Hva vil det si å arve en krig?

Historien lærer oss at en krig ikke er over med de menneskene som utkjemper den. Dens virkninger fortsetter gjennom flere generasjoner.

Ved inngangen til et nytt år er det stadig dystre utsikter for en snarlig fred i Ukraina. Men selv etter at våpnene har stilnet på slagmarken, er ikke krigen slutt. Historien lærer oss at en krig ikke er over med de menneskene som utkjemper og utholder den, men at dens virkninger fortsetter gjennom flere generasjoner. Det er derfor ingen tvil om at en krig kan arves, og at den kan være en særdeles tung arv å få.

Arv er en byrde

Mens arv som oftest betegner en gave, er den i krigens kontekst en byrde. I stedet for materielle og økonomiske goder får arvingene en bør å bære i form av familiære og sosiale identiteter som blir skapt ved hjelp av minner.

I sin bok «Family Frames: Photography, Narrative, and Postmemory» (1997) tar den amerikanske litteraturforskeren Marianne Hirsch utgangspunkt i Holocaust og skriver om nedarvede minner. Disse er så overveldende at de truer med å overskygge etterkommernes eget liv.

Å vokse opp i en familie som hele tiden forteller om grusomme hendelser i fortiden, vil nødvendigvis påvirke barns selvforståelse. Det viser seg at de til og med kan oppleve eller tro at minnene er deres egne.

Samtidig kan fortiden også formidles som taushet. Et tilbakevendende tema i den etter hvert omfattende norske krigsminnelitteraturen er tidsvitnenes trang til å tie om det som har skjedd. Ofte kommer fortiden for en dag som en sjokkerende sannhet etter at de gamle er gått bort.

Dette gjelder ikke kun nazismens ofre, men også dem som sluttet seg til den tyske okkupasjonsmakten og dens ideologi. Det er særlig etterkommere av disse gruppene som føler at arven fra krigen er spesielt tyngende.

To ytterpunkter

Interessant nok viser deres beretninger at arven kan tolkes på ulike måter, men generelt kan vi identifisere to ytterpunkter. Det ene er refleksjonen rundt ens egen rolle. Det handler først og fremst om å erindre på vegne av fellesskapet og gi urett og overgrep en stemme.

Det andre er å frykte arven som en mulig genetisk overførbar emosjonell eller til og med politisk tilbøyelighet. Da blir refleksjonen i større grad en individuell bearbeiding.

Et eksempel på det siste er Ida Jacksons bok «Morfar, Hitler og jeg» (2014). Hun oppdager som voksen at hennes morfar hadde vært frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Jackson forteller om den følelsesmessige ambivalensen hun gjennomgår når den personen hun tenker tilbake på som verdens snilleste menneske, samtidig har hatt inhumane holdninger og trolig har begått krigsforbrytelser.

Hun finner ut mer og mer om morfaren sin og begynner samtidig å gruble over likhetstrekk mellom seg selv og ham. Jackson har selvsagt ingen minner om det morfaren har gjort og opplevd, og hun har absolutt ikke noe ansvar for ugjerningene. Men boken hennes viser at hun likevel på et vis føler seg skyldig.

Hun reflekterer over om hun har arvet noen av morfarens egenskaper og har personlighetstrekk som kan ligne hans. Ideologisk tar hun selvsagt avstand fra nazismen, men samtidig erkjenner hun at hun har hatt tilknytning til andre former for politisk radikalisme.

Vokste opp med far som nazist

Et lignende eksempel er Morten Borgersens roman «Jeg har arvet en mørk skog» (2012). Han forteller om en far som var nazist, og som aldri fortalte dette til sønnen. Først når faren er død og sønnen rydder i dødsboet, kommer fortiden for en dag.

Sønnen har altså ikke vokst opp med noen fortellinger, men når han studerer ting og papirer som faren har etterlatt, spør han seg om han har overtatt en arv så å si uten å vite det. Han oppdager trekk ved farens personlighet som minner om hans egne. Det gir noen smertefulle hint om at både tanker og drifter kan arves.

Også i Lene Asks tegneserieroman «Hitler, Jesus og farfar» (2006) står spørsmålet om genetisk arv i sentrum. Hennes farmor forelsker seg i en tysk soldat som er utstasjonert i Ryfylke under krigen. Hun blir gravid, men tyskeren forsvinner.

Lene er altså barnebarn av en ukjent mann. Hun skildrer i tekst og bilder hvordan hun reiser til Tyskland for å oppspore ham. Her finner hun ut at farfaren er død, men at hans bror er i live. De møtes, men får ingen kontakt, og hun føler seg fullstendig fremmed overfor ham. Det genetiske båndet synes å være brutt eller å ha null betydning.

Hos Lene Ask er genetikken en teoretisk problemstilling mer enn en biologi som hun føler seg formet av. Genene er ikke først og fremst viktige i seg selv, men i sin måte å fungere på i kulturen.

Sorg og savn kan arves

En mer kompleks tilnærming til arvemotivet har Monica Csango i sin bok «Fortielser – Min jødiske familiehistorie» (2017). I sentrum står arven etter en farfar som ble borte i krigsfangenskap, og en farmor som både tier og taler.

Måten farmor Magda dyrker minnene om sin forsvunne Ferenc på, oppfatter barnebarnet som klamrende og nærmest morbid. Etter hvert som hun blir større og får mer innsikt, forstår hun at farmors bekjennelser skjuler mer enn de røper. Den idylliske fortellingen om hennes fordums kjærlighet skal dekke over at ektemannen overlevde, og at hun selv ble forlatt til fordel for en annen.

I Csangos bok blir arven etter krigen forstått som et resultat av både historiske prosesser og transgenerasjonell overføring. Hun er overbevist om at sorg og savn kan arves, og at hun har fått noen depressive tendenser som kan føres tilbake til farmor Magdas fortellinger og adferd.

Når farmor også inntar offerrollen med teatralsk virtuositet, skyver hun dessuten fra seg skyld og skaper en ansvarsfølelse hos etterkommerne om å bringe historien videre. Hvilke fortellinger som skal fortelles, ligger imidlertid på forhandlingsbordet. Den innsikten som Csango kommer frem til i sitt arbeid med familiehistorien, er at fortiden endrer seg og at fortellinger kan brukes til både avdekking og tildekking.

Unni Langås har nylig publisert boken «Krigsminner i samtidslitteraturen».