Vi bygget et korthus i Afghanistan og kalte det demokrati

Da Kabul falt, våknet Danmark opp et øyeblikk. De kommer vel ikke hit nå? Hold opp, da.

Korthus utsettes ikke for erosjon. De brytes ikke ned av tiden. De velter plutselig. Et knips med fingrene, og de er borte.

Katastrofer rammer sjelden bygninger med solide fundamenter. Katastrofen er korthusets annen natur, den skrøpelige konstruksjonens uunngåelige endelikt i kollaps. Vår drøm, og det var bare en drøm, om å skape demokrati i Afghanistan, var aldri noe annet enn et korthus.

Jeg var i Kandahar tidlig i januar 2002, Talibans hovedkvarter, som var falt fire-fem uker tidligere. På gaten står skjeggete menn med tunge ansikter og store turbaner.

«Vet du hvem de er?» spør min afghanske fikser som jeg har leid i Quetta, hovedstaden i den pakistanske provinsen Baluchistan. «Det er de som var talibanere til i går. Og vet du hva de gjør? De venter på at dere skal gjøre en feil.»

Om natten skriver de detroniserte talibanerne på murene: «Vi vender tilbake.» De vet at amerikanernes invasjon og ambisjonene om å bygge et demokrati i Afghanistan, er et korthus.

Og knipset med fingrene kommer. Det tar tjue år. Men det kommer.

På besøk hos Talibans leder

Utenfor Kandahar besøker jeg den compounden der Talibans stifter og leder, den enøyde mulla Omar, holdt til. Han har nettopp flyktet til Pakistan på baksetet av en motorsykkel. Murene som omgir den befestede leiren, er utsmykket med store freskoer av fjellandskap og skogssjøer med lotusblomster og nøkkeroser. Nå står de med gapende granathull, og freskoene ligger spredt på bakken. Et nøkkeroseblad her, en lotusblomst der.

Mulla Omars tidligere vakter er der fremdeles. Han var en god mann, sier de til meg. Mulla Omar var bare kommet i dårlig selskap. De tenker på Osama bin Laden, som fra en av sine treningsleirer i Afghanistan planla angrepet på Pentagon og New Yorks tvillingtårn. Senere leser jeg at mulla Omar har sagt om Osama bin Laden at han var som et fiskebein i halsen. Men gjestevennskapet bandt sammen. Og også den felles fortiden som mujahedin i krigen mot russerne.

De tidligere livvaktene viser meg rundt i mulla Omars hus. Jeg får lov til å sitte i sengen hans. Jeg ser kjøkkenet hans. Og jeg ser en ting til: en tynn sprekk i det hvitkalkede taket. Bygningen har fått en fulltreffer av et amerikansk cruisermissil, og det er all skaden som er skjedd. Litt kalk har drysset ned, en tynn sprekk som litt hvitmaling igjen kan gjøre usynlig.

Vaktene tar meg via en stige opp på hustaket som består av et tre meter tykt sandlag blandet med tømmerstokker og traktordekk. Det ødeleggende støtet fra missilet er blitt absorbert av denne dynen av sand, tømmer og dekk, som er like sindig konstruert som den er enkel. De viser meg stedet der cruisermissilet rammet. Der er det en fordypning i sanden. Traktordekkene og tømmerstokkene er blitt kastet litt rundt. Intet annet.

Mulla Omars hus er ikke noe korthus.

Forstår jeg betydningen av det jeg ser? Ikke helt.

Tror de er vegetarer

Jeg er ankommet Afghanistan som skeptisk til den amerikanske invasjonen. Jeg har lest den indiske forfatteren Arundhati Roys skarpe avstandtagen fra invasjonen. Hun hefter seg ved en detalj som hun synes sier alt. Det synes jeg også. Det amerikanske militæret har i dagene opp mot invasjonen kastet ut pakker med mat over Afghanistan. Maten er vegetarisk. De tror at afghanerne er hinduer og ikke spiser kjøtt. Men som Arundhati Roy stillferdig påpeker, bor hinduene to tusen kilometer lenger øst, i India.

Jeg tenker som hun at så uvitende mennesker ikke har rett til å diktere fremtiden for et land de ikke kjenner. Likevel forlater jeg Afghanistan som tilhenger av invasjonen.

Jeg snakker med mange mennesker fra mange samfunnslag, og de sier alle det samme. De er takknemlige overfor Taliban som har skapt orden og sikkerhet i et borgerkrigsherjet land. Men de er samtidig lei av Taliban som blander seg i alle livets forhold, forbyr musikk, undertrykker kvinnene, og påbyr en bestemt skjegglengde for mennene.

En ung kvinne som jeg møter på et nystartet kurs i engelsk i Kabul, vil utdanne seg til kamppilot. Her er en kvinne som våger å drømme. Det går opp for meg at burkaen kan være både et fengsel og en puppe. Et nytt liv er på vei.

Jeg synes ikke at jeg skal gjøre meg klokere på Afghanistan enn afghanerne selv, så jeg legger skepsisen til side og deler deres begeistring over invasjonen. Et vindu mot verden er blitt åpnet. Noe nytt og bedre er i vente. Det tror de på. Det ender jeg også med å tro på.

Som Dresden i 1945

Et syn har brent seg fast på netthinnen min. Det er ankomsten min til Kabul en januardag i 2002. Det er som å kjøre inn i Dresden en februardag i 1945. 80 prosent av Kabul er ruiner.

Her og der er det rester av husrekker som vitner om at her lå det en gang en gate. Solide bygninger står fortsatt, gjennomhullet av granater. I disse dager forstår jeg at det er om å gjøre å demonisere Afghanistans nye makthavere, at Taliban herjet og ødela Kabul. Men det gjorde de ikke. Slik så byen også ut da Taliban kom til makten i 1996. Det var våre nye allierte, krigsherrene fra Nordalliansen, som hadde lagt sitt eget lands hovedstad øde i innbyrdes maktkamper. Våpen manglet de afghanske krigsherrene aldri midt i fattigdommen. Jo mer fundamentalistiske de var, jo større var donasjonene fra USA den gang de kjempet mot de sovjetiske okkupantene. Også Afghanistans nest største by, Kandahar, lå delvis i ruiner. Men det var det de sovjetiske bombardementene som hadde ansvaret for.

Hele kvartal i Kandahar lignet et erodert ørkenlandskap. Det er en ruinmark Taliban overtar når de griper makten i 1996. De har hverken ressurser eller tilstrekkelig erfaring til å gjenoppbygge sitt ødelagte land. De må nøye seg med å skape ro og orden blant ruinene.

Det går noen år uten nytt fra Afghanistan, og intet nytt forekommer oss å være godt nytt. Etter sitt sviende nederlag i 2001 har Taliban rakt hånden frem til forsoning. Det var slik de selv hadde erobret landet på rekordtid, uten den store blodsutgytelsen, i et land som i forveien var svekket av blodtapet gjennom halvannet tiår med bestialsk krig, først den sovjetiske invasjonen, så borgerkrigen mellom stridende krigsherrer.

Taliban brukte brutal makt når fiender nektet å overgi seg, men ellers hadde de forhandlet seg hele veien opp gjennom Afghanistan inntil en håndfull krigsherrer, den såkalte Nordalliansen, hardnakket holdt ut i en smal fjellformasjon.

Den slagne fiendens tilbud om forsoning blir avvist av seierherrene. En fremstrakt hånd er et direkte adgangspass til Guantánamo, der amerikanerne i årevis holder fanger fra krigen mot terror isolasjonsfengselet uten rettergang.

Vestens første tabbe

Så går Taliban under jorden og omgrupperer. I historieskrivningen, men også i de militære strategiene, blir Taliban fra nå av klassifisert som en terrorgruppe som ikke skiller seg fra Al-Qaida, som sto bak 11. september. USAs nye venner, krigsherrene fra Nordalliansen, som får ansvaret for gjenoppbyggingen av landet, er de samme krigsherrene som ikke bare hadde pulverisert Kabul, men også enhver ro, orden og anstendighet.

Her ligger Vestens første, fatale feiltagelse i Afghanistan. Vi tror at Talibans fiender er det afghanske folks venner, og så gir vi makten til ryggesløse, lovløse menn.

Men hvem skulle vi ellers ha alliert oss med? Den afghanske middelklassen befant seg blant de fem-seks millioner flyktninger i nabolandene Iran og Pakistan – eller for noen få heldiges vedkommende i Vesten. Sjakkbrettet var nesten tomt for brikker, og i vår innbilte overlegenhet ga vi oss ikke tid til å lære å kjenne spillets regler.

Det oljerike Irak, som var mer interessant enn det ressursfattige Afghanistan, ble invadert med forfalskede opplysninger om Saddam Husseins enorme lagre av masseødeleggelsesvåpen som alibi. Overbevist om demokratiets uimotståelige tiltrekningskraft overlot vi Afghanistan til seg selv i en utopisk tro på at afghanerne automatisk ville ende som frie, glade forbrukere, enhver opplyst menneskehets selvfølgelige mål.

I 2006 kommer Taliban sterkt tilbake, og Nato er nå i krig. Også Danmark må innse det. Vi kunne ha valgt å utstasjonere troppene våre i en av de fredelige provinsene i det nordlige Afghanistan, hvor Taliban ikke hadde noen nevneverdig tilstedeværelse.

Bush og Fogh Rasmussen

Men vår lokale krigsherre, den kynisk kalkulerende statsminister Anders Fogh Rasmussen, mente om seg selv at han var president George W. Bushs fortrolige, og han gikk dessuten med planer om å bli Natos neste generalsekretær. Derfor falt valget på Helmand, den mest voldelige provinsen i Afghanistan.

Sverige og Norge, som valgte nordlige provinser, led tap på henholdsvis seks og ti soldater. Danmark, derimot, mistet 43 liv, og det var det en grunn til.

I 2009 er jeg i Helmand for Dagbladet Information. Jeg tilbringer fjorten dager sammen med danske soldater og vender desillusjonert tilbake, også i skuffelse over de danske mediene som dekker den uten annen ambisjon enn rollen som patriotisk klakør.

Patruljene utenfor sterkt befestede Camp Price ligner måneekspedisjoner. Det mangler bare oksygenflasker for å befeste inntrykket av et ytterst fiendtlig miljø der mennesker ikke kan ferdes uten å ta ekstreme forholdsregler. Soldatene transporteres ofte rundt i helpansrede, 14 tonns tunge såkalte personellcontainere på planet av svære MAN SX-lastebiler som selv veier 22 tonn. Det er ingen vinduer i containerne. Omgitt av 36 tonn armert stål ser soldatene landskapet gli forbi på skjermer i ryggen på setet foran.

Den siste måneden før jeg ankom, har Gruppe 6 mistet fem soldater, to i et bakholdsangrep, tre til en bombe langs veikanten. Ikke desto mindre fastholder soldatene jeg snakker med, i anstrengt optimisme, at alt går bra.

Ler hånlig

Britiske soldater ler hånlig når jeg refererer danskenes holdning. De tar meg med til et kart fylt med grønne punkter. Det angir alle de 56 veikantbombene som var blitt lokalisert de siste ukene. En afghansk tolk trekker meg til side. «Det dere gjør her, er fullstendig ubetydelig. Dere kontrollerer byene og highwayen. Taliban kontrollerer landsbyene, og det er det som teller.»

Det blir ikke drept flere dansker mens jeg er der, men det britiske flagget er senket på halv stang tre dager, og britene mister da også 457 mann i løpet av utstasjoneringen i Helmand.

Danske offiserer hevder i Jacob Svendsens og Lars Halskovs bok Et land i krig at de har drept omkring 3000 mennesker i sitt ansvarsområde, som har omtrent 70.000 innbyggere. Det er ca. 5 prosent av befolkningen, et rystende tall som tåler sammenligning med president Putins masseterror mot utbryterrepublikken Tsjetsjenia i 1990-årene.

Et mer edruelig skjønn kommer fra Afghanistan-kjenneren Nagieb Khaja, som anslår at tallet på drepte lokale personer ligger på omkring 1000. Det betyr i sin tur at det neppe har vært noen i det danske ansvarsområdet som ikke har hatt kjennskap til en av de falne.

I Danmark ga politikere og presse i nært samarbeid det inntrykket at våre utsendte soldater var barnehagepedagoger som var kommet til Afghanistan for å hjelpe skolejenter over veien.

Soldatene forklarer meg enstemmig at talibanerne de kjemper mot, alle er utlendinger fra Pakistan eller Tsjetsjenia. Den britiske språk-offiseren Mike Martin, som i en periode på fire år intervjuer Helmands innbyggere, slår i sin bok An Intimate War fast at 95 prosent av talibanerne er lokalt rekruttert.

Danskene er på månen, og i sin uskikkethet og uvitenhet skyter de på alt som ser fiendtlig ut, i den tro at talibanerne er terrorister som, hvis de ikke blir nedkjempet i Helmand, en dag vil stå på Nørreport Station iført turban og en ryggsekk fylt av sprengstoff.

Den mest varige løgnen

Det er den mest varige løgnen vi er blitt fortalt om krigen i Afghanistan, nemlig at Taliban var en massebevegelse av terrorister som bare drømte om å bringe Vesten på kne med bombesprengninger på hvert gatehjørne.

Vi var nødt til å skyt løs på landet deres for å frelse vårt eget. Løgnen, som gjentas i disse dager av den danske regjeringen, bærer en vesentlig del av ansvaret for nederlaget vårt. Når man ikke kjenner sin fiende, kan man heller ikke bekjempe ham. Uvitenhet om motstanderen har aldri vunnet noen krig.

Det er to samtaler som gjør stort inntrykk på meg. Den ene fører jeg med en bonde som jeg møter på en patrulje. Foran de danske soldatene bryter bonden ut i en lang klage over politikorpset, som ved flere sjekkpunkter sjikanerer og presser lokalbefolkningen. Jeg spør ham hvordan det var under Taliban. «Det var bra», svarer han uten å nøle. «Det var fred, ingen stjal, alle passet seg selv. Nå er det ikke annet enn drap og tyveri.»

Den andre samtalen er med Gereshks borgermester, Dur Ali Shah, som blir rost av de danske offiserene. Foran øynene på meg bryter han sammen i et raseriutbrudd der han bebreider de danske og britiske okkupasjonstroppene for deres fullstendige uvitenhet om de lokale forholdene. Den danske offiseren er rød i ansiktet og kommer med innvendinger. «Du!» utbryter borgermesteren rasende. «Ja, du har makt, du er beskyttet, du har ingen problemer!»

Noen timer senere blir jeg invitert til krisemøte med ledelsen av Camp Price, som betror meg at borgermesteren er ute av balanse. Sønnen hans var nylig kidnappet av Taliban, og borgermesteren har fortsatt ikke kommet seg etter den skremmende opplevelsen. De håper at jeg forstår, og at jeg av menneskelige hensyn vil la være å sitere den nervesvekkede borgermesteren.

Jeg siterer likevel Dur Ali Shah. Syv år senere møter jeg ham igjen i Gereshk. Han betror meg at det slett ikke var Taliban som sto for kidnappingen, men en lokal politioffiser som holdt både ham og sønnen fanget og krevde en større pengesum for å la dem gå. Den samme politioffiseren sto dessuten for det meste av narkohandelen i Gereshk.

Etter at han ble løslatt, gikk Dur Ali Shah direkte til sine danske og britiske samarbeidspartnere og anga kidnapperen. Britene og danskene besluttet ikke å gjøre noe, da de ikke torde å rokke ved de lokale maktforholdene. I 2016 er den samme politioffiseren blitt forfremmet til sjef for det såkalte Afghan Local Police med 400 mann under seg, og Dur Ali Shah bor ikke lenger i Gereshk. Det lokale fengslet, det såkalte Justice Center, som er bygd for 7,5 millioner danske skattekroner, bruker politisjefen som sitt private hovedkvarter. Rettssalen og dommerkontoret står tomme. En celle er fylt med hans private fiender. Da han blir informert om at to journalister stiller «ubehagelige spørsmål», må vi skyndsomt forlate Gereshk.

En blanding av bedrag og selvbedrag

Selv etter mitt besøk i Helmand i 2009 nøler jeg med å kritisere den danske tilstedeværelsen i Afghanistan. Det er USAs president Barack Obama som gjør meg til motstander av krigen idet han bebuder en voldsom opptrapping av «den gode krigen» og unnlater å bruke de vanlige slagordene om kvinners likestilling, barns utdannelse, utbygging av helsevesenet, demokrati.

Obama har bare ett ord på programmet, sikkerhet, da han begrunner opptrappingen til 100.000 amerikanske soldater, og Nato-landene legger til ytterligere 40.000.

Jeg vet altså at vi ikke er i Afghanistan for afghanernes skyld. Alle skåltalene som er blitt holdt for demokratiet i Afghanistan, er en blanding av bedrag og selvbedrag. Krigens mektige talsmenn har enten talt mot bedre vitende, eller eventuelt av kriminell uvitenhet.

De konfidensielle Afghanistan Papers som Washington Post lekket i desember 2019, og som ingen danske aviser fant det verdt å ofre spalteplass på, beviser dette til overmål. Ingen ledende politikere eller generaler i Washington og Pentagon hadde noen idé om hva de foretok seg i Afghanistan.

Men det amerikanske militæret gjorde en viktig oppdagelse. Den usikre situasjonen, hvor Taliban var sterk nok til å beleire regjeringen, men for svak til å velte den så lenge amerikanske tropper var i landet, var en garanti for amerikansk tilstedeværelse på ubestemt tid.

Sisyfos har fast arbeid

Det lyder ikke oppmuntrende, men vi overser en viktig ting ved Sisyfos, som i gresk mytologi hele tiden må rulle en stein oppover fjellet bare for å se den rulle ned igjen, noe det amerikanske militæret hadde sans for. Sisyfos har fast arbeid. I krigen i Afghanistan hadde det amerikanske militæret oppfunnet evighetsmaskinen. Og så lenge terrorismens spøkelse for hylende rundt i den kollektive bevissthetens korridorer, hadde krigen også et alibi. Vi sverget å kjempe for demokratiet til den siste afghanske terroristspire lå død på rismarken.

Nato reduserte antallet tropper drastisk i 2014. Forsvaret av provinsene ble fra nå av overlatt til den afghanske hæren, og amerikanerne skiftet brått fra en strategi til den motsatte. I noen år prøvde man ut såkalt counter-insurgency opprørsbekjempelse, hvor det ikke handlet om å overvinne fienden, men om å regjere bedre enn opprørerne. Den strategien var det umulig å gjennomføre i samarbeid med de kriminelle krigsherrene som var kommet til makten etter Talibans fall, og så skiftet strategien i stedet til terrorbekjempelse, hvor det gjaldt å bare skyte løs.

Bare i 2015 led den afghanske hæren et lammende tap på 19.000 drepte og sårede, og imens trappet det amerikanske luftvåpenet opp til 6000 bombetokter i året. Hvis ikke USAs president Joe Biden hadde besluttet å sette en stopper for Sisyfos-krigen, kunne meningsløsheten ha fortsatt til evig tid, og det var da også Pentagons hensikt.

Jeg er på enda to reportasjereiser i Afghanistan, i 2013 og 2016, begge gangene sammen med den erfarne norske journalisten Anders Hammer som etter hvert har bodd fast i Kabul i fem år og har et omfattende nettverk.

«Hvorfor sitter jeg ikke i fengsel?»

I Kunduz intervjuer vi en krigsherre, Mir Alam, hvis militser presser lokale landsbyer og myrder løs når de møter motstand. «Hvorfor sitter jeg ikke i fengsel hvis alt det dere beskylder meg for, er sant?» spør han hånlig. Vi kjenner svaret. Gaten der Mir Alem bor, bærer hans navn, og han er under politiets og domstolenes beskyttelse. En avmektig regjering tør ikke røre den mektige krigsherren.

I samme provins snakker vi med lederen for en såkalt arbaki, en tungt bevæpnet milits som har fått våpnene sine utlevert av amerikanerne. Geværene er Mehman Shahs eneste legitimitet. Han har vært medlem av Taliban to ganger. Når talibanerne hersker i landdistriktet der landsbyen hans ligger, går han over til dem. Når talibanerne blir trengt tilbake, er han på regjeringens side. Det er landsbyen sin han beskytter. Han presenterer oss med kjærlig stolthet for sin lille datter.

Jeg ender med å føle en motvillig respekt for Mehman Shah. Hvor er han i dag? Har han enda en gang bevist sin manøvreringsdyktighet, eller brast elastikken denne gang?

I Helmand er det alltid noen som har en far med fire koner, og om man har 52 søsken og halvsøsken, finnes det uunngåelig en søster som er gift med en talibaner. Slik havner vi sammen med vår lokale fikser i en Taliban-landsby, omgitt av turbankledde menn, midt i faresonen, men likevel utenfor den, beskyttet av familiebånd og gjestevennskapets lover. Vi er kommet for å høre om opiumsdyrking, men talibanerne forteller også om kamper mot britene, våpentyper, og opiumsinntjeningen som går til bestikkelse av lokale dommere slik at fengslede talibanere kan gå fri.

Verdens største opiumsprodusent

Den britiske statsministeren Tony Blair hevdet at ett av formålene med invasjonen i Afghanistan var å sette en stopper for opiumsproduksjonen. Noen år senere annonserte brigadegeneral Patrick Sanders at Nato-styrkene nå måtte alliere seg med narkobaronene, da disse ellers ville gå over til Taliban. Da Helle Thorning-Schmidt besøkte Helmand i 2013, påsto hun freidig at det aldri hadde vært meningen å sette en stopper for opiumsproduksjonen i Afghanistan.

Det lyktes da heller ikke. På vår vakt ble Afghanistan verdens ubetinget største opiumsprodusent og står nå for 90 prosent av klodens årlige høst. Enda et storslått resultat av vår innsats, hvis ironiske skjebne det åpenbart alltid er å produsere det motsatte av det ønskede.

Talibans hvite flagg vaier over landsbyer bare få hundre meter fra de landeveier vi kjører langs. Alt i 2016 kontrollerte Taliban 85 prosent av Helmand-provinsen. Det er det samme året som Mette Frederiksen på folkemøtet på Bornholm uttaler at vår innsats har vært en suksess.

Den mest tilintetgjørende kritikk av den afghanske regjeringen som vi hører, kommer fra en av hærens høytstående offiserer, oberst Naimutulla, lederen for 3. brigade i Helmand med 3000 mann under seg. Her taler enn mann som vet at nederlaget venter. «Politiet stjeler fra befolkningen», sier han til oss. «Distriktsguvernørene og provinsguvernørene, borgermestrene, hele undervisningssektoren, de tenker bare på å fylle sine egne lommer. De arbeider ikke for befolkningens beste. De arbeider kun for seg selv.» Han gjør en pause og stirrer oppgitt i taket. «Folk tror ikke på regjeringens løfter. Det har de heller ingen grunn til. For regjeringen lyver.»

Maskingeværer i baklås

På en evakuert skole, bare 100 meter fra frontlinjen, hører vi afghanske regjeringssoldater som ikke er annet enn store gutter, fremsette den samme anklagen. «Regjeringen i Kabul er likeglade med oss. Vi har ikke det minste av utstyr», sier en av dem. Når de skal besvare ilden fra Taliban, går de 40 år gamle russiske maskingeværene deres i baklås.

Vi besøker Gereshk. Det er to år etter at den siste dansken forlot byen og den nærliggende Camp Price. Fra utenriksdepartementet har vi med stort besvær fått utlevert en liste over de prosjektene som danskene var involvert i, og som ikke bare kostet et tresifret millionbeløp, men også 38 danske liv. Vi går fra dør til dør. Ingenting fungerer. Alt er lukket ned, bortsett fra en skole der det hverken er elektrisitet eller rennende vann, og en nittenårig jente utgir seg for å være rektor. Det nedslitte vannkraftverket har ikke vært reparert på over 30 år, og de nye turbinene som skulle ha tredoblet kapasiteten, er aldri blitt installert. Ti danske soldater ble drept og over 100 såret i forsøket på å holde veien til vannverket åpen. Fra demningen kan vi se Talibans stillinger. Av og til lyder drønnet fra en rakett.

Dagbladet Information publiserer reportasjen vår om fiaskoene i Gereshk samme dag som regjeringen fremlegger sin parodiske «erfaringsoppsamling» om krigen i Afghanistan, hvor ordet evaluering er forbudt. Æresgjest er den afghanske viseutenriksministeren, en velkledd herre i dyre merkeklær, fetter til tidligere president Karzai som den amerikanske militærrådgiveren Christopher Kendall har kalt «en selvorganisert kleptokrat». Viseutenriksministeren, som blir intervjuet i det vide og brede, slår fast at talibanerne alle sammen er utlendinger og derfor ikke noe problem. Vår øyenvitnerapport fra fiaskoen i Gereshk vekker derimot ingen oppmerksomhet.

Fem år senere, 17. juni 2021, kan New York Times rapportere at Gereshk nå er erobret av Taliban. Ingen danske medier nevner det, ingen danske politikere kommenterer det. De kunne ikke vært mer likeglade.

Da Kabul falt, våket Danmark opp et øyeblikk. Men det er mest fordi synet av de desperate menneskemassene på flyplassen gir oss bange anelser. De kommer vel ikke hit nå? Og de desperates spektakulære måte å dø på. Fall fra et fly i stor høyde? Hold opp, da.

For to uker siden druknet 30 kvinner og 8 barn i Middelhavet. I juli måned er 203 mennesker bekreftet druknet, mens 370 mennesker forsvant sporløst etter å ha sendt ut nødrop. Men det er jo gammelt nytt, det hverken angår eller berører oss. En variasjon i flyktningers måte å dø på er derimot alltid verdt et øyeblikk, eventuelt tilsatt litt stakkåndet forferdelse til glemselen igjen vinner.

Sandholmleiren venter på de afghanerne vi har evakuert. Imens venter 94 andre afghanere på hjemsendelse fra utreisesentrene våre, som er innrettet med henblikk på å bryte dem ned psykologisk. Slik har det vært i årevis. En stadig strøm av tvungne hjemsendelser, ofte med de ulykkelige iført en såkalt body-cuff, belter av lær, til det landet vi inntil sist søndag hevdet var sikkert.

Har ikke holdt ett eneste løfte

Jeg vil slutte fortellingen min med de ordene en enslig syerske i Kandahar sa til meg. Hennes mann og eldste sønn var blitt drept av canadiske soldater. Som enke var hun blitt forstøtt fra landsbyen der hun hadde søkt tilflukt med familien sin etter et mangeårig opphold i en flyktningleir i Pakistan. Nå er hun eneforsørger for ti barn i en konservativ by der enslige kvinner blir sett på med forakt. Når hun et sjeldent øyeblikk er alene, skriker hun i fortvilelse.

Her er hennes dom over vår krig i Afghanistan. «Hvis utlendingene kom hit for forbedre livet vårt, så har de mislykkes, og de har ingenting her å gjøre. De lovet fred, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste løfte har de holdt.»

Vi bygget et korthus og kalte det demokrati.

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.