Kronikk

Til bords med muslimene

  • Kjøtt- Produserende Bonde
  • Forf>forfatter
  • <forf>tore Stubberud <

HALAL-KJØTT, slaktet på muslimenes måte, har fått et betydelig marked i Norge. Landbrukssamvirket har tilpasset seg dette, men lønnsomhetskrav fører til at også mye av kjøttet for oss andre blir halalslaktet, skriver artikkelforfatteren.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

GODKJENT. Ingen kan bebreide muslimer bosatt i Norge at de ønsker halal-kjøtt, slaktet av en troende, godkjent muslim. Kjøtt hvor strupe, hovedpulsårer, luftrør og spiserør er overskåret med en skarp kniv, dyrets hode rettet mot Mekka, slaktet i Guds navn og godkjent av Islamsk Råd. Koranen formulerer lovregler for at slaktet skal være lovlig og "rent". Eksempelvis opplyser Islams Råds hjemmeside at et dyr slaktet av en kristen i Jesu navn eller treenighetens navn ikke kan spises av gode muslimer. Skulle noe slikt finne sted, er dyret ikke halal, men urent.

Religiøse krav.

Ingen kan heller bebreide norske slakterier at de vil tjene penger på de omkring 75 000 muslimene som bor i Norge. Muslimene godtar elektrisk bedøvelse av dyret, men de forlanger at dyret skal være levende når kniven slipper til. Dette innebærer nokså konkrete forhandlinger hvor moderne bedriftsøkonomiske vurderinger må møte absolutte, religiøse krav. Eksempelvis godkjenner ikke muslimene moderne kyllingslakterier hvor en avliving ved gass (blanding av kulldioksyd, nitrogen og argon) gir rask hjernedød før en sag fjerner kyllinghodet. Ved Priors halal-slakteri i Elverum benyttes derfor fremdeles et system med vannkar og elektrisitet slik at kyllingen er bedøvet, men levende når en godkjent muslim skjærer. Bare ved Elverum-anlegget arbeider inntil seks muslimer på skift, med en årlig halal-produksjon på omkring 150 000 dyr. Trønder-kylling har et tilsvarende anlegg.

Halal-produkter.

Halal-omsetningen gjennom norske slakterier er interessant for å bringe markedet inn i regulerte former. At norske bønder tillater halal-slakting direkte på gården, er i Norge ulovlig både utfra hygiene og hensynet til dyrene. Selskapet Alfathi Halal as, som eies av Gilde, står sentralt i halal-omsetningen. I dag finnes flere halal-produkter i markedet, for eksempel pizza, påleggstyper, pølse, og hamburgere. Muslimer spiser dessuten deler av dyret som tradisjonelt har lav markedsverdi, eksempelvis testikler, lunger og annen innmat. De redselshistorier med etnisk mistenkeliggjøring som preger mye av den europeiske halal-debatten er det lite grunnlag for i Norge. Samarbeidet mellom muslimene, slakteriene og Mattilsynet i Norge er i europeisk sammenheng forbilledlig. Det er offisielle norske veterinærer som hårdnakket bestemmer strømstyrken (120 milliampère pr. individ) ved Prior-anlegget på Elverum. Slik sett er både muslimenes trosinteresser og den norske dyrevelferden ivaretatt.Hva som imidlertid er forunderlig ved halal-geskjeften i Norge, er slakterienes videre håndtering av produktene. Gilde Norsk Kjøtts anlegg på Gol slakter 110 000 lam/sau årlig, hvorav ca. 13 %, ca. 14 000 slakt, går til halal-markedet. I bladet "Gilde-bonden" (2/05) forteller Gol-direktøren Torleif Bjella at de lar velsigne alle dyrene på muslimsk vis, "hvert bidige av de 110 000 vi slakter". Resten, altså nær hundretusen slakt, går ut i det ordinære markedet uten å være merket "halal". I Gilde-systemet bekreftes at dette skjer av bedriftsøkonomiske grunner, for å spare penger under sorteringen, siden eksempelvis restene av kvalitetsproduktet "Hallingskarvet" brukes i halal-markedet.En telefonrunde til andre slakterier forteller at en slik praksis er utbredt. Ved Prior-slakteriet på Elverum opplyses at muslimske kunder velsigner og slakter porsjoner med opptil 10 000 kyllinger av ulik størrelse. Deretter kan de plukke ut halvparten i passelig størrelse, hvoretter de resterende 5000 velsignede sendes ut i markedet til intetanende forbrukere.

Snik-islamisering.

Norge gjennomlever nå en modernisering av kapitalismen, hvor rasjonaliteten har møte med et livskraftig islamsk miljø som krever sin rett. Det ville for eksempel være et tabu, eller en dårlig spøk, å sende anonyme produkter av norsk julegris til våre muslimske landsmenn. Ikke muslimene, men norske slakterier og de norske matvarekjedene står bak en snik-islamisering av det norske matfatet ved at vi får halal-produkter vi ikke har bedt om. Mange vil nok ikke se dette som noe problem: En slakteriansatt jeg snakket med hevdet at "velsignelsen ikke setter smak på kjøttet", og en annen bemerket humoristisk at jeg "ikke ville få velsignelsen på avregninga". Et slikt syn røper en kynisme hvor realitetene bak halal-kravene ikke tas på alvor. For slakteriet blir da velsignelsen og den muslimske trosvisshet bare et sirkus-arrangement for å sikre et økonomisk grep om markedsandeler.Bak vår rygg har slakteriene derfor laget en ordning hvor enhver som kjøper en kylling eller et lam i Norge, uten å vite det risikerer å spise halal-mat. Dette er ikke rett, for det norske, ikke-muslimske matmarkedet består ikke bare av glatte forbrukere som kun spiser for å utsette døden. Vi er også forskjellige. Noen kristen-sjeler kan også i Norge ha overlevd sekularisingen og vil protestere med Paulus (Første brev til korinterne) mot kultkjøttet, siden det kan gjøre oss svake i troen. En reaksjon mot ufrivillig å spise halal, kan virke middelaldersk og uvirkelig i et bedriftsøkonomisk perspektiv. Men det er nå engang slik at europeiske teologer og filosofer i et par tusen år har undret seg over hvilken verden som er den virkelige, uten at vi dermed kan forutsette at svaret gis av en norsk slakteri-økonom. Her har skjedd en beklagelig sammenblanding av handel og religionsfrihet.

Forbrukerrespekt.

Andre, mer moderniserte ånder, er opptatt av bordets symbolske gleder og hadde ikke akkurat tenkt seg halal denne tirsdagen. Dessuten er vi alle forbrukere, på linje med muslimene, og med krav om mangfold, valgfrihet og rett til å vite hva vi spiser. Det vekker fortørnelse at Gilde i flere tiår har somlet med full sporbarhet innen nisjeproduktene, mens halal-kjøttet så kvikt er på plass. Her må igjen ikke muslimene bebreides: De har vært foregangsmenn, og ideen om forbrukerrespekt bør videreføres også til andre grupper med andre interesser. Personlig kunne jeg tenke meg at en komité med chef Eyvind Hellstrøm i spissen møtte opp på slakteritrappa for å utpeke de kjøttkvaliteter som er ønskelige, gjerne med landbruksminister Sponheim på laget. Og kanskje kan vi etter hvert bønnhøres hos Prior, slik at også norske forbrukere får tilgang til annet fjærkre enn industrikyllingen Ross.Jeg leverer ikke bare bokstaver, men holder meg med okse og ammekyr her i det grønne og flate Østfold. Når et dyr skal på slaktebilen, hender det at det store dyrehodet tillitsfullt hviler på mine skuldre. Dyrene som skal dø tilhører min verden. Jeg tilhører deres. Først nylig fikk jeg vite at slakteriene selger storfe til halal-slaktere, uten at dyreeierne får vite om det. Jeg vil aldri akseptere halal-slakting av mine dyr, selv med forsikringer om bedøvelse. Jeg er ikke kulturrelativist, og min endelige begrunnelse for denne utidsmessige anfektelse skyldes det for meg helt reelle, men usynlige avtrykket etter dyrehodet som orienterer meg i en verden av symboler. Og jeg vil ha samme rett til symboler som en hvilkensomhelst muslim.

Mange intetanende norske forbrukere kjøper halal-slaktet kjøtt fra landbrukssamvirket, som ligger umerket i kjøttdiskene sammen med annet kjøtt, opplyser Tore Stubberud. Selv vil jeg aldri akseptere halal-slakting av mine dyr, selv med forsikringer om bedøvelse, fastslår han, her sammen med et av sine dyr på gården han driver i Østfold. Foto: KNUT SNARE

Les mer om

  1. Kronikk