Kronikk

Russetiden synliggjør grunnleggende spenninger i samfunnet

  • Willy Pedersen
    Willy Pedersen
    Professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, og Nova/OsloMet
Russetiden ser ut til å ha et teflonbelegg som gjør at kritikken preller av. Hvorfor? spør sosiolog Willy Pedersen.

En iskald tekstmelding fortalte at han hadde mistet plassen på bussen. Jeg har forsket på temaet i mange år og vet at dette ikke er nytt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I to år har det vært pandemi-unntakstilstand for russetiden. Men nå begynner russebussene igjen å rulle. Noe er likevel nytt: Smertefulle historier om dem som ikke fikk plass på russebussen fordi de ikke presterte bra nok på «audition», blir løftet frem med ny kraft.

En 20-åring forteller at en iskald tekstmelding fortalte at han hadde mistet plassen på bussen. Bestevennene forsvant. Han la seg under dynen og gråt, trengte hjelp av psykolog og måtte ta et avbrekk fra skolen.

Jeg har forsket på temaet i mange år og vet at dette ikke er nytt. Ungdommene selv, lærerne og ikke minst foreldrene har visst at russetiden, og særlig russebussene, har dette onde janusansiktet: På den ene siden intense fellesskap og gleden ved overskridelser som kan sementere vennskap som kan vare livet ut. Samtidig kan opptaket til russebussen være mer nervepirrende enn noen eksamen. For noen er bussen en brutal maskin for sosial eksklusjon.

Russebussene kan være tema allerede fra slutten av ungdomsskolen. Spenningen knyttet til om en får plass på en av bussene med høy status på skolen kan være vel så viktig som spørsmålet om hvordan miljøet i den nye klassen vil bli og om en vil trives på skolen.

Det har lenge kommet kritikk av russefeiringen, med dens risiko for skader og ulykker, vold og seksuelle overgrep, og nå altså med fokus på ubarmhjertig sosial utstøting.

Men den ser ut til å ha et teflonbelegg som gjør at kritikken preller av. Hvorfor?

Eliten viste vei

Det startet som et fenomen for vår absolutte elite av unge menn. Det kongelige Frederiks Universitet ble etablert i Christiania i 1811.

De første 18 studentene ble tatt opp i 1813 og de ranglet gatelangs, skrålte, sang og drakk i kneipene, mens de støttet seg til et ritual som var blitt brukt ved europeiske universiteter siden middelalderen, kalt cornua depositurus. Ordet russ kommer av den siste stavelsen og innebærer at hornene skolegutten hadde fått satt på seg, symbolsk ble revet av før han ble sluppet inn i akademia.

Fra slutten av 1800-tallet endret ritualet karakter og begynte å markere at det studieforberedende løpet var avsluttet. Men fortsatt gjaldt det en liten eksklusiv gruppe. Det var situasjonen helt til godt ut i etterkrigstiden.

Vår folkekjære Thorvald Stoltenberg var russepresident i 1950. Det var under 5000 som tok artium i Norge.

Med foreldrenes støtte

Nå fullfører over halvparten av årskullene et studieforberedende løp, men russetiden låner fortsatt legitimitet fra den lange tradisjonen.

Elevene selv forteller at de «har fortjent» å slå seg løs etter mange år på skolebenken.

Mer overraskende er det kanskje at så mange foreldre synes å akseptere flere ukers fest og fyll, med øl, sprit og i økende grad jointer med marihuana i sentrum.

Én grunn er at mange speiler sin egen ungdomstid i barnas russefeiring. Foreldre har ofte minner de selv kan gjenoppleve, og som de humrende kan dele med ungene.

Barn fra familier med sterke økonomiske ressurser har den mest intense russetiden

Mest utbredt er den intense feiringen i miljøer med mye økonomiske ressurser. Velstående foreldre kan bla opp rikelig med penger til kule klær, russekort og billetter til arrangementer.

Men det er bussen som drar mest.

Med avanserte lydanlegg, stilig innredning, innleid sjåfør og ofte egen russesang kan summene bli store. Barn fra familier med sterke økonomiske ressurser har den mest intense russetiden.

Angsten for utenforskap

En vel så viktig grunn til velviljen er at mange foreldre opplever alternativet til en utagerende russetid som verre. Dette er det bærende temaet i fortellingene som har grepet så mange de siste ukene.

Russebussen er også en sosial struktur. Deltagelsen organiserer hverdag og fritid, hvem du henger sammen med, vors og ferier, bursdager og kommunikasjonen din på sosiale medier.

Med plass på bussen kan du gi eksklusive invitasjoner til deltagelse i «rulling». Derfor kan en tekstmelding som forteller at du skal ut av bussen, være så dramatisk. Du vet at viktige bånd blir brutt.

Dette vet selvsagt foreldrene. Alle er redde for at sønnen eller datteren skal bli sittende alene på rommet og følge de andres fest og moro på sosiale medier. Derfor er det ikke bare ungdommen som stemmes inn, som vil puste lettet ut. Det vil gjerne mor og far også.

«Rusleruss» og «russ på sparebluss»

Det kan se ut til at russetiden blir stadig lenger, og at skikken med russebusser brer seg til nye områder, også utenfor de store byene.

Men bildet er ikke entydig, for i store deler av landet finnes det knapt russebusser, og stadig flere steder ser vi at ungdom på subtile måter tar avstand fra den mest hardcore russefeiringen.

De kan kalle seg «rusleruss», «russ på sparebluss» eller «T-baneruss». De gjør det gjerne med skjeve smil og noen ganger med utstudert ironi. Det skjer nå i Haugesund og Trondheim, og i hele Nord-Norge vil du knapt oppdrive en eneste russebuss.

Stadig flere steder ser vi at ungdom på subtile måter tar avstand fra den mest hardcore russefeiringen

Den kvelden russebussene begynte å drønne rundt i Oslo, samlet elevene fra hippe Elvebakken seg til konseptslipp i de nedlagte industrilokalene Hausmania, kjent for husokkupasjon, motkulturer og vegansk kafé. Konseptet ble kalt Bacchanalia 2022. De fortalte smilende at de «liker å holde seg på bakken». Stikkordene var billig og bæredyktig.

På naboskolen Edvard Munch syr elevene russedressene selv, og de er stolte av sine egne design.

Barometer for kulturkamp

I Oslo har alltid den mest intense russefeiringen funnet sted på den velstående vestkanten. Det var her russebussene oppsto, og bussen kan forbli en viktig referanse videre i livet.

På skolene øst i byen hvor færre har velstående foreldre og flere har innvandrerbakgrunn, er holdningen til russetiden mer lunken.

I enda sterkere grad gjelder det elitepregede sentrumsskoler med høye karakterkrav, fokus på miljøvern, antirasisme og politisk engasjement.

Elevene her feirer nok russetiden, men med økologisk og laidback stil. Det ville være ødeleggende for renommeet til mange å bli fersket rullende på en av de feteste russebussene fra Oslo Vest.

Sånn sett er russetiden i Oslo et følsomt barometer for mer grunnleggende trekk ved samfunnet. Bakteppet er det sosiologer gjerne kaller økonomisk og kulturell kapital.

«We are the makers of manners», sier kong Henrik den femte selvbevisst i Shakespeares skuespill med samme navn. Han visste at han selv var den aller viktigste influenser i sin tid og brukte setningen som et sjekketriks for å få sin franske prinsesse.

Hvem kommer i år til å forme russetidens bærende stil og mote i Oslo? Tar du deg en tur ut i bybildet på 17. mai, vil du nok se kulturkampen utfolde seg.

Hva med å bruke dagen til å lete etter mønstre i væremåter, selvbevissthet og stil hos russen fra de ulike deler av byen?


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Elisabeth Hekneby (18): Debatten har vært oppe hver eneste vår. Hvorfor er det ingen som faktisk gjør noe?

  2. Therese Sollien: Avlyst eksamen så russen kan rulle ekstra mye

Les mer om

  1. Russetid
  2. Russen