Enda strengere innvandringspolitikk er ikke nøkkelen til å sikre velferdsstaten | Forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO)
Å sette det «hodeløse hjertet» opp mot det «hjerteløse hodet», slik Rolness forfekter, bidrar hverken til en informert debatt eller en realistisk politikk.
Det er ingen nødvendig motsetning mellom norske interesser og ansvarlighet i migrasjonspolitikken. Forpliktende samarbeid har tjent Norge vel, både når det gjelder flyktninger og andre migranter. I anledning verdens flyktningdag, 20 juni, ønsker vi oss en debatt som hever seg over kunstige motsetninger.
I Aftenposten sist lørdag skriver spaltist Kjetil Rolness at vi ikke må la oss styre av det «hodeløse hjertet» i innvandringspolitikken. Vi må ikke la oss lure av medienes bilder av druknede barn, argumenterer han. Strammere migrasjonspolitikk er nødvendig om vi skal redde velferdsstaten.
Rolness går til angrep på skillet «mellom det gode og det onde» som han mener er påtvunget innvandringsdebatten. Men å sette det «hodeløse hjertet» opp mot det «hjerteløse hodet», slik Rolness forfekter, bidrar hverken til en informert debatt eller en realistisk politikk.
Interesser og ansvar
Norsk migrasjonspolitikk defineres ikke gjennom å velge mellom «det hodeløse hjertet» og «det hjerteløse hodet».
Nasjonal politikk i internasjonale spørsmål er alltid interessestyrt. Samtidig har folk og stater alt å vinne på at internasjonalt samarbeid fungerer. Det er grunnlaget for handel mellom land, for utveksling av kunnskap, for fredelig sameksistens.
Dette dreier seg ikke om et «hodeløst hjerte», men om å anerkjenne at verden er én: at vi alle er best tjent med samarbeid for å løse felles utfordringer. Klimautfordringene kan ikke løses av noe land alene, det samme gjelder håndteringen av dilemmaer knyttet til internasjonal migrasjon.
Nye tall fra FN: Rekordmange mennesker på flukt
Lærdommen fra Danmark
Rolness viser til Danmark, og hvordan Socialdemokratiet vant tilbake velgere med tøff retorikk om en «streng innvandringspolitikk». Men logikken brister i møtet med norsk virkelighet. Størsteparten av innvandringen til Norge de siste ti årene er fra andre land i Europa, ansvaret for det er nedfelt i EØS-samarbeidet. Og norsk innvandringspolitikk for øvrig er allerede streng – det har den vært i lang tid.
Forslaget om å «se til Danmark» og bildet som skisseres av «innvandring og moral» er sjablongmessig svart/hvitt, akkurat som «venstre/høyre»-skillet Rolness går til angrep på. Diskusjonen kokes ned til et spørsmål om velferdsstatens fremtid. Det er et viktig spørsmål, som norske regjeringer stiller, uavhengig av politisk farge.
Men en enda strengere innvandringspolitikk er ikke nøkkelen til å sikre velferdsstaten. Spørsmålet fanger heller ikke opp overordnede interesser og grunnleggende ansvarsforhold i norsk migrasjonspolitikk, og det usynliggjør betydningen av internasjonalt samarbeid som Norge har alt å tjene på.
Velferdsstatens bærekraft
Noen utfordringer er helt sentrale for velferdsstatens bærekraft. Det handler for eksempel om hvor lenge vi står i jobb, hvor mye skatt vi betaler, og hvor mange unge som finner seg til rette i et arbeidsliv i rask endring.
Behovet for at alle står i arbeid og bidrar til fellesskapet, gjelder også innvandrere. Deres utfordringer er ikke alltid de samme som for befolkningen for øvrig.
Mange flyktninger er høyt utdannende ressurspersoner, mens andre har mangelfull utdanningsbakgrunn. Vi ser at politiske tiltak virker, det er mulig å kvalifisere seg for det norske arbeidslivet, selv om veien kan være lang for mange. Derfor er det også gledelig å se at den politiske viljen er stadig større, og at nye tiltak settes i verk.
Returpolitikk og praksis
Norske myndigheter – enten regjeringen lener seg til venstre eller høyre – har i mange år praktisert en streng returpolitikk. FNs høykommissær for flyktninger har gjentatte ganger kritisert Norge for å sende asylsøkere tilbake til områder preget av krig, der det ikke finnes noen form for statlig beskyttelse.
Det omstridte forsøket på å sende familien Abbasi til Afghanistan er ikke enestående. Ulike hensyn spiller inn, og når pressen tar opp retursaker, gjelder det som oftest familier med barn født i Norge.
Det er tverrpolitisk enighet om retur av personer uten lovlig opphold i Norge. Samtidig illustrerer disse sakene kompleksiteten i migrasjonsfeltet – for det handler alltid om enkeltpersoner, det handler alltid om forhold både her hjemme og i landene folk returneres til.
Hvordan få flyktninger og innvandrere i arbeid? Ny rapport foreslår lavere lønn, men gode utdanningsmuligheter
Migranter i Middelhavet
Flyktninger er også migranter, med særskilt beskyttelse nedfelt i Flyktningkonvensjonen. Blant de migrantene som drukner i Middelhavet, på vei til Europa finnes det mange som ville ha fått beskyttelse som flyktninger i Europa.
Poenget her er ikke at alle som ønsker det, har en nedfelt rett til å bosette seg i Europa. Men alle mennesker har rett til å bli reddet fra drukningsdød på havet.
Og Middelhavet fungerer i dag – også for Norge – som en grense, og den bevoktes på en måte som gjør at liv går tapt. Også dette med stor grad av norsk tverrpolitisk enighet.
Internasjonale svar på internasjonale spørsmål
I desember i fjor vedtok 152 land, inkludert Norge, The global compact for migration. Dette er en ikke-bindende internasjonal avtale, som tar utgangspunkt i at internasjonal migrasjon nødvendigvis berører enkeltmennesker på tvers av landegrenser, og dermed også angår flere nasjonalstater.
Det betyr at nasjonalstater både kan og bør, i samarbeid med hverandre, søke å regulere migrasjon til beste for alle berørte parter. I mange land, ikke minst i Norge, har diskusjonen om avtalen blitt sterkt preget av en motsetningsfylt innvandringsdebatt.
Verdens flyktningdag markeres for at vi alle skal tenke over skjebnen til verdens flyktninger, til de mange som har forlatt sine hjem og eiendeler, som kanskje må leve med usikkerheten i tiår, i generasjoner. Og til lokalsamfunn og stater som i år etter år tilbyr beskyttelse til flyktninger fra konflikter i naboland. Det gir ekstra grunn til å hegne om forsøk på internasjonalt samarbeid, enten det gjelder beskyttelse av flyktninger eller regulering av migrasjon for øvrig.
Det lykkes vi best med dersom vi legger de falske dikotomiene bak oss. Det er behov for både hodet og hjertet i norsk migrasjonspolitikk.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
