Kronikk

Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige | Asle Toje

  • Asle Toje, medlem av Brochmann 2-utvalget

De som definerer ‘kultur’ som ‘endring’, glemmer at det ligger en kontinuitet i den norske erfaringen. Rolf Øhman

Asle Toje tok dissens i Brochmann 2-utvalgets rapport om langsiktige konsekvenser av høy innvandring. Nå kommenterer han sine innvendinger og kritikken de har medført.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Brochmann 2-rapporten har fått mye ros. Det er hyggelig for oss som har vært med å skrive den. Dessverre er debatten om rapporten blitt overskygget av en innvending jeg hadde til Kapittel 9: Samhold og tillit.

Mye av kritikken av min dissens har fokusert på at jeg brukte ordet etnisitet, et begrep enkelte forveksler med rase. Standarddefinisjonen fra Oxford-ordboken lyder derimot «tilhørighet til en sosial gruppe som har en felles nasjonal eller kulturell tradisjon.»

Enkelte kommentatorer kunne spart seg møye ved å slå opp fremmedord de ikke er helt sikre på hva betyr.

Det er i denne sammenhengen at sosialantropolog Thorgeir Kolshus vasser inn i ordskiftet med den dristig blandede metaforen «Hudfarge er elefanten i rommet». Teksten handler for øvrig hverken om elefanter eller hudfarge, men etnisitet og norsk identitet.

Underlig definisjon av etnisitet

Kolshus peker ut tre hovedtrekk ved etnisitet. Den første er at de er definert negativt: det vil si mot andre. Vi gjenkjenner oss selv som 'oss' fordi vi er forskjellige fra 'dem'.

Videre mener han at identiteter er som klær, de er utskiftbare eller kan bæres i kombinasjon. Det tredje momentet følger av dette: Etnisitet er ikke fasttømret, det er flyktig, flytende.

  • Her kan du lese utvalgsleder Grete Brochmanns kronikk om rapporten: Norge har så langt ikke lyktes godt nok i å innlemme flyktninger i arbeidslivet

Dette er en underlig definisjon. Skal vi ta den på alvor, kan du være portugisisk adelsmann i dag og våkne opp som finsk kroppsarbeider i morgen. Etnisitet er åpenbart mer varig og mer stabilt enn konstruktivisten Kolshus vil ha oss til å tro.

De vet godt hva samisk kultur er

Dette er problemet når slike som Kolshus skoleflinkt postulerer at kultur alltid er i endring og, i forlengelsen av dette, at norsk kultur er hva som helst. For de samme menneskene gjenvinner på mirakuløst vis språkforståelsen når det gjelder fremmede kulturer.

De vet utmerket godt hva samisk eller kosovoalbansk kultur er. Norsk flerkultur står i fare for å bli et nullpunkt hvor alle har kultur unntatt oss.

Kontinuiteten i den norske erfaringen

De som definerer ‘kultur’ som ‘endring’, glemmer at det ligger en kontinuitet i den norske erfaringen. Vi var ikke finske i går og vi kommer ikke til å være portugisere i morgen. Norge er en gammel nasjon og har over årene utviklet en 'tykk', langt på vei 'innat-lært' kultur som det krever betydelig innsats å tilegne seg.

Norsk flerkultur står i fare for å bli et nullpunkt hvor alle har kultur unntatt oss.

Hvorfor er kultur viktig? I en tid der vi ser tegn til integrasjonsutmatting i deler av befolkningen, er manglende assimilering en høyst reell utfordring, ikke minst siden mange kommer fra landgrupper som erfaringsmessig sliter med å integreres.

De lave tallene for ekteskap på tvers av etniske linjer for annengenerasjon tyder på en reell utfordring.

Norsk kultur som ikke-tema

Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige der etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, altså at vi får en innvandret underklasse som middelklassen opplever å ha lite til felles med.

Etnisitet er bundet opp i et annet ord som enkelte misliker, nemlig nasjon. Hva er så en nasjon? Å definere nasjonal identitet er like lett som å spikre gelé til veggen.

Strengt tatt gir identitet bare mening i henhold til individer. Men individer lever ikke alene, de knytter seg sammen i grupper og danner fellesskap, og disse båndene former hvem vi er.

Styrken i den norske identiteten

Sosiolog Anne-Marie Thiesse kaller nasjonal identitet et sett av symboler og materielle ting, blant annet en historie som etablerer kontinuitet gjennom tidevervene, et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, historiske minnesteder, distinkte geografiske trekk, samt emblemer som nasjonaldrakter, nasjonalretter og nasjonalsymboler.

Å definere nasjonal identitet er like lett som å spikre gelé til veggen.

Norsk nasjonal identitet har vært en sterk og positiv kraft. Sterkere enn ideologi, sterkere enn religion. Selv om det er politisk korrekt å late som at alle i verden er norske, vil enhver som har reist, vite at det finnes store variasjoner fra land til land, ulikheter i anskuelse.

Derfor tok jeg dissens

Hvorfor tok jeg dissens? Mandatet for utvalget nevner høy innvandrings effekt på kultur hele tre ganger. Rapporten svarer ikke fullgodt på denne bestillingen, og jeg mente det var betimelig å påpeke dette.

Jeg har i etterkant unnlatt å oppmuntre til at debatten om min merknad overskygger selve rapporten. Slik lojalitet er en nødvendig del av utvalgsarbeid.

Innvandrere i flertall

Utvalget skulle vurdere langsiktige konsekvenser av høy innvandring. I 2015 var det 815.000 første- og annengenerasjons innvandrere i Norge – de fleste er kommet de siste 15 årene. I 2060 vil antall innvandrere være 1,7 millioner, ifølge SSBs hovedalternativ.

Jeg påpekte at dersom vi har fortsatt høy innvandring – altså dersom dagens innvandringspraksis fortsetter – vil dette tallet overstige halvdelen av befolkningen.

Migrasjon styres ikke av befolkningsvekst

Jeg er dermed kritisk til SSB som baserer sin befolkningsfremskrivning på FNs prognose for global befolkningsvekst. Migrasjon styres nemlig ikke av befolkningsvekst, det styres av forhold i opprinnelseslandene og mottagerlandenes vilje til å ta imot.

SSB kommer frem til sin fremskriving ved å stipulere et dramatisk fall i innvandringen frem mot 2025. Gitt SSBs historie for å underestimere innvandring, er det grunn til å være kritisk.

Gitt at fortsatt høy innvandring er premiss for rapporten, ville det vært mer naturlig å stipulere at innvandringen til Norge følger mønsteret fra de siste femten årene. Brexit vil kunne føre til betydelig høyere tilstrømming fra landgruppe 2. Da vil grafen bli betydelig brattere.

Lykkes vi med integreringen?

Dette med at innvandrere i tredje og fjerde generasjon ikke skal regnes som etnisk norske, er simpelthen tillagt meg. Det står ikke noe slikt i merknaden eller i Dagens Næringsliv, det eneste intervjuet jeg har gitt om rapporten.

Det er spesielt skuffende at min kollega Marta B. Erdal fra PRIO legger sin tyngde bak denne villfarelsen, som stammer fra Dagbladet og er resultat av en kronikkversjon av hviskeleken.

Vil en mye større innvandrerbefolkning være problematisk? Ikke om vi lykkes med integreringen. Lykkes vi? Rapporten åpner for gjensidig utelukkende svar på dette spørsmålet.

Maktutredningen av 2003 var tydeligere da den konkluderte: «[D]et norske samfunnet er i ferd med å bli sterkere klassedelt på etnisk grunnlag.» Denne trenden har siden tiltatt.

Interessert i å lese mer av debattene knyttet til Borchmann-utvalgets rapport? Her er et utvalg artikler:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Innvandring
  3. Migrasjon
  4. Integrering
  5. Norge
  6. Befolkningsvekst
  7. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    En same fra Karachi?

  2. NORGE

    Asle Toje: –Etniske nordmenn en minoritet i fremtiden

  3. DEBATT

    Toje må rydde videre i begrepene | Thorgeir Kolshus

  4. KRONIKK

    Hudfarge er elefanten i rommet når vi diskuterer hvem som er etniske nordmenn | Thorgeir Kolshus

  5. NORGE

    Faktaene om innvandring som skremmer – og beroliger

  6. DEBATT

    Fortsatt feil om fremskrivinger | Anne Britt Djuve