Eliter og idioter | Bjørn Stærk

Elitene har sin del av skylden for Trump, men populistklisjeer er ikke svaret.

En av de råeste populistiske tordentalene jeg vet om kan leses i Matteus 23, hvor Jesus angriper de skriftlærde og fariseerne. Han kaller dem hyklere som er som hvitkalkede graver, vakre på utsiden men fulle av råttenskap på innsiden.

De binder tunge bører som ikke er til å bære og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld.
Ve dere, blinde veiledere!

Talen kan flyttes rett inn i vår tid, uten at den føles mindre relevant. Vi behøver bare å bytte ut de skriftlærde og fariseerne med en eller annen moderne elite. Politikere, journalister, Davos-mennesker.

Men talen ville også svidd øyenbrynene av folk i 1980, 1950, 1900, 1700 og 1100. Det finnes alltid en hyklersk elite som er som hvitkalkede graver og holder lange bønner for syns skyld, osv. Derfor kan du alltid lese opp Matteus 23 til jubel og sinne.

Evige klisjeer

Eller du kan lage din egen versjon. Vi har hørt flere av dem i år enn til vanlig.

Populister som maner til kamp mot de virkelighetsfjerne elitene som lever i sin egen boble og ikke forstår hvordan vanlige folk tenker, som ser ned på dem i stedet for å snakke med dem, og derfor er folk så utrolig sinte nå, og resultatet vil bli et jordskjelv verden sent skal glemme!

Osv osv. Fyll inn det som passer: Brussel, Washington, Manila, Paris, Oslo.

Og anklagen vil være halvt riktig, fordi det alltid er sant at eliter lever i bobler og ikke forstår vanlige folk. Det er alltid sant at et nytt jordskjelv er på vei, selv om det ikke nødvendigvis kommer i dag.

Men det er også halvt overflødig, av samme grunn. Det er fint en gang iblant å bli minnet om evige sannheter, så som at penger ikke er alt, at bakom skyene skinner solen, og at elitene ikke forstår seg på vanlige folk.

Men når noen går rundt og sier dette hele tiden, som om det er nye og store tanker, hvis de i årevis går rundt og roper «penger er ikke alt!» eller «bakom skyene skinner solen!» eller «elitene forstår seg ikke på vanlige folk!», så skjønner du at hodene deres er fulle av klisjeer, og ikke så mye annet.

Ubehagelige innsikter

Enten det, eller så har de oppdaget at man kan tjene penger og vinne valg på å snakke ned til folk som har hodene sine fulle av klisjeer. Den verste formen for nedlatenhet er ikke elitepersonen som sier at du er dum – det er bare ærlig og redelig arroganse, men elitepersonen som tenker at du er dum og jatter med for å bruke deg til noe.

Dette er en elitistisk ting å si, men det er sant. Og det er elitenes dilemma: At selv om de ikke er så smarte som de liker å tro, så har de tilgang på en del ubehagelige innsikter.

Innsikter av typen «dette har skjedd før, la meg fortelle deg hvordan det gikk da», og «det der er ikke så enkelt som det ser ut som», og «her er et annet perspektiv du bør kjenne til».

Nå tenker jeg mest på kunnskapseliten, men la oss trekke inn makteliten, moraleliten, statuseliten og pengeeliten også, for det er ikke så lett å skille mellom dem. Medieeliten eier en blanding av kunnskap, makt og status. Den politiske eliten kan veksle makt om til penger, og pengeeliten kan kjøpe seg makt og status.

Ikke så smarte som de tror selv

Elitene flyter over i hverandre. De kan gå til krig mot hverandre, som når den rike realitystjernen og Twitter-kjendisen Donald Trump stiller til presidentvalg. Men elitene kjenner hverandre, går på hverandres fester, er i slekt med hverandre. Derfor kan vi si «eliten», og alle vet omtrent hvem vi mener, enten året er 2016, 1980, 1900 eller 1100.

Elitene har til felles at de eier noe sjeldent og ettertraktet, at de ikke er så flotte som de tror selv, at de lever i bobler og ikke forstår seg på vanlige folk, og er arrogante, men at det likevel er en del ting de forstår bedre enn alle andre.

Makteliten kan mer om hvordan politikk fungerer enn en grasrotidealist, religionshistorieeliten kan mer om islam enn en selvpublisert amatør, og vitenskapseliten kan mer om klimaendringer enn en olje- og energiminister.

Elitene må utfordres, for all del. De er aldri så smarte som de tror selv. Men dilemmaet for vanlige folk, altså alle som står utenfor en elite, og synes de er noen oppblåste tullinger, er at du enten må angripe eliten ved å bli en del av den eller ved å undergrave den.

Den første veien er farlig for deg, den andre er farlig for alle andre.

Dinosaurer i redaksjonslokalene

Hvis du for eksempel vil angripe den medisinske elitens forakt for alternativ medisin, må du skrive forskningsartikler på deres premisser og ta sjansen på at du ikke får det til, eller du må hevde at det finnes andre kilder til kunnskap. Men da risikerer du å rive ned gjerdet mellom medisin og magi.

Hvis du vil angripe den politiske eliten, må du enten stille til valg og risikere å tape, eller starte en revolusjon og risikere å ødelegge systemet.

Eller du kan gjøre begge deler samtidig, slik jeg og andre som startet politiske blogger på 2000-tallet gjorde. Vi angrep medieeliten dels ved å prøve å gjøre det samme som dem, men bedre, og dels ved å undergrave autoriteten deres.

Vi dro selvsagt også tordentalen om skriftlærde og fariseere. (Jeg tror jeg brukte formuleringen «dinosaurer som har subbet rundt i redaksjonslokalene uten å ha tenkt en ny tanke siden 1980-tallet».)

Resultatet ble en ny og mer komplisert medieelite, som også inneholder bloggere, nettmagasiner og Facebook- og Twitter-kjendiser. At noen av oss fortsatt forteller våre tusenvis av lesere at vi står utenfor eliten, og blir trodd, er bare fordi det føles godt.

Aristokrater og idioter

Faren ved å bli en del av eliten, er at du kan ta del i så mange av elitens svakheter at du ender opp som enda en åndssvak aristokrat. Meet the new establishment, same as the old establishment.

Faren ved å undergrave eliten, er at du kan ende opp som en idiot.

Da mener jeg idiot i betydningen en som står helt utenfor. En som avskyr kunnskapseliten så mye at han ikke vet forskjell på sant og usant, avskyr moraleliten så mye at han ikke kan snakke om rett og galt, eller avskyr makteliten så mye at han ikke kan ta del i politiske prosesser.

Det er derfor Trumps valgseier i USA gjør meg redd. Ikke fordi han sier han skal drenere sumpen i hovedstaden, for det har mange sagt før ham, men fordi han er en idiot, løftet frem av idioter, med millioner av idioter i ryggen.

Det er dette som gjør populistbevegelser skumle, selv når de kjemper for noe godt og har noen gode ideer. De fungerer også som kanaler for idioter, mennesker som har stilt seg helt utenfor. Politikkens svar på homeopater.

Klarer de å løfte frem de gode ideene uten å gi makt til idiotene?

La dem spise kake

Elitene har sin del av skylden når det går galt. Når demonstrantene tropper opp foran elitepalasset, er det alltid noen småtsarer som vil sende soldater mot dem og noen smådronninger som lurer på hvorfor de ikke bare kan spise kake.

Så går demonstrantene hjem, og kommer tilbake med høygafler og fakler og en leder.

Den svenske makt- og medieeliten har her gått foran som et skrekkeksempel. De gjorde seg selv til idioter ved å koble seg løs fra det kunnskapseliten hadde å si om innvandring, ikke ulikt mange politikeres forhold til klimaforskning. De har seg selv å takke for at de dermed skapte Sverigedemokraterna og Avpixlat.

Men som regel har eliter en viss evne til selvinnsikt. De spør seg om demonstrantene kan ha litt rett og kanskje har gode grunner til å være sinte.

Hvis elitene er ærlige med seg selv, kommer de frem til at svaret er ja. Svaret er alltid ja. Eliten trenger alltid en korreksjon. Det er alltid noen på utsiden som fortjener mer oppmerksomhet og respekt enn de får.

Elitenes overmot

Trumps vant delvis fordi den amerikanske eliten ikke kjenner verden utenfor boblene sine. Men bare delvis. De som tror at mediene ikke har forsøkt å forstå Trump-velgerne, har ikke fulgt med, de gjentar en klisjé uten å undersøke den.

Eliten var arrogant, (eliter er alltid arrogante), men ikke så arrogant at den ikke forsto hvem Trump er og hvorfor mange støtter ham. De motarbeidet ham på grunn av denne kunnskapen, ikke på tross av den.
Men de tok feil om antallet tilhengere.

Den virkelige tabben deres var overmot. De undervurderte hvor upopulære de var blitt, og trodde de kunne kjøre på som før, med en trygg sentrumspolitiker. Det er det samme overmotet som gjør at elitene i Europa går på det ene tapet etter det andre. De har oppført seg som en hær som ikke ser at forsyningslinjen deres er blitt brutt.

Samme hva du selv mener om EU: Den massive EU-motstanden viser at prosjektet burde blitt bygget saktere. Straffen for overmotet er Brexit, slik straffen for Washingtons overmot er Trump.

Populistiske klisjeer er ikke løsningen på dette problemet, bare symptomet. Elitene kan vinne midlertidige seire ved å låne populistenes retorikk, men «elitene forstår seg ikke på vanlige folk!» er fortsatt like selvfølgelig og tomt som «bakom skyene skinner solen».

Brems farten

Det er heller ingen løsning for elitene å begå en slags selvproletarisering, hvor de synker ned i folket og slutter å være eliter. Elitene forsvinner ikke bare fordi de later som om de ikke finnes. Makt er makt om alle parlamenter lå øde.

Min oppfordring til eliter som vil unngå revolusjonen, er å ikke la avskyen mot dem få vokse seg så stor at en Trump-aktig svindler eller, enda verre, en fanatisk ideolog, kan gjøre bruk av den. Ikke la store grupper føle seg utenfor. Ikke la avstanden mellom løfter og virkelighet bli for stor.

Det kan innebære å bremse økonomiske, politiske, sosiale og demografiske endringer til et mindre skummelt tempo, selv om du mener endringene er gode.

Ellers er Trump, og eventuelt giljotinen, neste. Da er det allerede for sent.

Min oppfordring til dem som står utenfor eliten, og vil angripe den, er å gjøre det uten å bli en idiot.

Og til deg som tenker at eliten er noen andre, at du er en av folket som eliten ikke forstår: Det finnes minst én elite du garantert tilhører. Du er en innbygger i et av verdens rikeste land. Selv andre europeere himler med øynene over polstrede nordmenn. Alt dette gjelder også deg.

På Twitter: @Bjoern.Staerk

Under kan du lese mer om eliter og bruken av begrepet i den politiske debatten både i Norge og internasjonalt:

• Statsråd Sylvi Listhaug (frp) skrev nedlatende om «feministeliten» i sin nye blogg, og fikk svar på tiltale fra tidligere statsråd Grete Berget (ap), skribent Madeleine Schultz, kommentator Astrid Meland i VG og Ketil Raknes, Oslo SV.
• Debatten ble videreført i NRKs Politisk kvarter, med kommentarer fra Sylvi Listhaug, Hadia Tajik og Grete Berget.
• Listhaug kommenterte også i VG, sammen med flere andre.

• En rekke andre politikere, spesielt på høyresiden, bruker og viderefører Trumps angrep på elitene i sin politiske retorikk. Marine Le Pen, leder for det franske ytterliggående høyrepartiet Front National, kaller Trumps valgseier for folkets seier over eliten. Tidligere UKIP-leder Nigel Farage har vært inne på det samme - også når det gjaldt seieren for Brexit-siden.
• Elite er i stadig større grad blitt et politisk skjellsord. Alle hater elistene, selv elitene gjør det, skriver Washington Post.

• Donald Trump rakket ned på ulike eliter i sin valgkamp, deriblant finanseliten på Wall Street. Men nå melder medier at han vil plukke medarbeidere derfra.
• Og noen tar til motmæle mot å bruke «elite» som skjellsord og mener antielitismen er antiamerikansk: Sorry, Donald Trump - «elite» is not a four-letter word

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.