Kronikk

Kulturhusene må utfordre artister og management | Terje Gloppen

  • Terje Gloppen
    Leder, Hamar Kulturhus
Det er kraftige bevegelser i miljøene rundt norsk populærmusikk, skriver kronikkforfatteren.

Spillelistene i NRK P1 utvikles ukentlig med ca. 100 nye låter til vurdering. Jøss, det er altså mye å velge i der ute.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er kraftige bevegelser i miljøene rundt norsk populærmusikk. Sist helg kastet Christer Falck kortene og ga opp etter mange års innsats for norske popartister.

– Det er umulig å leve av musikk- og plateproduksjon lenger, sier han, og peker på de nye distribusjonsformene som ikke legger igjen penger hverken til artist eller til tradisjonell distribusjon. Gamlefar selv, Bjørn Eidsvåg, sutrer i VG over at NRK P1 øyensynlig lar være å spille ny musikk fra norske artister over 50.

Vi skal ikke ta stilling til riktigheten eller konsekvensene av disse to fagfolkenes refleksjoner, vurderinger eller konsekvensanalyser – bare konstatere at det er store endringer på gang i bransjen.

Mange av endringene vil komme til å merkes i forholdet mellom artister og publikum. Det vil i aller høyeste grad også virke inn på kulturhusene i Norge og hvordan vi i kulturhusene forholder oss til disse endringene.

Sist helg kastet Christer Falck kortene, skriver kronikkforfatteren.

Et fraksjonert publikum

Segmenteringen av publikum har aldri tidligere vært så åpenbar. Øystein Sunde, Hellbillies, DDE og mange 70-, 80- og 90-tallsartister har gjennom det tradisjonelle platesalget og radiospillingen bygget seg opp en tilhengerskare på hundretusener, gjerne millioner av fans.

Nye artistnavn oppnår gjerne gjenkjennelse og popularitet gjennom helt andre lyttekanaler. Det medfører at tilhengerskarebyggingen begrenses til hvilke kanaler artisten blir promotert gjennom. Resultatet kan gjerne være at denne skaren i alle fall ikke når milliontall. Jo færre fans, jo mindre muligheter har kulturhusene «på bygda», med utgangspunkt i et sterkt fraksjonert publikum, til å fylle salene med billettkjøpende gjester.

Helaften og honorar

Et annet scenario: Nye artister som dukker opp og som gjerne vil ha en scene å klatre opp på, har sjelden en katalog som fyller halvannen times opptreden (som for eksempel Mads Hansens fenomen «Sommerkroppen»). Likevel vil artistenes management stille like stort honorarkrav som de ville gjort for en helaften.

Skal publikum presenteres for en helaftens opplevelse til en akseptabel pris, må det fylles på med én eller flere artister som også skal ha betalt som om de skulle levert en helaften. Et slikt regnestykke vil ikke gå opp. Kulturhusene, og for den saks skyld andre arrangører, frykter at slike situasjoner vil oppstå i økende hastighet og omfang. Vi som jobber med booking og programmering, vil møte mer sammensatte utfordringer i forholdet mellom inntekter og kostnader.

Global og lokal lojalitet

Den globale underholdningsindustrien virker også inn på våre programmeringsrammer. Alan Walker, KYGO og Sigrid strømmes i milliontall langt utenfor landets grenser. Det betyr at det globale markedet er åpnet opp for dem. Da er det også helt naturlig at artistene og deres management ønsker å kapitalisere på den globale suksessen. De bookes internasjonalt, og legger inn honorarkrav etter hva de kan oppnå internasjonalt.

Dette er penger vi i kulturhusene ikke kan matche. Når de samme artistene en gang har utspilt sin popularitet der ute, og vender hjem igjen, har det norske publikumet mistet interessen. Det finnes eksempler på at dette skjer. I sånne tilfeller opplever kulturhusene å bli en nyttestasjon for artister som ikke lenger har appell, men som gjennom sine honorarkrav gjør et forsøk på å opprettholde en markedsverdi det ikke lenger er dekning for.

Mads Hansen fikk Spellemannsprisen for årets låt 2019.

Felles utfordringer

Vi tror kulturhusene trenger å utfordre både artistene og deres management. For de fleste nykommere i bransjen gir platesalg nærmest ingen inntekter. Kulturhusene blir på sett og vis artistenes inntektsgarantister utenom festivalsesongen. Kulturhusene må finne det økonomisk interessant å stille en (i de fleste tilfeller) kommunalt tilrettelagt og betalt infrastruktur til disposisjon. For Hamars vedkommende har infrastrukturen en verdi på 700 millioner kroner. Det betyr at kulturhusene må arbeide seg inn i en klarere og mer likeverdig forhandlerposisjon overfor artister og management enn vi ofte opplever nå. Vi kan ikke ha det sånn at kommunenes arrangementsbudsjetter kan oppfattes som en Nav-filial for ukjente, up-and-coming artistemner, og at risiko fordeles ujevnt mellom artist og arena.

Segmenteringen av publikum har aldri tidligere vært så åpenbar, skriver Terje Gloppen.

Må dra lasset sammen

Vi i Hamar kulturhus er opptatt av å få til et samarbeid mellom arena, management og artist, slik at unge og ofte knalldyktige artister skal kunne utvikle et levebrød av det de elsker å holde på med. Uten kulturhusene som hjelpende og tilretteleggende hånd, kan mange av morgendagens artister risikere å oppleve å bli døgnfluer som etter en veldig kort karriere vil havne i glemmeboken. Slik vil vi ikke ha det.

Derimot vil vi ha mange flere av Øystein Sundes kaliber som har en karriere og et publikum som står seg gjennom flere generasjoner. Skal vi få det til, må artister, management og arrangører dra lasset sammen.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikk
  2. Hamar
  3. Bransje
  4. Kultur