Er politiet en stat i staten?
Politidirektøren må sette ned foten for et aktivistisk politi.
I sommer har vi sett en rekke medieutspill fra politifolk om at Riksadvokaten har skapt «usikkerhet» om reglene for tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker. Sist på Dagsrevyen 24. juli, men også i flere lokalaviser, deriblant Avisa Nidaros 14. juni, Porsgrunns Dagblad 15. juni, Telemarksavisa 17. juni og Oppland Arbeiderblad 3. juli.
Det kan fremstå som at politiet forsøker å undergrave Riksadvokaten og presse Stortinget til å legalisere menneskerettsstridige inngrep. Godt hjulpet av Kristelig folkepartis nylige representantforslag om å gi politiet nye tvangsmiddelhjemler ved mistanke om rusmiddelbruk og Senterpartiets krav om det samme.
Integritetskrenkende
Vi snakker om svært integritetskrenkende inngrep. Det er gjennomgang av mobiltelefon, husransaking, stripping, undersøkelse av kroppens hulrom, samt å tvinge folk til å avgi urin- eller blodprøve for å avdekke om de har brukt et ulovlig rusmiddel.
Det er forstemmende nok at politiet klager over ikke «lenger» å kunne bruke metoder som er i strid med straffeprosessloven, Grunnloven og menneskerettighetene.
Når de i tillegg bruker sin autoritet og tillit i befolkningen til at det konstrueres et medienarrativ som skal påvirke opinionen, utfordres maktfordelingsprinsippet som rettsstaten vår er bygget på. Narrativet er dessuten usant.
«Usikkerhet» rundt reglene
Politiets påstand synes å være at «usikkerhet» omkring reglene er grunnen til at det nå opprettes færre brukersaker.
Det pekes særlig på Riksadvokatens rundskriv av 18. mai, som av Politiets Fellesforbund hevdes å hindre politiet i å forebygge blant unge. Lederen for Politijuristene sier også at politiet ikke lenger vet når de kan ta rusprøver eller gjennomgå folks telefoner.
Det stemmer nok at retningslinjene av 18. mai har gitt politiet hodebry. Disse innebærer særbehandling av langtkomne rusavhengige uten at noen kan si nøyaktig hvem dette er. Særbehandlingen følger imidlertid direkte av Høyesteretts dommer av 8. april. De er igjen basert på stortingsflertallets uttalelser og er dermed ikke Riksadvokatens eget påfunn.
Retningslinjene av 18. mai er heller ikke hovedgrunnen til at det nå sjelden reageres på narkotikabruk. De gjelder kun langtkomne rusavhengige, som politiet etter eget sigende uansett hadde sluttet å løpe etter for lenge siden.
Hovedgrunnen er heller at Riksadvokaten i fjor måtte minne politiet om at tvungen rusprøvetaking er uforholdsmessig med mindre det er i forbindelse med mistanke om ruskjøring.
Selv om Riksadvokatens presisering medførte en praksisomlegging, var det ingen ny idé: Politidirektoratet sa det samme i «Politiet og menneskerettighetene» fra 2018. Flere dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen peker i samme retning.
Ikke troverdig
Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud sier han er overrasket over politiets påstander om usikkerhet, da han har brukt «mye tid» på å forklare hva de har lov til.
Instruksen er også enkel: Mistenker politiet kun bruk eller besittelse til eget bruk og ikke salg eller ruskjøring, kan de «bare» ransake lommer og vesker. Unntaket er for antatt langtkomne rusavhengige, som skal slippe dette.
Det er dermed ikke troverdig at politiet er usikre på når de kan ta rusprøver av brukere eller tømme telefonene deres for data, slik lederen for Politijuristene hevder. Det er fordi de aldri kan gjøre dette i en vanlig brukersak.
Politiets «usikkerhet» om bruk av tvangsmidler ser ut som en fiksjon blandet sammen med usikkerheten omkring hvem som er rusavhengig, for å presse Stortinget til å vedta at politiet kan fortsette med menneskerettsstridige inngrep.
Politidirektøren kan ikke være passiv
31. mars signerte vi med flere andre et opprop for at politidirektør Benedicte Bjørnland skulle trekke seg. Bakgrunnen var hennes bagatellisering av politiets systematisk ulovlige ransakingspraksis. Vi mente dette gjorde henne uegnet til opprydningsarbeidet etaten hadde foran seg.
Det ble imidlertid raskt klart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) hadde full tillit til Bjørnlands evne til å lede arbeidet. Det fikk stilltiende støtte fra opposisjonspartiene Venstre, Høyre, SV og Rødt.
Sommerens mediesaker viser at forfatterne bak oppropet hadde rett: Det var grunn til å stille spørsmål ved om hun var denne tilliten verdig.
Hvis det mot all formodning faktisk stemmer at politiet fortsatt er usikre på loven, vitner det om et politidirektorat som ikke prioriterer fagledelse på et rettsområde som har vært åsted for en av vår tids største rettssikkerhetsskandaler.
Hvis dette derimot viser seg å være en koordinert kampanje for å påvirke politikerne, kan vi ikke akseptere at politidirektøren forholder seg passiv mens deler av etaten hennes henfaller til slik demokrati- og rettsstatsfiendtlig aktivisme.
De følgende står bak kronikken:
- Kenneth Arctander, daglig leder, Rio – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet
- Dagfinn Hessen Paust, fagansvarlig, Tryggere Ruspolitikk
- Farid Shariati, generalsekretær, Preventio
- Jørn Kløvfjell Mjelva, styreleder, Psynapse
- André Nilsen, styreleder, Normal
