Kronikk

Der tapet av den amerikanske drømmen møter virkelighetens sterke følelse av skam, finner vi Donald Trump | Erika Gubrium

  • Erika Gubrium, førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, HiOA
Landet mitt vakler under vekten av et ekstremt politisk, sosialt og økonomisk skille. Politikere og politiske bevegelser både på venstre- og høyresiden burde ta inn over seg hvor negativ og skambelagt denne samfunnsøkonomiske endringen har vært for den tapte middelklassen, skriver kronikkforfatteren.

Motgiften ville være en politikk som tar utgangspunkt i anerkjennelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I årets amerikanske presidentvalg er det mange på venstresiden som uttrykker høylytt misnøye over at enkelte som strever – da særlig personer som tilhører den hvite middel- eller arbeiderklassen med lite utdanning og lav inntekt – tar det tilsynelatende selvmotsigende valget å støtte Donald Trump.

Frustrasjon fører til beskyldninger, som blir stadig bitrere etter hvert som ukene går og vi får høre nytt om Trumps misgjerninger fra både tidligere og nyere tid.

I fem år har jeg vært involvert i to banebrytende internasjonale sosialpolitiske forskningsstudier som har avdekket en nærmest universell forbindelse mellom fattigdom, klasse og skam.

Erika Gubrium.

Setter vi funnene inn i en amerikansk sammenheng, får vi vite noe om hva det kan være som får mennesker som har alle odds mot seg, til å støtte Trump.

Håndtere skammen: den «tapte» middelklassen

I dagens samfunn opplever folk stor skam over det å være fattig, og måten fattigdom blir fremsatt på i samfunnet, øker denne byrden.

Både demokrater og republikanere fremhever idealer som like muligheter for alle, den amerikanske drømmen: at det bare er å ta seg selv i nakken.

Idealet de begge forfekter, er at alle amerikanske borgere har like muligheter til å oppnå suksess, som i stor grad avhenger av den enkeltes innsats.

Men for mange er det et hav av avstand mellom den amerikanske drømmen og hverdagens realiteter.

Den amerikanske middelklassen er blitt «uthulet», og arbeiderklassen har opplevd et kollektivt fall. Fagforeningenes stilling er svekket, noe som betyr at arbeiderne har mistet en felles arena for arbeidervern og mobilisering.

Og etter at Bill Clinton holdt sitt løfte om å «end welfare as we know it», har de som sliter, også mistet sikkerhetsnettet. Hva har dette scenariet ført til?

Vanskelig å innrømme skammen de føler

Forskningsfunnene våre viser gjennomgående at tap av sosioøkonomisk status fører til økt skamfølelse.

Man føler skam over ting man ikke kan kontrollere – over hva man er og hvordan man blir oppfattet av sine medmennesker og samfunnet generelt – over at man ufrivillig ikke lever opp til samfunnets idealer.

Vi har snakket med hundrevis av mennesker som sliter i åtte veldig forskjellige land. Mange sa de følte skam fordi de slet økonomisk. Mange følte seg ydmyket i et samfunn der en vanskelig livssituasjon tilskrives personlige svakheter.

Følelsen av skam blir sittende i «som et psykisk sår som ikke lar seg helbrede». Mange bemerket også at det var vanskelig å innrømme skammen de føler. De følte seg «små», uverdige og maktesløse og hadde et sterkt ønske om å gjemme seg.

Ofte håndterte de skammen ved å nekte å vedkjenne seg den. I stedet uttrykte de sinne og distanse til andre marginaliserte grupper; noen rettet sinnet oppover, mot personer med makt eller innflytelse, som syntes å forakte dem for den vanskelige situasjonen de var i.

Andre rettet sinnet sitt nedover, mot personer de anså som «mindre verdt» enn dem selv. Skammen skaper et skille mellom mennesker som har det vanskelig. Den satte folk personlig ut av funksjon og den svekket solidariteten i samfunnet.

Erkjenne og bekjempe, ikke fornekte skammen

En alternativ strategi til å fornekte skammen, er å aktivt erkjenne den og bekjempe den, særlig gjennom politiske grasrotbevegelser basert på sosial identitet.

I USA ser vi nå dette i «Black Lives Matter», en bevegelse som bruker sosiale medier til å avsløre alvorlige tilfeller av vold mot afroamerikanere.

For oss er det at vi nå har en kvinnelig presidentkandidat som støttes med slagordet «I’m with her», et bevis på at kvinnebevegelsen har lykkes.

Men hvor levedyktig er denne strategien for den marginaliserte hvite mann?

Kvelt mulighet til å bygge bred sosial bevegelse

Hvis amerikanere er som folk flest, er det svært sannsynlig at tapet av status hos dem som forventes å befinne seg høyt oppe på den sosioøkonomiske stigen – hvite menn i den hardtarbeidende arbeider- eller middelklassen – kjennes på kroppen.

De som tradisjonelt har «hatt kontrollen», mangler en identitet som undertrykt til å utfordre ulikheter og bekjempe skam på en effektiv måte.

I den amerikanske drømmens hjemland, hvor det er en allmenn forventning om at den hvite mann skal være blant de mest privilegerte, kan økonomiske problemer være en tung bør for den enkelte.

Måten skam er blitt håndtert på, har kvelt muligheten til å bygge en bred sosial bevegelse på tvers av sosiale klasser

De som berøres, kan oppleve at de taper kontroll og føle skam over situasjonen.

Én måte å håndtere dette på, har vært å rette sinnet oppover mot den politiske eliten og nedover mot allerede marginaliserte grupper, noe vi også ser i våre forskningsfunn.

Måten skam er blitt håndtert på, har kvelt muligheten til å bygge en bred sosial bevegelse på tvers av sosiale klasser.

Venstresidens foraktfulle uttalelser

Her, der tapet av den amerikanske drømmen møter virkelighetens sterke følelse av skam, finner vi Donald Trump, som tilbyr seg å «make America great again» og gi arbeiderne verdigheten tilbake – et frieri som er så fristende at det overskygger alt annet Trump måtte finne på å si.

De nedlatende og hånende beskrivelsene av Trumps støttespillere bare øker skamfølelsen og sinnet og støter bort dem som strever, snarere enn å bygge solidaritet mellom dem. Motgiften ville være en politikk som tar utgangspunkt i anerkjennelse, skriver kronikkforfatteren.

Likevel er det mange på venstresiden som lurer på hvordan vanskeligstilte amerikanere kan stemme slik de gjør.

Faktisk er de åpenlyst svært foraktfulle.

Dette er et utvalg av uttalelser jeg har sett fra venstresiden: Trumps støttespillere er «for det meste uten utdanning», de er «uvitende» og «trenger noen å rette hatet sitt mot».

Hillary Clinton har selv klosset beskrevet «halvparten» av Trumps tilhengere som «kjønnsdiskriminerende, rasistiske, homofobe, fremmedfiendtlige og islamofobe» og følgelig «uforbederlige». De tilhører en «gruppe begredelige mennesker».

Trumps «I’m with you» har bred appell

Trump på sin side har fulgt med i timen.

Han har plukket opp tråden etter (og noen av støttespillerne til) Bernie Sanders og snakket direkte til den «tapte» middelklassen og dermed utfordret eliten både på republikansk og demokratisk side.

Med sitt løfte om å «hjelpe fagforeningsmedlemmer, kullgruvearbeidere og andre lavtlønte amerikanere som historisk har støttet demokratene» gir han inntrykk av at han vet hvor vanskelig disse velgerne har det.

«Dette er vårt lands glemte menn og kvinner. Folk som arbeider hardt, men som ikke lenger har en stemme – jeg er deres stemme», sier Trump.

Hans «I’m with you» har bred appell.

Motgift: en politikk som tar utgangspunkt i anerkjennelse

Landet mitt vakler under vekten av et ekstremt politisk, sosialt og økonomisk skille.

Politikere og politiske bevegelser både på venstre- og høyresiden burde ta inn over seg hvor negativ og skambelagt denne samfunnsøkonomiske endringen har vært for den tapte middelklassen.

Motgiften ville være en politikk som tar utgangspunkt i anerkjennelse

De nedlatende og hånende beskrivelsene av Trumps støttespillere bare øker skamfølelsen og sinnet og støter bort dem som strever, snarere enn å bygge solidaritet mellom dem.

Motgiften ville være en politikk som tar utgangspunkt i anerkjennelse.

Det er mange som har det vanskelig: det som bringer oss sammen, er ønsket om å leve et verdig liv.

Har vi vilje til å forstå, vil vi kunne bevege oss bort fra splittende, ydmykende fremstillinger av dem og i stedet bygge et solidarisk samfunn.


Om skribenten:

Erika Gubrium er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, der hun leder forskningsgruppen “Society, Welfare and Policy”.

Før hun flyttet til Norge i 2008 arbeidet hun i fag- og kvinnebevegelser i USA. Gubrium har siden 2011 deltatt i flere internasjonale studier som har forsket på forbindelsene mellom fattigdom og skam, med fokus på hvordan fattigdom oppleves.

Hun har vært medforfatter for boken The Shame of It: Global Perspectives on Anti-Poverty Policies (University of Chicago Press) og har bidratt til Poverty and Shame: Global Experiences (Oxford University Press).

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    VERDEN
    Publisert:

    Beryktet telefonsamtale kan vikle Donald Trump inn i enda mer trøbbel

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5