Aldri å møte seg selv som voksen | Vandad Darakhshanfar
Vi trenger flere ansikter som ungdommene våre kan kjenne seg igjen i, bak byens katetre.
Mandag møter rundt 80.000 elever til første skoledag på grunnskoler og videregående skoler i Oslo. Rundt fire av ti av disse elevene er det man kan kalle tredjekulturbarn – norske barn som har en bakgrunn som ikke er hvit eller vestlig.
Sjansen for at disse barna møter voksenpersoner som ligner dem selv, utseendemessig eller erfaringsmessig, er dessverre forsvinnende liten.
Ifølge tall publisert av SSB i sommer er andelen lærere i Oslo-skolen med en annen landbakgrunn enn norsk nede i 6,1 prosent i grunnskolen og 6,8 prosent i videregående skole.
Blendahvit lærerstab
Imidlertid ser det ut til at hverken byråkratiske eller politiske ledere har klart å gjøre noe med mangelen på mangfold i lærerstaben.
Da jeg for 11 måneder siden møtte opp til Oslo rådhus for å delta på velkomstseremonien for nye lærere i Oslo-skolen, et arrangement i regi av utdanningsetaten, anså likevel både byråkratiske og politiske ledere det som en mulighet til å strø om seg med honnørord som mangfold og inkludering, samt å skryte av de unektelig gode resultatene til Oslo-skolen.
Direktøren talte, det samme gjorde skolebyråden. Elevorganisasjonen var på talerstolen for å snakke til de nye lærerne på vegne av elevene.
Gjennomgående for både de som sto på scenen, og de aller fleste som satt i salen, var det betenkelige fraværet av nettopp mangfoldet de alle snakket så varmt om.
På setene rundt meg talte jeg en håndfull hijabkledde hoder og brune nakker. På scenen var det blendahvitt.
En filmscene som sier mye
Helt siden jeg begynte å jobbe som lærer, har en filmscene gnagd i bakhodet.
En sekvens fra Margreth Olins Ungdommens Råskap (2004), der «problemklassens» lærer skal belønne elevene sine og har med seg boller og brus til timen.
Den vanligvis urolige klassen er fremdeles urolig, men det er en positiv uro, de er glade, de snakker sammen med varme i stemmen, det er nesten munter stemning, og den ene eleven, han som alltid lager bråk, en av filmens hovedpersoner, løfter Solo-glasset mot læreren og utbryter: «Skål!».
En utstrakt hånd, et ønske om å si takk, ikke bare for brusen, men som for å si at det finnes en mulighet for forståelse, for forsoning mellom elev og lærer, og at det er det de er, og ikke innsatt og fangevokter. Læreren smiler, litt overbærende, før han svarer: «I Norge skåler man bare med alkohol i glasset.»
Det blir stille. Man kan nesten høre gjennom skjermen at vennligheten hos eleven brister. Muligheten for en bro er brent til grunnen før første stein er lagt.
- Les også:
Kronikk av Dara Goldar: Minoritetsungdommer blir overlatt til seg selv av snillistiske politikere
Mer enn et generasjonsgap
Dette er en film, selvsagt, og sannsynligvis var den urettferdig mot læreren den viste frem. I virkeligheten var han nok en mangefasettert mann med varme sider som ikke kom tydelig frem i hverken denne eller andre scener han var med i.
Men likevel. Karakteren han representerer i filmen, fantes i aller høyeste grad i Oslo-skolen for 15–20 år siden, og de finnes absolutt fremdeles.
En som ikke snakket, eller i det hele tatt skjønte, ungdommens språk. Som ikke evnet å sette seg inn i elevens situasjon. På den tiden tenkte jeg at det i all hovedsak hadde med alder å gjøre – læreren var gammel, eleven var ung. Det var et gap som var umulig å lukke. At det kunne være andre forklaringsmodeller, slo meg ikke før mye senere.
Læreren het Karl, og kjente det norske ut og inn, trodde han. Eleven het Kazim og var norsk på en måte læreren ikke forsto. Kazim hadde aldri sjans i det møtet. Og det hadde strengt tatt ikke Karl heller.
Mangler forbilder
Denne sommeren (og det siste skoleåret) har vært preget av gnisninger mellom minoritetsgutter og storsamfunnets representanter.
Men sammenstøtene i seg selv er bare et symptom på et mer omfattende problem: Mangelen på forbilder ungdommene kan kjenne seg igjen i, som har samme erfaringsramme og forståelse av verden som dem selv, gjør at storsamfunnet kjennes mer og mer fremmed for hver instans man er innom.
Er det et problem, da? Ja, skal vi tro forskningen som er gjort på temaet, er det et åpenbart problem.
Tallenes tale er klar når det gjelder minoritetsgutters skoleresultater: dropout-raten er litt høyere enn snittet, og resultatene til de som gjennomfører, er lavere enn befolkningens sett under ett.
Samtidig viser forskningen at det er nettopp guttene med minoritetsbakgrunn som påvirkes mest av lærerens bakgrunn. Det finnes ingen stor norsk studie om effektene av dette ennå, men et bredt spekter av rapporter fra blant annet USA viser at gutter med minoritetsbakgrunn møtes annerledes av lærere.
Gjerne helt ubevisst møter man ungdommer basert på fordommer og forventninger – i skolesammenheng er det derfor helt klart en fordel å være hvit middelklasseungdom. I hvert fall så lenge lærerne tilhører den samme kategorien. Det er åpenbart at vi trenger flere ansikter som ungdommene våre kan kjenne seg igjen i, bak byens katetre.
- Kanskje vil også denne saken fra A-magasinet interessere deg:
