Den amerikanske borgerkrigen tok aldri slutt. Trump har åpnet sårene igjen | Ketil Raknes

Slaveriets lange skygge.

DonaldTrumps kommentarer om høyreekstremisme og fjerning av monumenter av sørstatsgeneraler har brakt den politiske debatten i USA til kokepunktet.

Skal vi forstå hvorfor disse konfliktene går så dypt, må vi forstå hvordan amerikanerne aldri er blitt ferdig med sin egen borgerkrig.

Kanskje en historieløs president er det amerikanerne trenger for å få fart på debatten om sin egen vanskelige historie knyttet til rasisme og hvit overmakt?

Den blodigste krigen

Vinteren 1865 ble det stadig klarere for lederne i sørstatene at de kom til å tape den amerikanske borgerkrigen. Etter nederlagene ved Vicksburg og Gettysburg begynte man å tenke den utenkelige tanken om å gi slavene våpen.

I februar 1865 innrømmet presidenten for Amerikas konfødererte stater, Jefferson Davies, at de nå sto overfor det skjebnesvangre valget om å «la negrene kjempe for oss eller mot oss».

Men hvordan kunne man bevæpne slavene samtidig som man beholdt troen på slaveriet og den hvite rasens overlegenhet?

Sørstatsavisene skrev at det å gi slavene våpen ville være det samme som å gi nordstatene rett og «ødelegge grunnlaget for vår sivilisasjon».

Den legendariske sørstatsgeneralen Robert E. Lee fikk siste ord i saken og støttet planene om å bevæpne slavene som et siste desperat forsøk på seier.

Men det var allerede for sent. Den 9. april 1865 overga Lee seg ved Appomattox i Virginia.

Den amerikanske borgerkrigen er den blodigste krigen i amerikansk historie. Man antar at 750.000 soldater og et ukjent antall sivile mistet livet. Det er mer enn tapstallene i alle kriger USA har deltatt i siden 1865.

Bare ved slaget i Antietam i 1862 døde fire ganger så mange amerikanere som under D-dagen i Normandie.

Etter seieren ble nordstatsgeneralen Ulysses S. Grant deprimert over tanken på all den menneskelige lidelsen som var skapt av mennesker som kjempet for en sak «som trolig er en av de verste noe folk noensinne har slåss for».

Et midlertidig tilbakeslag

Nordstatene vant militært i 1865, men for dem som kjempet for den hvite rasens overlegenhet, var tapet i borgerkrigen bare et midlertidig tilbakeslag.

1865 ble starten på en 150 år lang propagandakamp der sørstatene ønsket å tolke borgerkrigen inn i sitt bilde. Hele mytologien ble bygget rundt ideen om «the Lost Cause».

Her ble borgerkrigen ikke tolket som en kamp for å bevare slaveriet, men som en heroisk kamp for å bevare sørstatenes identitet og rett til indre selvstyre mot en ofte brutal og nådeløs fiende.

I denne historien fikk general Robert E. Lee en spesiell plass som en ekte gentleman fra sørstatene som alltid kjempet med ære og integritet.

Historieforståelse

Det sies ofte at det er seierherrene som skriver historien, men etter den amerikanske borgerkrigen fikk taperne stort gjennomslag for sin versjon.

En meningsmåling utført av Pew Research i 2011 viste at 46 prosent mente at borgerkrigen handlet om sørstatenes rett til indre selvstyre, mens bare 36 prosent mente årsaken var slaveriet.

Samtidig er det ingen seriøse historikere som betviler at sørstatenes motiv for å starte borgerkrigen var å bevare den hvite overmakten og beholde retten til å ha slavene i lenker.

I sin berømte Cornerstone Speech i 1861 sa visepresidenten for sørstatene, Alexander H. Stephens, at den nye statsdannelsen hvilte på «den store sannheten at negeren ikke er likeverdig med den hvite mann: at slaveri under den overlegne rase er hans naturlige og normale tilstand».

Det er nøyaktig denne historieforståelsen nynazister og Ku Klux Klan legger til grunn når de veiver med sørstatsflagg, marsjerer rundt statuer av sørstatsgeneraler og roper slagord om «white power».

Les også

Disse symbolene fra borgerkrigen splitter fortsatt USA

Historisk hvitvaskingsprosjekt

I 1877 avsluttet nordstatene okkupasjonen av sørstatene og ga i praksis opp kampen for å gi afroamerikanerne en verdig tilværelse. Det systemet som vokste frem, var et apartheidsystem understøttet av et nærmest diktatorisk ettpartisystem styrt av det demokratiske partiet.

Demokratene fjernet sine politiske motstandere i delstat etter delstat og innførte samtidig sterke restriksjoner på stemmeretten som utestengte svarte og fattige hvite fra den politiske prosessen.

Det demokratiske partiet ble institusjonaliseringen av viljen til hvit overmakt.

Rundt 1910 var det nesten ingen afroamerikanere og kun halvparten av den hvite befolkningen som stemte ved valg.

I sin klassiske studie av sørstatene beskrev statsviteren V. O. Key systemet som ble innført i løpet av 1890-årene, som «det mest imponerende system av hindringer mellom velgeren og valgurnen som er kjent i den demokratiske verden».

Ideen om «the Lost Cause» var en viktig del av det historiske hvitvaskingsprosjektet som legitimerte raseskillet.

Flesteparten av de 1500 monumentene som hedrer sørstatenes innsats i borgerkrigen, er opprettet i samme periode som afroamerikanere ble fratatt sine borgerrettigheter og gjort til en permanent underklasse.

Disse monumentene kan neppe kalles verneverdig kunst siden mesteparten er billige masseproduserte verker som ble satt opp av rene ideologiske årsaker.

Reagerer når de dyrkes som krigshelter

Når Trump skriver på Twitter at han synes «det er trist å se historien og kulturen i vårt store land bli ødelagt av fjerningen av våre nydelige statuer og monumenter» tar han bevisst side med den delen av den hvite befolkningen i USA som fortsatt dyrker ideen om «the Lost Cause».

Det samme gjør professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, når hun i Dagens Næringsliv mener at kravene om å rive statuer av sørstatsgeneraler er et utrykk for «et siviliasjonsforfall».

På samme måte som jøder ville reagert på å vokse opp sammen med statuer av Hitler, reagerer afroamerikanere på at de menneskene som ønsket å beholde dem som slaver, blir dyrket som krigshelter.

General Robert E. Lee var en dyktig general, men han var også overbevist om ideen om hvit overmakt og slaveriets fornuft. Under felttoget mot Pennsylvania i 1863 tok hæren til Lee med seg frie afroamerikanske menn tilbake som slaver. Lee nektet også å utveksle afroamerikanske fanger med nordstatene, for i sørstatene ble ikke disse regnet som mennesker.

Lee hadde selv slaver som han pisket like hardt og nådeløst som enhver annen slaveeier gjorde. I et brev fra 1856 beskrev han slaveriet som ondt, men nødvendig fordi «den smertefulle disiplinen de må undergå er nødvendig for deres oppdragelse som rase».

Han praktiserte også den mest brutale praksisen blant slaveeiere, som var å bryte opp familier der man skilte koner fra menn og barn fra deres foreldre.

Slavene til Lee betraktet ham som «den verste mannen de noensinne hadde møtt».

Lee var dermed ikke så veldig forskjellig fra slaveeierne vi møter i filmer som Twelve Years a Slave eller Quentin Tarantinos Django Unchained.

Les også

Svarte frykter at Trump nører opp under farlige krefter. Nå vil de ta opp kampen.

USAs eldste terrororganisasjon

Slutten på borgerkrigen ble også starten på USAs eldste og mest dødelige terrororganisasjon, også kjent som Ku Klux Klan.

Når Trump omtaler nynazister og medlemmer av Ku Klux Klan som «very fine people» viser han en form for historieløshet som selv etter amerikanske standarder er helt hinsides.

Man antar at Ku Klux Klan henrettet omtrent 3959 afroamerikanere mellom 1877 og 1950. I likhet med terrorgrupper som IS ble henrettelsene til Ku Klux Klan ofte utført på grusomste vis der likene ble hengt opp i nabolag med mange svarte.

Ku Klux Klan hadde ingen nedre grense, og hverken barn eller kvinner ble spart.

I 1963 drepte de fire små jenter og såret 22 andre da de plasserte en bombe i en kirke i Birmingham. En hendelse Martin Luther King beskrev som «en av de ondeste og mest tragiske forbrytelsene mot menneskeheten».

21-åringen Dylann Roof skrev seg inn i denne lange historien med rasistisk vold da han i 2016 gikk inn i en svart kirke i Charleston og drepte ni afroamerikanere med kaldt blod.

Da politiet gjennomsøkte rommet hans, fant de bilder av Ku Klux Klan-hetter og fotografier der Roof poserte med sørstatsflagget i sosiale medier. Ifølge FBI-etterforskerne som avhørte Roof, lo han høyt da han erklærte seg skyldig og hevdet at han ønsket å starte en rasekrig og ta landet tilbake fra «de voldelige og dumme afroamerikanerne».

Den største interne trusselen

Ifølge amerikanske justismyndigheter utgjør høyreekstreme terrorister den største interne trusselen i USA.

De fleste terrorangrepene i USA er utført av høyreekstreme, og siden 2001 har de utført rundt 300 angrep i året.

Selv om Ku Klux Klan er blitt betydelig svekket har det oppstått en rekke andre nynazistiske og høyreekstreme hatgrupper som opererer i et desentralisert nettverk over hele USA.

Donald Trump har gitt disse gruppene en form for støtte og legitimitet som de aldri før har opplevd.

Før marsjen i Charlottesville sa den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke at marsjen handlet om «å realisere Donald Trumps visjon for Amerika».

Har aldri unnskyldt

Slaveriet, raseskillet og all den rasistiske volden som fulgte i dens kjølvann, utgjør det mørkeste kapittelet i amerikansk historie som det amerikanske samfunnet fortsatt sliter med å forholde seg til.

Sørstatene har aldri unnskyldt at de startet en blodig borgerkrig mot sitt eget folk, og afroamerikanerne har aldri fått noen form for erstatning for at over fire millioner av dem ble holdt som slaver i over 250 år og deretter utsatt for en brutal raseskillepolitikk.

Fortsatt vaier sørstatsflagget fra en rekke offisielle bygninger i sørstatene. Trumps lefling med høyreekstremisme og sørstatsnostalgi skyter derfor fart på debatten om hvordan amerikanerne skal forholde seg til sin mørke fortid.

Dypest sett handler denne diskusjonen om hvordan et flerkulturelt samfunn skal forholde seg til en historie der ideen om den hvite rasens overlegenhet har spilt en så fremtredende rolle.

At flere og flere delstater nå velger å ta ned sørstatsflagget og statuene som hedrer sørstatsgeneralene, viser at konfliktene fra borgerkrigen ikke er over, men at forståelsen av dem stadig beveger seg fremover.

Lese mer? Ketil Raknes anbefaler disse bøkene:

Chalmers, D. M. (1981). Hooded Americanism: The History of the Ku Klux Klan. Duke University Press.

• Chalmers bok regnes fortsatt som en av de beste om USAs eldste og mest innflytelsesrike terrororganisasjon.

Key, V. (1949). Southern Politics in State and Nation. University of Tennessee Press

• Til tross for at den ble publisert rett etter krigen er den fortsatt en av de mest innflytelsesrike statsvitenskapelige bøkene om sørstatenes politiske historie.

McPherson, J. M. (1988). Battle Cry of Freedom: The American Civil War. Oxford University Press

• Hvis du bare skal lese en bok om den amerikanske borgekrigen, bør du lese denne. Velskrevet, spennende og informativ fra en av USAs fremste historikere på feltet.

Woodward, C. V. (1955). The Strange Career of Jim Crow. Oxford University Press

• Ingen har skrevet bedre om sørstatenes historie og raseskillepolitikken enn Comer Van Woodward. Dette er boken Martin Luther King utropte til «the historical Bible of the civil rights movement.»

På Twitter: @ketilraknes

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også: