Kronikk

Bistand på ville veier

  • Rune Solberg

Det er en klar tendens til at opprørerne benytter indirekte metoder som veibomber og selvmordsbombere som i stadig økende grad rammer sivilbefolkningen, skriver oberst Rune Solberg (bildet). Foto: PRT MEYMANEH

Norsk politikk er med på å styrke opprøret i Faryab-provinsen i Afghanistan.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg avslutter i dag mitt oppdrag som sjef for den norske og latviske stabiliseringsstyrken i PRT Meymaneh. Underlagt ISAF, og som øverstkommanderende i Faryab-provinsen, har mitt oppdrag vært å støtte afghanske myndigheter i effektiv opprørsbekjempelse langs tre operasjonslinjer; sikkerhet, utvikling og godt styresett, i tråd med ISAFs strategi.

Strategien forutsetter tett koordinering mellom sivil og militær innsats. I denne strategien er bruken av norske bistandsmidler kontroversiell.

Jeg ser dessverre at konsekvensene av den norske modellen kan vise seg å være et stadig voksende opprør, med økende forskjeller og mistro mellom befolkningen og myndighetene i Faryab.

Rammer sivilbefolkningen

Innenfor operasjonslinjen sikkerhet har mitt fokus vært å gjennomføre operasjoner i partnerskap med afghanske sikkerhetsstyrker, der målsettingen har vært at det afghanske politi og den afghanske hæren selvstendig kan ivareta sikkerheten i Faryab.

Jeg har sett klare forbedringer hos både politi— og hærstyrkene i provinsen. Likevel øker antall sikkerhetstruende hendelser. Det er en klar tendens til at opprørerne benytter indirekte metoder som veibomber og selvmordsbombere som i stadig økende grad rammer sivilbefolkningen.

Ifølge provinsguvernøren i Faryab har utviklingsarbeidet i provinsen en klar målsetning om å bygge tillit mellom myndighetene og befolkningen. Dette er en viktig ingrediens i nasjonsbyggingen og etter min mening en riktig tilnærming.

20 millioner dollar

Innen operasjonslinjen utvikling har jeg som militær sjef ikke ressurser eller mandat fra norske myndigheter til å bidra for å bedre levevilkårene hos befolkningen i Faryab, til tross for at Norge kanaliserer ca. 20 millioner dollar til utviklingsprosjekter i provinsen.

Ifølge provinsguvernøren tilføres disse pengene ikkestatlige organisasjoner (Non Governmental Organizations – NGOer) som implementerer prosjekter, provinsmyndighetene holdes utenfor. NGOene er gitt mandat til å løse tre oppgaver:

Undergraver

Det er spesielt den siste oppgaven som skaper utfordringer i Faryab. Modellen undergraver de humanitære organisasjonenes status som uavhengige fordi de gjennom forskjellige utviklingsprosjekter allerede synliggjør at de har valgt å støtte den afghanske regjeringen. Organisasjonene driver utviklingsarbeid der de opplever at det er sikkert nok, og det er der det usbekiske lederskapet har sørget for å utgruppere sikkerhetsstyrker. I all hovedsak er det der den usbekiske majoritetsbefolkningen bor.

Minoriteten, pashtunerne, blir forfordelt. Det urolige «pashtunerbeltet» i dalstrøkene i øst, er opprørets kjerneområder. Her er utviklingsprosjektene nesten fraværende. Manglende utvikling i disse områdene øker ulikheten i levestandard mellom usbekere og pashtunere, og dermed er utviklingsorganisasjonene med på å forsterke pashtunernes sterke mistro til det usbekiske lederskapet i provinsen.

Øker avstanden

Den norske bistandsmodellen fører til at distrikts- og provinsmyndighetene ikke blir involvert i prioriterings-, planleggings- og beslutningsprosessen. NGO-ene blir oppfattet som leverandører av utvikling for befolkningen. Myndighetene på distrikts- og provinsnivå blir marginalisert, og mister mulighet til å etablere et godt tillitsforhold til befolkningen. Norske bistandsmidler blir dermed brukt på en måte som øker avstanden mellom de som skal lede og de som skal ledes, og opprørerne får større spillerom.

Der er nettopp denne mistroen som Taliban og øvrige opprørsgrupper har utnyttet i provinsen.

Norske bistandsmidler må derfor i større grad brukes til å styrke tilliten mellom lederskapet i provinsen og befolkningen i de phastunske områdene. Det er kun slik opprøret kan isoleres fra lokalbefolkningen. Jeg opplever en forståelse hos det norske ambassadepersonellet både i Kabul og i Meymaneh i forhold til behovet for å endre praksisen ved bruk av bistandsmidler i Faryab.

Styrke autoriteten

Når jeg som militær sjef nå har fått tilgang på midler fra NATO, stiller det selvfølgelig svært store krav til meg hvordan jeg forvalter disse. Mange tror at den norskledede PRT-en nå skal ut blant afghanerne for å grave brønner og bygge veier. Det er feil. På samme måte som norske bistandsmidler, blir de ressursene jeg nå rår over brukt til å styrke autoriteten til provins- og distriktsmyndighetene. Den tette dialogen jeg har med både provins- og distriktsledere gir meg mulighet til å prioritere prosjekter som landsbybefolkningen selv har meldt behov for. Prosjektene er godt beskrevet i utviklingsplanene på provins- og distriktsnivå.

Norske bistandsmidler blir brukt på en måte som øker avstanden mellom de som skal lede og de som skal ledes, og opprørerne får større spillerom

Det er også de afghanske provins- og distriktsmyndighetene som må gjøre håndverket både i prosjekt- og i utførelsesfasen. Jeg finansierer med andre ord prosjekter som myndighetene gjennomfører, og jeg kan stille krav til prosjektene i forhold til geografisk plassering, og på denne måten har jeg mulighet til å sørge for sikkerhet i de områdene prosjektene utføres, og dermed gir jeg mulighet til at også den pashtunske delen av befolkningen får øket sine levekår. Jeg mener en slik prosess gir utviklingsprosjektene et afghansk ansikt, og som ansvarliggjør – og dermed styrker – myndighetenes rolle i Faryab-provinsen.

Mangler kapasiteter

Innen operasjonslinjen «godt styresett» går også utviklingen sakte. Provinsmyndighetene i Faryab mangler kapasiteter innenfor blant annet budsjettering, prioritering og planlegging. De mangler ressurser, økonomiske og menneskelige. Det er et gap mellom forventninger hos befolkningen og myndighetenes evne til å levere. Det skaper misnøye, den blir utnyttet av Taliban, og opprøret i provinsen vokser. Særlig i de pashtunske områdene.

I den sammenheng mener jeg Norge må vurdere rollen til den sivile komponenten i PRT MMN. I dag virker de som et overvåkingsorgan for den norske ambassaden i Kabul, og har små muligheter til å gi råd og veiledning innenfor styring og utvikling, hverken til PRT sjefen eller til provins- og distriktsmyndighetene.

Følg Aftenposten meninger på Facebook

Norge gjør en god innsats i Faryab i dag. Men det er helt åpenbart at vi trenger en bedre og mer helhetlig strategi i forhold til hvordan vi skal støtte de afghanske myndighetene. Den norske strategien må være samkjørt med ISAFs strategi, og vi må være bevisste på at hverken Norge eller NATO kan fikse problemene i Faryab. Det må afghanerne gjøre selv.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Fædrelandsvennen: Sterk kritikk av Norges innsats i Afghanistan

  2. DEBATT

    Ingen av de norske hovedmålene er oppnådd fullt ut

  3. POLITIKK

    Afghanistanutvalg feller nedslående dom

  4. KRONIKK

    40 år med krig i Afghanistan har kostet tusen milliarder dollar og titusener av menneskeliv

  5. VERDEN

    140 regjeringssoldater drept av Taliban i Afghanistan fredag

  6. VERDEN

    Taliban øker voldsbruken i Afghanistan. En maktdemonstrasjon før fredsforhandlinger, tror eksperter.