«Hvis man har snitcha på noen drugdealere eller noe sånt, da får man kjørt seg ganske hardt»

Vi er overrasket over hvor etablert taushetskulturen blant ungdom ser ut til å være.

«Hvis man har snitcha på noen drugdealere eller noe sånt, da får man kjørt seg ganske hardt.»

Sitatet er hentet fra en elev i 10. klasse ved en vanlig norsk skole. Barn og unge unngår å fortelle om alvorlige hendelser fordi de er redde for å bli stemplet som «snitch», en sladrehank.

De som stemples som snitch, kan bli mobbet, få trusler, oppleve hatprat eller bli stengt ute fra fellesskapet.

Temaet snitching er lite forsket på i Norge. Dette ønsker vi å gjøre noe med.

Gjennom et pågående forskningsprosjekt har vi fått innsyn i tematikken. Vi vil belyse hva ungdommer står i, og hvordan dette påvirker ungdomskulturen. Og vi vil få frem ungdommers egne stemmer.

Sterk opplevelse av kollektiv avstraffelse

Vi har hentet inn kvalitative data, vært på skolebesøk og utvekslet erfaringer med folk som jobber med barn og ungdom. I dette arbeidet er vi blitt overrasket over hvor etablert taushetskulturen ser ut til å være.

Våre funn er begrensede. Men vårt inntrykk er at frykten for å bli sett på som en snitch, er med på å regulere store deler av ungdomskulturen.

Ungdom «overvåker hverandre» og forteller at man må tenke seg godt om før man sier noe, for ikke å si noe feil.

Noen av ungdommene forteller at det er stressende å ha for mange venner, og at det er vanskelig å vite hvem man kan stole på.

Det er en sterk opplevelse av kollektiv avstraffelse. Det er med på å skape utrygghet, selv innad i vennegrupper.

Har man fått et stempel som snitch, risikerer man ekskludering i vennegruppen. De kan også oppleve å få hets fra ungdommer de ikke kjenner, eller ikke har snitchet på.

En ungdom sa: «Det er veldig lite som skal til for å få det ryktet på seg. Det er veldig vanskelig å få det av seg også. Det kan påvirke de neste vennskapene. ’Å, ja, hun snitchen.’ Og at folk ikke stoler på deg og sånne ting.»

Trusler om bank

Dette er en slitsom manøver og krever mye energi av de unge. Og det krever en høy grad av selvjustis.

Det kan virke som om ungdommer tror det er normalt med disse uskrevne reglene. De går heller rundt med vondt i magen og holder seg hjemme fra skolen enn å gå ut med hva som er sagt eller gjort.

Det skal lite til for å få ryktet «snitch» på seg. Gjennom sosiale medier får filmer, bilder og meldinger «fart og kraft», og informasjon om «snitcheren» kan spres til flere hundre personer på få minutter.

Har man først fått rykte på seg for å være en «snitch», kan det få store negative konsekvenser for ungdommenes sosiale og faglige liv.

Man kan oppleve trusler om få bank og hatmeldinger. Det kan også gå utover familiemedlemmer til den involverte. Sitat: «Trusler om alt. (…) Har angst for det. At det kommer en gruppe og banker deg.»

Redselen styrer

Vi har ingen konkret oversikt over hvor ofte truslene blir noe av. Men vi erfarer at de faktiske hendelser er langt færre enn truslene som blir gitt, og at det er redselen for konsekvensene som styrer. Det er et svært effektfullt virkemiddel. Redselen overføres til de voksne, som kan oppleve å bli handlingslammet.

I studien er vi kommet i kontakt med mange voksne som til daglig omgås barn og unge: foreldre, lærere, rektorer, sosialrådgivere, miljøterapeuter og politi.

De kan alle rapportere om en økt taushetskultur i ungdomsmiljøer.

Mangelen på kunnskap om problematikken og hva som kan gjøres for å motvirke taushetskulturen, virker utbredt.

Det verste å snitche på er ifølge ungdommene selv kriminelle handlinger som involverer narkotika, vold, stjeling, hærverk og slåsskamper.

I mediene fremkommer det stadig flere historier om grov vold knyttet til gjengoppgjør i de store byene. Særlig i Oslo-området.

Færre vil fortelle, og politiet hindres i arbeidet med å føre bevis i straffesaker.

Politibetjent Jonas Andreassen skrev i 2020 i sin kronikk «Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??» at det å si ifra til en voksen plutselig er blitt verre enn å rane noen. Denne tendensen ser ikke ut å ha avtatt, heller motsatt.

Utfordrer ytringsfriheten

Vi har ikke forskningsdata fra gjengmiljøer. Men det kan være nærliggende å tenke at det å forholde seg taus er forankret i snitchekulturen, og at denne kulturen har fått økt rotfeste også utover etablerte gjengmiljøer.

En slik kultur gjør at mange ungdommer fraviker sitt moralske kompass i redsel for at konsekvensene blir for vanskelige å håndtere.

Når vi voksne også blir rådløse og er med på å gi opp kampen mot urett, er det vanskelig å se at taushetskulturen kan stoppes.

Taushetskulturen grunnet frykt for represalier kan i sin ytterste konsekvens utfordre ytringsfriheten og vår demokratiske grunnmur.

Kan en slik ukultur stoppes uten fellesskapet? Vi tror ikke det.

Det tror heller ikke ungdommene. De er svært opptatt av det relasjonelle og kontakten mellom mennesker som en motvekt til snitchekulturen.

Vi er blitt overrasket over hvor fort ungdommen selv nevner hvor viktig det er med gode klassemiljøer og at lærerne er med på å bygge gode relasjoner i klassen. Eksempelvis gjennom klasseturer og andre sosiale arrangementer.

«Hvis du har et bra klassemiljø, blir det mindre snitching på skolen generelt», sier en ungdom.

Avtar med alder

Det nevnes at politikere innenfor skolesystemet har for lite fokus på det sosiale samspillet i klasser, og at fagsentreringen er for dominerende. Ungdommene peker på at relasjoner er viktige, både ungdommer imellom og mellom voksne og ungdommer, for å motvirke snitchekulturen.

En ungdom sa: «Det er vanskeligere å komme med sånne ord (snitch) til hverandre når det er folk du bryr deg om, og er glad i.»

Selve begrepet «snitch» ser ut til å avta med ungdommens alder. Men taushetskulturen ser derimot ut til å leve videre.

Begrepet «snitch» og mekanismene rundt taushetskulturen må få økt fokus både i skolen og i samfunnet generelt.

Ingen er tjent med et samfunn hvor redsel for å stå opp mot urett blir styrende, og konsekvensene av å stå opp for seg selv og andre blir for tunge å bære.