Kronikk

Varsko fra isen! | Odd Idar Pihlstrøm

  • Odd Idar Pihlstrøm, journalist

Forskere ombord i et av NASAs DC-8 fly fotograferte sprekken langs Larsen C-bremmen 10. november 2016. Foto: John Sonntag, TT / NTB scanpix

Siden årtusenskiftet har Grønland og Antarktis mistet nok is til å fylle Skagerrak med smeltevann.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I konkurranse med nye hetebølger og store skogbranner dukket nylig en lenge varslet kalving av et superisfjell i Antarktis opp i overskrifter verden rundt.

Den 5800 kvadratkilometer store kolossen som løsnet fra Larsen C-isbremmen på østkysten av Den antarktiske halvøya hever ikke havnivået, fordi den allerede fløt. Men isbremmer bremser brestrømmer i bakkant. Etter kollapsene til de mindre naboene Larsen A og B i 1995 og 2002, har breene her flerdoblet hastigheten og tømmer nå mer is ut i Weddelhavet. Historien kan gjenta seg hvis resten av Larsen C får samme skjebne.

Les også

Nordmenn er mindre redde for klimaendringene enn andre europeere

Dette fotoet av Larsen-C isbremmen ble tatt av Copernicus Sentinel-1 satellitten 12 juli og sendt ut av European Space Agency (ESA). Denne delen av isbremmen er dobbelt så stor som fyrstedømmet Luxembourg og vil bli et av verdens største isfjell noensinne registrert og bruddet vil for alltid endre utseende til den antarktiske halvøya. Foto: TT / NTB scanpix

Les også

Havet vil skape milliardvekst for Norge

Klimafølsomme områder

Forskere er uenige om en spektakulær enkelthendelse som dette skyldes klimaendringer. Den raske oppvarmingen i denne delen av Antarktis kan likevel ha bidratt.

Vi er vitne til store og brå endringer i jordens klimafølsomme is-, snø- og permafrostdekte områder (kryosfæren). Spesielt i Arktis, med ringvirkninger for værmønstre, natur og mennesker over store deler av verden.

Idet en i hovedsak menneskeskapt oppvarming av kloden passerer 1 grad Celsius er planetens kjølesystem begynt å slure.
Samtidig svinner mulighetene for å nå Paris-avtalens mål om å begrense global oppvarming med maksimalt 2 grader over førindustriell tid, selv om det nå på mange fronter er fremgang i kampen for å kutte de enorme klimagassutslippene. Ikke minst den raske veksten innen fornybar energi.

Snø og is skrumper

Hittil i sommer er den dramatiske reduksjonen av polhavisen på linje med rekordåret 2012, ifølge National Snow and Ice Data Center (NSIDC) i USA. Overflatesmeltingen på Grønland har vært moderat. Snødekket på den nordlige halvkule i juni var litt større enn på noen år. Årlige variasjoner er ikke overraskende.

Trenden er mer enn tydelig: Is og snø skrumper. Permafrost tiner i stadig større områder. Karbonlekkasjer tiltar.

Stigende havnivåer kommer høyt, menge eksperter sier høyest, på listen over de mange, alvorlige konsekvensene av global oppvarming. FNs klimapanels maksimale anslag på nærmere en meter innen utgangen av dette århundret i siste hovedrapport fra 2013 var basert på marerittaktig videre vekst i fossil energibruk. I dag mener ledende forskere med lupen rettet mot jordens ismasser at en meter er temmelig sannsynlig, selv med dagens klimagassnivå i atmosfæren. Hvis store områder i Antarktis og på Grønland passerer tippepunkter, kan det på lang sikt bli mye mer. Risikoen reduseres hvis verden får til raske og dype utslippsreduksjoner.

Les også

Isflak større enn Akershus fylke har løsnet i Antarktis

Varmere havvann gir ny dynamikk

Samfunnsmessige og økonomiske tap kan bli voldsomme. Flyktningstrømmer kan i verste fall bli uhåndterlige. Samtidig:

Utsiktene for store kystbyer, folkerike elvedeltaer, øystater i Stillehavet og andre lavtliggende områder, som allerede har ødeleggende flomtilstander når av de verste stormfloene kommer veltende, blir våte og grimme selv med en til to meter stigning.

De høynede havnivå-anslagene bygger særlig på ny kunnskap om dynamikken til store marinbaserte isbresystemer i Antarktis og på Grønland når de utsettes for økende kontakt med relativt varmt havvann, som presses inn over kontinentalsoklene av endrede vindretninger og havstrømmer.

På Grønland er to av tre marinbaserte sektorer av innlandsisen på defensiven. I Vest-Antarktis trekker samtlige seks breer som drenerer Amundsen-sektoren seg tilbake en kilometer eller mer i året. Kjempene Thwaites og Pine Island, med brefronter på hele 12 og 5 mil, har alene potensial til å heve det globale havnivået med 1,2 meter. Også den marinbaserte megabreen Totten i Øst-Antarktis viser tegn til retrett.

I november 2016, da forskere i et av NASAs DC-8 fly fløy over denne delen av Antarktis, var sprekken langs isbremmen, Larsen C massiv, nå har store deler av bremmen slitt seg løs. Foto: TT / NTB scanpix

Destabilisering av store ismasser

NASA-glasiologen Eric Rignot har studert Amundsen-regionen i et par tiår. Han mener en irreversibel smelteprosess er i gang her. Den kan ta flere hundre år. Men en nedsmelting kan også skje vesentlig raskere, hvis nok havvann flommer inn i nettverk av dype undersjøiske canyons og kanaler som strekker seg milevis innover under breene – og effektivt spiser is nedenfra.

I neste omgang kan over dobbelt så store ismasser bli destabilisert i resten av Vest-Antarktis, hvor innlandsisen i stor grad sitter oppå landmasser langt under havoverflaten.

Som bakteppe for de dystre scenariene holder forskerne opp paleoklimatiske data. Under forrige mellomistid, Eemian (130 000–115 000 år siden), sto havet i en periode 6 til 9 meter høyere enn i dag, mens kloden var 0,5-1 grad varmere enn nå.

Ny kunnskap med satellittovervåking

Siden 2002 har amerikanske og europeiske satellitter overvåket massebalansen til innlandsisen på Grønland og i Antarktis. Målingene viser at Grønland foreløpig mister over dobbelt så mye is som storebror i sør. NASA oppgir årlige netto massetap i 15-årsperioden til henholdsvis 287 gigatonn (milliarder tonn) og 125 gigatonn i gjennomsnitt. Et par hundre gigatonn årlig fra isbreer ellers i verden kommer i tillegg.

I alt er jordens landismasse, som representerer et globalt havnivå på rundt 65 meter (Antarktis 57, Grønland 7, øvrige breer 0,5 meter), slanket med over 10 000 gigatonn siden årtusenskiftet.

Dette tilsvarer cirka 3 centimeter havstigning (utvidelse av sjøvann på grunn av oppvarming av havene har bidratt omtrent like mye).

Eller kanskje mer illustrerende: halvannen ganger vannvolumet til Skagerrak (6800 kubikk-kilometer), avgrenset av linjer mellom Hanstholm og Lindesnes og Skagen og Marstrand, middeldybde 200 meter. Noe å ha i bakhodet på danskebåten.

Ujevn stigning av havnivået

I øyeblikket stiger det globale havnivået med 3,4 millimeter årlig, dobbelt så mye som før 1990. Endringer i tyngdefelter, havstrømmer og bevegelser i jordskorpen gir ujevn fordeling. I Bengalbukta og andre sårbare kystområder i Asia er utslaget opptil 6 millimeter i året.

Langs mesteparten av norskekysten har landhevingen etter siste istid utlignet en havnivåstigning som nå matcher det globale snittet. En rapport Kartverket, Bjerknessenteret og Nansensenteret la frem i 2015 anslår opptil en halv meter økt havflate langs Sør-Vestlandet og stedvis i Nord-Norge innen 2100.

Prognosene tar ikke høyde for akselererende smelting av innlandsisen i Antarktis og på Grønland. For norskekysten vil økte istap i Antarktis bety mest.

Over 110 000 bygninger her i landet, inklusiv 18 000 hytter og fritidshus, står mindre enn én meter over dagens havnivå, ifølge en klima- og sårbarhetsanalyse SINTEF Byggforsk gjennomførte i 2012.

Store bygningsmasser kan ende som strandede verdier i et femti til hundre års perspektiv, når også stormfloer tas med i beregningen. Denne risikoen har ikke sunket ordentlig inn hos allmennheten. Og lokale og sentrale myndigheter henger etter med forebyggende planlegging og veiledning.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Olesklode
  2. Klima
  3. Grønland
  4. Arktis
  5. Global oppvarming
  6. FNs klimapanel