Kronikk

Kronikk: FNs generalforsamling har vedtatt å starte forhandlinger om å forby atomvåpen | Sverre Lodgaard

  • Sverre Lodgaard seniorforsker Norsk Utenrikspolitisk Institutt. NUPI

Kronikkforfatteren er tidligere leder av NUPI og har gitt ut boken Stable Nuclear Zero. The vision and its implications for disarmament policy SCANPIX Sverige

123 land stemte for atomvåpenforbudet, 16 avsto og 38 stemte mot, herunder Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alle medlemmer av den kjernefysiske ikkespredningsavtalen (NPT) er forpliktet til å arbeide for en atomvåpenfri verden. Atommaktene bekreftet målsettingen i en egen Sikkerhetsrådsresolusjon så sent som i 2009, men er i dag på en annen kurs. USA og Russland moderniserer arsenalene, og de asiatiske maktene bygger ut sine. Nå kontrer alliansefrie land ved å ta saken i egne hender og starte forhandlinger om et forbud.

Resolusjonen er et produkt av den humanitære tilnærmingen til kjernefysisk nedrustning som bygger på moralske og folkerettslige vurderinger.

Atomvåpnenes virkninger er så grusomme at enhver bruk bør bannlyses, og den beste måten å sikre det på er å eliminere dem. Folkeretten bør utvikles i retning av et slikt forbud, og her er det mye å bygge på: For eksempel har den Internasjonale domstolen i Haag uttalt at det er vanskelig å forestille seg en bruk av slike våpen som ikke er i strid med internasjonal humanitær rett. Argumentasjonen er enkel og sterk og har engasjert det sivile samfunn i mange land.

Resolusjonen er basert på et forarbeid som sier nei til enhver bruk, også i gjengjeldelsesøyemed. Slik peker den ut over doktrinene om kjernefysisk avskrekking, som har begrunnet og legitimert atomvåpnene gjennom hele den kjernefysiske tidsalderen. Behovet for avskrekking er blitt en inngrodd tenkemåte – et mantra – og er kanskje den største humpen i veien mot en atomvåpenfri verden.

Norge trosset FN-flertall for atomnedrustning

Allianselojaliteten

Her begynner da også motforestillingene mot resolusjonen. Alle atommaktene gjentar behovet for kjernefysisk avskrekking. De holder til og med døren åpen for første bruk, unntatt Kina og India (India med et par forehold). NATOs doktrine gjør det samme. Derfor ble det vanskelig for Norge og andre allierte land å støtte et forbud uten å komme i konflikt med allianseforpliktelsene.

Det hadde ikke vært fullt så problematisk om vi hadde gått inn for ikke-første-bruk. Da kunne vi vist til dette som et viktig skritt på veien til en verden uten atomvåpen. Ikke-første-bruk begrenser våpnenes rolle til én og bare én – å hindre andre i å bruke sine. En besnærende nedrustningslogikk følger med på kjøpet: Hvis ingen hadde dem, ville ingen trenge dem.
I sommer og høst vurderte Obama overgang til en slik doktrine som ett av flere mulige tiltak for å redde stumpene av hans opprinnelige nedrustningsambisjon. Spørsmålet ble mye debattert i USA og Asia, og i flere europeiske land, men ingen av sidene i den norske debatten fanget den opp og viste interesse.

Meningsmålingene viser at atomvåpnene er grundig upopulære i de fleste NATO-land. Derfor var det sikkert ikke lett å stemme mot. Hvis man imidlertid legger inn en referanse til Alliansen og dens atomstrategi i spørsmålsstillingen, svekkes motstanden. I Norge slutter folk flest opp om NATO, og fotnoter til NATOs beslutninger har vi ikke tatt siden 1980-tallet. USA har dessuten sagt tydelig fra hvor skapet skal stå.

Begrensningene

De som nå skal forhandle en konvensjon, blir derfor begrenset til alliansefrie land som allerede er avrustet og som er folkerettslig forpliktet til å forbli det. Hva kan komme ut av det? Kan det bli mye mer enn et NPT II gitt at flere land – særlig i Midtøsten- ikke vil påta seg flere forpliktelser enn de allerede har gjort under NPT (ikkespredningsavtalen)? At et stort flertall av verdens land viser aktiv interesse for å fjerne atomvåpnene, er positivt, og pådriverne håper at konvensjonen vil få større oppslutning etter hvert. Men hvis atommaktene ikke blir med på en eller annen måte, blir det ikke nedrustning ut av det.

Russel/Einstein – manifestet mot atomvåpen (1955) spissformulerte hva atomalderen krevde: «Husk din humanitet og glem resten». Det budskapet hadde allmenn relevans. Ved å bygge på etikk og folkerett krysser også den humanitære tilnærmingen alle landegrenser. Men manifestet la samtidig avgjørende vekt på å hindre en ny (verdens) krig mellom stormaktene. En konvensjon om en atomvåpenfri verden må selvfølgelig ha en god sikkerhetspolitisk begrunnelse. Hvis ikke atommaktene kan overbevises om at de er tryggere uten atomvåpnene, vil de aldri gi avkall på dem. Den sikkerhetspolitiske begrunnelsen mangler i den humanitære tilnærmingen.

Mange komplementære veier til målet

NPT er et veikart til null, men det er et rudimentært (ufullstendig) kart, og det sier ingen ting om hvordan en slik verden skal se ut. På ett eller annet tidspunkt må det derfor forhandles en konvensjon som definerer merkesteinene – senest når man står på spranget til å avvikle de siste våpnene. I tillegg til å fjerne våpnene må også infrastrukturen som understøtter dem bort. Hvis ikke står man igjen med en verden av terskelstater, og det vil være en risikofylt verden. Avviklingen må dessuten ledsages av en ny sikkerhetskultur hvor kjernefysisk krigføring ikke lenger er noen opsjon – slik krig mellom de skandinaviske landene har forsvunnet fra radaren.

Når man står overfor et komplekst og vanskelig problem, er det sjelden at én enkelt tilnærmingsmåte gjør susen. Man må prøve å komme problemet til livs med mange forskjellige midler. Slik også med atomvåpnene. Rustningskontroll, stegvis nedrustning, bedre verifikasjonsordninger, doktrineendringer som reduserer atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk, sterkere normer om internasjonalt samarbeid og respekt for hverandres interesser, utvikling av en ny sikkerhetskultur hvor atomvåpen ikke inngår, og etiske og folkerettslige argumenter som peker ut over avskrekkingen har alle noe å bidra med. De må ikke settes opp mot hverandre.

Den humanitære tilnærmingen har gitt liv til nedrustningsarbeidet i en tid da dette befinner seg i motbakke. Men hvis den ikke samordner seg med andre tilnærminger og får atommaktene i tale, risikerer den å stange hodet i veggen.


Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Nato
  2. Internasjonal politikk
  3. FN
  4. Atomvåpen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Juridisk sett er det ingen hindre for at Norge støtter atomvåpenforbudet. Men det krever politisk vilje.

  2. VERDEN

    USA bygger om sine atomvåpen til å bli mer treffsikre. Det kan øke risikoen for at de blir brukt, advarer eksperter.

  3. DEBATT

    Ytre press vil neppe bidra til å avskaffe atomvåpen

  4. VERDEN

    Norge trosset FN-flertall for atomnedrustning

  5. SID

    - Et forbud mot kjernevåpen må støttes av landene som har dem

  6. DEBATT

    Feil om norsk nedrustningspolitikk | Marit Berger Røsland