedene deres.

De er også mot empati . Empati er personlig. Du hører om en som har det vondt, føler for den personen, og ønsker å hjelpe dem. Men dermed glemmer du de som trenger hjelpen mer.

Effektiv altruisme forsøker å være rasjonell tvers gjennom. Singer mener at hvis du står og velger mellom å gi til GiveDirectly, organisasjonen som sender penger direkte til fattige, eller til Røde kors, så er ett av valgene objektivt riktig. Du kan regne på det, eller resonnere deg fram til det. Det er ikke et verdispørsmål, men et rasjonelt spørsmål, med lite eller ingen usikkerhet.

Derfor ønsker de å bruke randomiserte kontrollerte eksperimenter til å finne ut om et veldedig tiltak gjør noe nytte, den samme typen eksperimenter som når du tester en ny medisin. GiveDirectly har gjort dette, og funnet ut at den beste måten å hjelpe fattige på som regel bare er å gi dem penger rett i hånda, og la dem velge selv hva de vil gjøre med dem.

Doctor Strangelove

Deler av den effektive altruismen er science fiction. Singer skriver at hvis menneskeheten utryddes, for eksempel ved asteroidekollisjon eller atomkrig, så vil vi også utrydde alle de som kunne eksistert i fremtiden. Alle skjønner at dette bør vi unngå. Men Singer regner på det. Et liv er verdt ca $6-9 millioner. I følge filosofen Nick Bostrom vil 10^56 mennesker og AIer kunne eksistere i fremtiden på jorden og alle andre planeter. Å utslette disse er et enormt tap. Dermed bør vi gjøre nesten hva som helst for å redusere selv den minste sannsynligheten for utryddelse.

Glem de fattige, bygg asteroidebeskyttelse.

Singer er den typen gal professor som det ene øyeblikket oppfordrer deg til å gi til de som trenger mest, og i det neste sier at hvis menneskeheten skaper, og blir utryddet av, en kunstig intelligens, er ikke dette fra et upartisk ståsted nødvendigvis en katastrofe.

Og for å ta steget helt inn i Doctor Strangelove -land oppfordrer han til å bygge overlevelsesrom hvor en roterende gruppe genetisk varierte og friske mennesker kan bo for å overleve en katastrofe. Han nevner ikke Strangeloves forslag: At gruppen bør bestå av ti kvinner for hver mann, slik at de kan starte opp en ny generasjon av menneskeslekten så fort som mulig. Men i følge hans egen logikk ville dette vært åpenbart riktig.

Ikke radikalt nytt

Effektive altruister mener de gjør noe radikalt nytt. Singer gjør narr av kritikeren David Brooks ved å si at han er en av de gamle som ikke forstår hva de unge driver med. (Singer er 69, Brooks 54). Effektiv altruisme er framtiden!

Det er riktig at effektive altruister gjør mye nytt og mye bra. Det er smålig å klage på mennesker som gir tiende til gode formål bare fordi noen av dem er arrogante, og noen av ideene litt sci-fi. Sånn sett er de ikke verre enn religiøse veldedige organisasjoner. Frelsesarmeen ble startet av mennesker som ville skape Guds rike på jord, slik at Jesus kunne komme igjen. Det var sci-fi det også, men suppen var ekte.

Men effektive altruister er ikke de første som forsøker å drive rasjonell veldedighet. Og de vandrer freidig ut i en debatt som har pågått i 150 år, uten en klar vinner.

Vitenskapelig filantropi

På midten av 1800-tallet oppstod «vitenskapelig filantropi» i USA. Dette var en bevegelse som sa litt av det samme som effektive altruister, men på en mer autoritær måte. De tok avstand fra det de mente var sentimentale veldedige organisasjoner som ga på dårlige måter og gjorde alt verre.

Tradisjonell veldedighet stammet fra kristendommen, og var en plikt. Du ga til de fattige rundt deg for å bygge deg opp en skatt i himmelen. Du tenkte ikke så mye over hvorfor de var fattige, og om det var akkurat disse fattige som trengte pengene mest.

De vitenskapelige filantropene ønsket kun å hjelpe de verdige trengende, mennesker som med litt ekstra innsats kunne løftes opp i et bedre liv. Helst skulle man ikke gi til fattige, men kurere fattigdom. De siktet høyt. De ønsket å løse sosiale problemer. Noen av dem ville til og med forby suppekjøkkener. Det oppfordret til latskap. I stedet burde fattige settes i institusjoner, hvor de kunne lære flid og selvdisiplin.

I stedet for å lindre sykdommer, burde man kurere dem.

Rikdommens evangelium

En av de ledende vitenskapelige filantropene var Andrew Carnegie, en av Amerikas rikeste menn. Carnegie hadde tjent seg rik på stål, og besluttet tidlig å gi bort alt han eide før han døde. Men det måtte gjøres på riktig måte. I boken The Gospel of Wealth fra 1889 forklarte han filosofien sin.

Du må ikke dulle med de fattige, mente han. Du kan ikke bare reise inn i fattige bydeler, gi bort mat og penger, helt ukritisk til alle som ber om det. 95 prosent av all veldedighet gikk til uverdige fattige, svindlere og late som bare kastet bort pengene, mente han. Denne veldedigheten var ikke bare ubrukelig, men skadelig.

Pengene burde heller vært kastet på havet.

Å gi til en tilfeldig tigger er noe av de mest egoistiske du kan gjøre, skrev han. Du må vite hvem du gir til. Trenger de pengene? Vil det gjøre dem godt? Ikke gi til de sultne. Det er statens oppgave, og uansett klarer de alltids å finne seg en jobb hvis de vil.

I stedet burde man bygge møteplasser i byen — konserthus, møtelokaler, svømmehaller, biblioteker. Carnegie hadde besøkt Bergen, og var full av beundring for en park han hadde sett der. Det var langt bedre, mente han, for en fattig arbeider å ha en park eller et bibliotek å ta med seg familien sin til, enn å tjene litt mer penger.

Fagforeningsvenn og fredsvenn

Carnegie tenkte, slik effektive altruister gjør, at den enorme rikdommen hans var ikke hans egen. Den hadde kommet fra andre, og det var hans plikt å gi den videre. Så mente han da også at han var unikt egnet til å velge ut gode formål. Han gjorde som Singer oppfordret til: Tjente så mye penger han kunne, slik at han hadde mer å gi bort.

I praksis betydde det at han tynte arbeiderne på stålverkene sine så hardt han kunne.

Han presset ned lønningene deres. Økte arbeidsdagen fra 8 til 12 timer. Knuste fagforeninger. Ikke av grådighet, men av idealisme. For Carnegie mente at det var bedre at han fikk råd til å bygge et bibliotek enn at arbeiderne hans hadde fritid.Carnegie kalte seg på et tidspunkt «sosialist» og en venn av fagforeninger, uten at han kan ha skjønt hva det betydde. Han var en fredsvenn, og fikk dårlig samvittighet av å selge stål til militære formål. Men han kjempet om kontrakter for den amerikanske og russiske marinen, for hvis noen skulle tjene penger på krig kunne det like gjerne være ham, som skulle gi dem bort.

Filantropene vet best

Vitenskapelige filantroper hadde en suveren tro på sine egne rasjonelle evner. De var ikke redde for å stille krav og bruke makt. Hvis du ønsket hjelp, måtte du gjennom lange intervjuer for å finne ut om du var verdig.

Noen arbeidet for å fjerne barn fra veldig fattige familier, gjerne katolske, og plassere dem i gode protestantiske hjem. I New York på 1850-tallet fikk de innført en lov som gjorde at barn som oppholdt seg på gaten i skoletid kunne bli arrestert og plassert i institusjon, selv om de ikke var foreldreløse.

Det var til beste for barna. Hva barna selv mente om det var ikke viktig. Filantropene visste best.

Filantropene ga mye penger til forskning på eugenikk. Eugenikk var en progressiv, ikke fascistisk idé. Den appellerte til alle som ønsket å bruke vitenskap og fornuft til å forbedre samfunnet.

Sosiale problemer kom av at det ble født for mange degenererte mennesker, mente man. Den mest effektive måten å løse problemet på var tvangssterilisering. Da måtte man ikke være sentimental og la seg rive med av de som gråtende forsøkte å slippe unna.

Hjelpe dem «her» eller «der de er»

Tradisjonell veldedighet var empatisk og lokal. Du ga til hjembyen din fordi du var glad i den. Du ga til tiggeren foran deg uten å tenke over konsekvensene, og uten å tenke på den enda mer sultne tiggeren langt borte. Vitenskapelig filantropi var rasjonell. Du skulle ikke gi til fattige, men kurere fattigdom. Tradisjonell veldedighet på sitt verste var blind, mens vitenskapelig filantropi var overmodig.

Debatten mellom disse to måtene å tenke veldedighet på har rast i 150 år, og er like aktuell i dag.

Når vi i dag snakker om å få sosialhjelpmottakere «opp om morgenen» er det et ekko av Andrew Carnegie. Og bistandshistorien er full av rasjonelle prosjekter som var like ødeleggende som eugenikken.

I årets flyktningdebatt stod de som vil «hjelpe dem her» mot de som vil «hjelpe dem der de er». Det er den samme debatten. «Her»-siden var empatiske. Når noen sykler over grense fra Russland, eller står og sulter på Tøyen, så skal du hjelpe dem, samme hva. «Der de er»-siden var rasjonelle. Desto åpnere grensene er, desto flere kommer, og du får mer igjen for pengene ved å bruke dem langt borte.

Empati mot fornuft

Hvis du er helt sikker på hvor du står i denne debatten, tar du feil. «Her»-siden hører hjemme i en religiøs tradisjon. Du gjør det du mener er riktig uten å tenke på konsekvensene. Du tenker lokalt. Det som skjer langt borte er andres ansvar, bortsett fra når du får en sterk personlig fortelling i ansiktet. Du gjør begrenset nytte, men også begrenset skade.

«Der de er»-siden hører hjemme i en moderne og sekulær tradisjon. Du oppfører deg rasjonelt, men har underlige sengekamerater: Effektive altruister som i fullt alvor spør seg om det er riktig av dem å få barn, når de heller kunne brukt pengene på andre. Kapitalister som forlenger arbeidsdagen for å bygge biblioteker. Kommunister som mener at de må «knuse noen egg for å lage en omelett».

Mennesker som skrur av empatien fordi de vet at de har rett.

Sikker på at du vet hvor du hører hjemme?

Eksperimentelt overmot

Problemet til de vitenskapelige filantropene var overmot. Rasjonaliteten deres var ikke så rasjonell som de trodde. Effektive altruister mener de har funnet løsningen i randomiserte kontrollerte eksperimenter. Hvordan sørger du for at flere barn i fattige land går på skole? Du tester det, som en ny medisin, og finner at svaret er å kurere marksykdommer.

Tilhengere av eksperimenter mener at nå kan vi vite hva som fungerer. Vi trenger ikke lenger synse, som de gjorde i gamle dager.

Men økonomen Angus Deaton advarer mot å tro at eksperimenter er en slags gullstandard. Det finnes ingen gullstandard. Eksperimenter gir oss kunnskap, men den er ikke nødvendigvis bedre enn kunnskapen vi får fra andre typer forskning. Resultatet kan være tilfeldig eller manipulert, noe som skjer også i legemiddelforskning.

Han påpeker blant annet at skoleeksperimentet nevnt over ikke var godt randomisert.

Alt har bieffekter

Bistandsindustriens dilemma er at all hjelp du gir i stor skala har bieffekter. Du kan dele ut myggnett, men kanskje går de lokale nettprodusentene konkurs. Du støtter lovende storprosjekter i fattige land, men dermed styrker du også makten til diktatoren.

Bistandskritikeren William Easterly mener at i stedet for å prøve ut stadig nye magiske ovenfra-og-ned-løsninger, bør man begynne på bunnen, og sørge for at fattige har rettigheter som alle andre. Rett til eiendom, politisk frihet, ytringsfrihet. I stedet hyller verdensledere diktatorer som Paul Kagame i Rwanda. Kagame snakker bistandsspråket, men knuser alle hjemlige kritikere.

Effektiv altruisme-bevegelsen er kanskje for ung og liten til å møte dette dilemmaet ennå. Men desto større den blir, desto mer må den tenke på bieffekter man ikke oppdager i eksperimenter.

Før eller siden må også de forholde seg til diktatorer. Skal de da sette en pengeverdi på demokrati, og sammenligne den med pengeverdien av helse?

Mer ydmykhet og empati

Den største svakheten ved effektiv altruisme er at den bygger på et premiss som nesten ingen, bortsett fra Peter Singer, deler: At du har det samme ansvaret for alle mennesker, uansett hvor i verden de er, og bør gjøre alt du kan for å hjelpe dem. Mange tror de mener det, til de tenker over hva det innebærer.

Dessuten er de overmodige rasjonalister. Når mennesker forsøker å ta etiske avgjørelser kun basert på fornuft, uten empati, er det alltid noe som går galt. Med andre ord bør de bevege seg bort fra arven etter Peter «Doctor Strangelove» Singer, og gjøre plass til ydmykhet og empati.

Men jeg liker at de trekker fram gode formål som lett drukner i empatikampen. Malaria. Marksykdommer. Jeg har spesielt sansen for pengegaver direkte til fattige, noe Andrew Carnegie ville hatet, men mange økonomer støtter. Hva ville du selv gjort med en pengegave? Betalt gjeld. Investert. Å tro at fattige heller bruker det på alkohol er fordomsfullt - og feil.

Mitt forslag til de som vil avslutte året med en gave til gode formål er derfor å dele den i to. Gi én del til en organisasjon som løser et problem i ditt eget nærmiljø, og resten til GiveDirectly eller en annen «effektiv» organisasjon. Eller gi tid til den første, og penger til den andre.

Twitter: @bjoernstaerk

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Bjørn Stærk dekker et bredt spekter i sine spalter. Her er noen av hans siste kronikker:

Ny podkast: I Debattert snakker debattredaktørene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Erik Tornes (Aftenposten) om ukens største debatter. Siste episode: Sandvik vil ha Kristin Clemet som kulturminister. Og Nils August Andresen kommer på besøk for å snakke om Den andre Facebookhøgrekrigen.