Kronikk

Elsket og hatet. Benjamin Netanyahu har vært Israels lengst fungerende leder.

  • Hanne Eggen Røislien
    Hanne Eggen Røislien
    Forsker, Cyberforsvaret
Benjamin Netanyahu (bildet) har hatt statsministervervet fem ganger, men nå tar Naftali Bennett over.

Hans personlige historie har alle de rette elementene for å klatre til topps i Israel.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Søndag 13. juni fikk israelerne ny regjering. Det har tatt sin tid. Det skulle fire valg til på to år før de folkevalgte klarte å komme til en slags enighet.

Det var kun små endringer blant stemmegiverne fra valg til valg, velgerne fikk ikke de store ideologiske åpenbaringene. Tvert imot. De ble mer og mer lei. Tilliten til politikerne dalte, israelernes generelle mistro til verden økte.

At det omsider ble en ny regjering, er å finne i nettopp dette: Alle ble lei.

Og midt i det hele sto Benjamin Netanyahu. Elsket og hatet, ansett som langt på vei å være politisk uovervinnelig av både sine støttespillere så vel som sine motstandere.

Ingen har kunnet matche ham

Han har vært Israels lengst fungerende leder, han har vunnet fire valg på rad og hatt statsministervervet fem ganger. Det er mer enn noen annen statsminister i landets 73-årige historie.

At koalisjonen som nå danner regjering, har som sitt eneste felles mål å kaste Netanyahu fra makten, viser noe av styrken hans, men også til det maktvakuumet han har vært omgitt av.

Det har rett og slett ikke vært noen som har kunnet matche ham.

At den nye regjeringen også bygger på en enighet om et statsministerskifte halvveis inn i perioden, understreker dette. Netanyahu ville aldri akseptert en regjering der han måtte tre til side halvveis inn i perioden.

Les også

Naftali Bennetts regjering er godkjent og tatt i ed

Dominert av sterke ledere

Israel er en ung stat, grunnlagt så sent som 14. mai 1948. I den korte tiden har Israel vært dominert av sterke ledere. Vi kjenner jo navnene – Golda Meir, Ariel Sharon, Yitzhak Rabin, Shimon Peres og David Ben-Gurion. Det er ikke småtroll i internasjonal målestokk å regne.

Disse ledernes egenskaper lå ikke bare i at de i kraft av å være statsministre også styrte et land i en rivende utvikling og store regionale konflikter: De var også pragmatiske.

Dermed maktet de å navigere seg gjennom et ganske rufsete politisk landskap og balansere svært divergerende behov.

Benjamin Netanyahu har maktet å skrive seg inn i dette kollegiet ved å finne sin styrke i å skape konstellasjoner i en tidvis svært prøvet, men samtidig også splittet, nasjon.

En egen evne til å danne koalisjoner

Det er særlig tre aspekter ved Netanyahu som har bidratt til at han har sittet ved makten så lenge, hvorav ett er å finne i hans evne til å sjonglere i et politisk uoversiktlig landskap.

Selv om han fremstår som en såkalt «hardliner», er han like fullt en pragmatiker, og han har en egen evne til å danne koalisjoner som har kunnet bidra til å holde ham politisk flytende.

Netanyahu har sin ideologiske plattform på Israels politiske høyrefløy, men denne fløyen utgjør en broket forsamling med mange fasetter.

Israelske regjeringer er ikke bygget på felles visjon og samlende politiske plattformer. Snarere er de en konstellasjon av interesser, som har det til felles at de vil gå langt for å realisere sine planer.

Det finnes en hel rekke partier (det varierer noe i antall, men ligger vanligvis i sjiktet 32–39 partier) som stiller til valg. Disse har hver sin fanesak.

At den nye regjeringen har som sin samlende sak at de vil felle Netanyahu, er derfor ikke egentlig et problem i israelsk målestokk – ingen israelske regjeringer har de siste tiårene vært tuftet på en felles ideologisk plattform.

Den påtroppende statsministeren Naftali Bennett sa på søndag at «Ingen vil måtte gi opp ideologien sin, men alle må utsette realiseringen av noen av drømmene sine... Vi vil fokusere på hva som kan oppnås, i stedet for å krangle om det som ikke kan».

Et slikt utspill er å forstå som et forsøk på å mestre det Netanyahu har gjort i en årrekke: Å la de ulike partiene få nok gjennomslag hver for seg uten å legge ut for mange snublesteiner for de andre underveis.

Les også

De feirer en ny leder av Israel som har vært med i fem ulike partier. Her er det som venter nå.

Sikkerhetshensyn på toppen

En annen hovedårsak til at Netanyahu har klart å sitte ved makten så lenge har å gjøre med at han og hans medspillere har lykkes i å dyrke frem et bilde av seg selv som den personen som best har kunnet beskytte Israel mot fiendtlige krefter i Midtøsten.

Han har stått frem som en handlekraftig og hard leder i håndteringen av konflikten med palestinerne, han advarte lenge om eksistensiell fare for Israel fra Iran, og han har satt sikkerhetshensyn på toppen av enhver snakk om fred.

Nettopp balansen mellom fred og sikkerhet har vært – og er – tungtveiende.

Enkelte analytikere vil innvende at med fred kommer sikkerhet, men slik forstås det ikke nødvendigvis i israelske maktkorridorer.

Det er fordi det er langt frem til en fredelig «sameksistens» mellom Israel og de øvrige landene i Midtøsten. Selv om det vil kunne fremforhandles et fravær av krig, vil det ikke kunne garantere sikkerhet for Israels borgere.

Noe av forklaringen her ligger i at det ikke nødvendigvis er stat-til-stat-konflikter som preger Midtøsten, men en rekke ulike, militante grupperinger som ikke nødvendigvis er kontrollert av stater.

Det israelske sivilsamfunnet er også sterkt preget av krig og konflikt i årtier, noe som beviselig har medført en betydelig skepsis overfor omgivelsene.

I en slik situasjon settes sikkerhet høyt – om ikke høyest – opp på nasjonens prioriteringer.

En israelsk suksesshistorie

Et tredje punkt er å finne i hans personlige historie. Den er å lese som en israelsk suksesshistorie, ettersom den har alle de rette elementene for å klatre til topps i Israel.

Født i Tel Aviv i 1949 er Benjamin Netanyahu den første lederen som er født og oppvokst i Israel etter statens grunnleggelse.

Han har også et nært bånd til USA, og han snakker engelsk uten den ellers karakteristiske hebraiske aksenten. Det gjør han både fordi han har en MA fra Massachusetts Institute of Technology (MIT), i tillegg til at familien hans tilbrakte fire år i USA da Netanyahu var barn.

Båndet til USA er viktig for Israel, ettersom USA fremdeles er Israels viktigste økonomiske bidragsyter: Siden 1970-tallet har Israel vært en av de største mottagerne av USAs utenrikshjelp.

Tidligere var en del viet til økonomisk bistand, men all økonomisk bistand til Israel ble avsluttet i 2007 på grunn av Israels voksende økonomi. Økonomiske overføringer har like fullt fortsatt i ulike former.

I 2020 mottok Israel 3,8 milliarder dollar i amerikansk bistand gjennom Foreign Military Financing (FMF). Deler av disse midlene må brukes på anskaffelse av amerikansk forsvarsutstyr, tjenester og opplæring.

En fremragende militær karriere

I tillegg har Netanyahu en fremragende militær karriere bak seg. Han avtjente verneplikten i Sayeret Matkal, en prestisjetung elitekommandoenhet, og han deltok også i Yom Kippur-krigen i 1973.

Det at han tilbrakte fem år i hæren og har en velrenommert militær karriere, er av stor betydning i en stat der forsvaret er selve ryggraden.

Samtidig er Netanyahu-familien omtalt i israelske historiebøker. Faren var en anerkjent sionist, og broren, Jonathan, ble drept i Entebbe i Uganda i 1976 da han ledet et forsøk på å redde gisler fra et kapret passasjerfly. Aksjonen er lest som svært heroisk i israelsk historie.

Det kan hende at Netanyahus tid som statsleder er over, og at de grove korrupsjonsanklagene ender med en dom som i verste fall setter ham i fengsel.

Men vi skal ikke glemme at det ikke var valget som tok ham ut av regjeringslokalene. Det var fraværet av koalisjonspartier med ledere som ville stå i skyggen hans.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Benjamin Netanyahu
  2. Israel
  3. Midtøsten