Kronikk

Kronikk: Skammens Aleppo | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-Henri Lévy, filosof og forfatter

Store deler av Aleppo er helt ødelagt. Dette bildet er tatt lørdag 17. desember. Foto: OMAR SANADIKI

Vi er overmette europeere som fornekter våre egne verdier mens vi ser på den første store forbrytelsen mot menneskeheten i det 21. århundret.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Jorden hjemsøkes av martyrpyramider.» Da jeg hørte siste nytt fra Aleppo i dag morges, dukket denne linjen fra René Chars dikt fra andre verdenskrig opp som en ørefik. Og det er skam jeg føler.

Ikke over Vladimir Putin, denne vulgære lille tsaren, bossen i en gangsterstat, som sender ut flyene sine mellom fotoseanser og testosteronoppvisninger for å bombe ruinene av en by: For ham er ikke Aleppo noe annet enn enda en scene der han kan vise frem sin pasjonerte narsissisme; han spiller bare sin vante rolle.

Heller ikke over Bashar al-Assad. Hans blygrå silhuett skjuler den sjofleste, mørkeste og feigeste sjelen i vår tid: Menn som ham tilhører ikke lenger menneskeheten, men til slutt vil han måtte svare for sine forbrytelser mot verden.

Les også

Skal eneste botemiddel mot IS liksom være Bashar al-Assad? | Yassin al-Haj Saleh, syrisk forfatter

Lettelse over selv å være trygg

Nei, jeg skammer meg over meg selv, fordi jeg ba, jeg gråt i mørket, jeg skrev talløse artikler og tirader – bare for å bli møtt av min egen avmakt, i ferd med å kveles av mitt eget sinne.

Men jeg skammer meg også over dere – over oss alle – for i dag, i 2016, finnes det fremdeles mennesker som behandles som vilt, som jages fordi de fremdeles har to armer, to ben, ett hode, og ennå ikke er blitt forvandlet til den haugen av knokler, tarmer og muskler som den syriske regjeringen og dens allierte ønsker å redusere dem til; skammer meg fordi vi stilt overfor denne grusomme jakten har gjort så godt som ingenting og har fint lite å si om saken.

Jeg skammer meg fordi det på denne jord finnes mennesker som ikke lenger kan tenke eller håpe eller elske, mennesker som ikke kan gjøre noe annet enn å skjelve og flykte, og så, neste dag, skjelve og flykte igjen. Mennesker som ikke har noe annet enn sin egen kropp å skjerme barna sine med mot brannen og gassen som snart vil fortære dem alle.

Og stilt overfor dette skuet er vi vitner som ikke engang vil erkjenne at vi leker en lek der vi nekter å se eller høre noe vondt. Har vi ikke virkelighetskontakt lenger? Har vi vent oss til å tåle at andre påtvinges slike lidelser? Ser vi det som en arena der vi kan stå på tribunen og tillate oss en glede med undertone av skyld ved å bevitne alminnelige menneskers, ikke gladiatorers, smerter, uten å forsøke å bistå dem? Eller er det bare den lettelsen man føler over å ha det trygt og varmt hjemme når regnet hamrer ned utenfor? Bortsett fra at det i dette tilfellet ikke er regn, men bomber, som faller.

Les også

FN-sjefen: - Aleppo er nå et synonym for helvete

Monstrene i Sikkerhetsrådet

Jeg skammer meg over de slappe reportasjene på radioen i dag morges og i nyhetssendingene i går kveld: de sløve kommentarene og monotone «analysene»; jeg skammer meg over de apatiske ekspertene, de pseudolærde som er så opptatt av ikke å vise tegn til sinne eller panikk; jeg skammer meg fordi det kommer et øyeblikk da de tomme frasene (død, død og atter død) omskaper dem som snakker – og dem som lytter – til medskyldige.

Jeg skammer meg over FN, som kom med sin resolusjon idet teppet falt, da det gjensto svært lite annet enn å telle de døde og sortere «flyktninger».
Jeg skammer meg over dette nye Folkeforbundet og deres Chamberlainer som skravler mens våre brødre og søstre i Aleppo i dag og i Idlib i morgen blir sprengt i småbiter av bomber, gjennomhullet av kuler og tappet for sitt blod.

Jeg skammer meg over de kalde kinesiske og russiske monstrene i det såkalte Sikkerhetsrådet som – mens flyene jevnet det ene boligområdet etter det andre med jorden, mens hvert bombemål eksploderte og ble lagt i ruiner; mens menn, kvinner og barn klynget seg til hverandre i et skrekkslagent fellesskap og mens de få som overlevde disse blodbadene, ble henrettet eller sendt til torturkamrene – var frekke nok til å nedlegge veto mot resolusjonen om våpenhvile.

Les også

USA til Russland i FNs sikkerhetsråd: – Eier dere ingen skam?

Tusenvis av mennesker skjæres i småbiter

Jeg skammer meg og er trist over de andre, de som prøvde å redde noe av æren ved å holde enda en tale om fordømmelse og indignasjon. Jeg skammer meg over de rettskafne ambassadørene som forsøkte, i den skjendige bunkeren som FNs hovedkontor i New York er blitt, å nå frem til disse iskalde menneskene og forhindre dem fra, denne gangen, å løfte de lubne små hendene sine og si at nei, det er ikke noe galt i å brenne tusenvis av mennesker eller skjære dem i småbiter.

Hva skjer i hodet på representantene i et slikt øyeblikk? Hvem føler seg mest kvalm, dødens tjenestemann, som uten kvaler stemmer for å fortsette drepingen, eller den gode viljens representant, som står imot, men må innse at han ikke lykkes?

Hvordan kan man fortsette å leve når man har sittet hele kvelden og sett dem som avgir veto (det vil si dem som slipper bombene) igjen avvise den siste appellen, i et like ubøyelig ritual som en torturøkt, når du på vei hjem i de tidlige morgentimene oppdager at skrittene dine ikke er tunge fordi du er trett, men fordi de tynges av menneskerester som henger fast under skosålene eller i frakkekanten din?

Les også

Tre grunner til at vi ikke bryr oss om krigsofrene i Aleppo

Drapsmannen Assad

Jeg skammer meg over Barack Obama og hans «røde linje»-politikk, som han oppga 30. august 2013 i en palinodi som sjokkerte hans allierte. Lite forsto han hvor sant han hadde talt: Linjen han trakk, var virkelig rød, blodrød.

Jeg skammer meg over Donald Trump, som enda tydeligere viste sitt sanne jeg ved å erklære at disse unge menneskene som er dømt til døden, de som ennå legger ut sine beretninger på YouTube og klarer å finne styrke til å sende oss sin ydmyke «takk», vil bli gjenstand for en handel – det var ordet han brukte – med kompisen Putin.

Jeg skammer meg over at en liten majoritet av dem jeg må fortsette å kalle mine medborgere, ser ut til å anse Assad – denne morderen, denne drapsmannen som ved første øyekast ser ydmyk og mild ut, denne mannen som mange trodde ikke ville bli konge (og i hvert fall ikke tyrann), denne moderne versjonen av Edward VIII, som ikke vil abdisere, men forblir på tronen og overrekker landet sitt til Hitler, denne avskyelige jappen, denne jetsetteren av en Pol Pot – som det minste av to onder sett i forhold til IS.

Les også

En gang var Bashar al-Assad Syrias håp

Til krig mot krigen

Jeg skammer meg over den franske presidentkandidaten François Fillon og medlemmene av den franske nasjonalforsamlingen (Jacques Myard, Thierry Mariani med flere) som insisterer på å forklare for oss, med utgangspunkt i sine nedrige utregninger av verdien av et liv, at nedslaktingen i Aleppo er en del av den prisen vi må betale for å beseire terrorismen.

Jeg skammer meg over alt dette fordi vi utvilsomt har den tv-dekningen, den offentlige debatten, de representantene og de kandidatene vi fortjener.
Vi er defaitister, som innbiller oss at vi er fredselskere.

Vi er overmette europeere som er altfor klare til å fornekte våre egne verdier mens den første store forbrytelsen mot menneskeheten i det 21. århundret, som vil si den første store forbrytelsen mot hver og en av oss, raskt er på vei mot sitt klimaks.

Vi deltar i en moderne massenedslakting, og, som da vi hørte ropene fra dødsleirene for en levealder siden, det er svært få av oss som har mot til å hevde at vi må gå til krig mot krigen og bombe dem som bomber.
Jorden hjemsøkes av martyrpyramider. Og jorden ynker seg under vekten. Her står vi nå.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes


Les også

  1. Evakueringen fra Øst-Aleppo fortsetter

  2. FN på sidelinjen i Tyrkias og Russlands nye Syria-plan

  3. Syria-krigen topper nyhetene i Russland. Men vinklingen er helt annerledes enn i Norge.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. FN
  2. Bashar al-Assad
  3. Krig
  4. Politikk
  5. Syriakrigen