Kronikk

Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme | Usman Rana

Norske muslimer må gjøre mer enn å ta avstand fra terror.

  • Mohammad Usman Rana, forfatter av boken «Norsk islam» og skribent

Det er litt 2004 over forrige ukes debatt om hvorvidt norske muslimer tar avstand fra religiøs ekstremisme.

Jeg husker da jeg var fersk i riksdebatten om islam for over ti år siden og aktivt pleide å bli bedt om å ta avstand fra terrorhandlinger. Som om det ikke var selvsagt at jeg gjorde det.

Selv om jeg opplevde slike oppfordringer fra journalister og politikere om avstandtagen som mistenkeliggjørende – at det på ramme alvor kan lures på om en mainstream norsk muslim fordømmer massedrap – forsonet jeg meg med denne realiteten.

Ikke minst anser jeg det som viktig at offentlige muslimer formidler slike fordømmelser.

Både for å markere sitt ståsted overfor ikke-muslimer, men også for å vippe balansen i mainstream islams favør i den interne maktkampen om muslimenes hjerter og sinn.

På grunn av sistnevnte har jeg forståelse for at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, ønsker sterk tale fra muslimske ledere og intellektuelle mot ekstremisme. Imidlertid er slike fordømmelser ukentlig uttrykt av offentlige norske muslimer, de siste årene også fra imamenes talerstol.

De som blir trukket til ekstremistiske grupper er lite skolert i islam, og har gjerne levd liv før radikaliseringsprosessen som ikke harmonerte med tradisjonalistisk og konservativ islam, skriver Mohammad Usman Rana. Bildet er fra en av IS' propaganda-videoer, der unge mennesker blir trent i våpenbruk og koranvers. Balkis Press/ABACAPRESS.COM/NTB Scanpix

Men som statsminister Erna Solberg svært presist påpekte i Dagsnytt Atten sist torsdag, er det ikke i moskeene og de etablerte muslimske miljøene radikalisering finner sted. Dessuten er det ikke i TV 2s nyhetsstudio, Aftenpostens spalter eller demonstrasjonstog foran Stortinget at ekstremismen virkelig vil bli bekjempet.

Kampen mot bokstavtro salafisme og antivestlig retorikk

Er det følgelig noe norske muslimer fortjener å bli oppfordret til, er det å gjøre mer utover avstandtagen og fordømmelser. At det ikke er tilstrekkelig å fordømme og følge opp med at «ekstremisme har ikke noe med islam å gjøre,» all den tid ekstremismen blant annet rettferdiggjøres med religion.

Hva mer kan norske muslimer gjøre?

Først og fremst må de intensivere den teologiske og ideologiske kampen mot bokstavtro salafisme og antivestlig retorikk. Her kan norske muslimske ledere hente inspirasjon fra ledende islamske teologer i Vesten, i fremste rekke Shaykh Muhammad al-Yaqoubi som har skrevet den viktige boken «Refuting ISIS».

Videre må norske moskeer bli mer relevante for norskmuslimske ungdommer, slik at de ikke tvinges ut til det meget uoversiktlige teologiske farvannet på sosiale medier. Det gleder meg at imam Hamid Farooq i en av Oslos største moskeer tar dette på alvor når han holder fredagstaler på norsk og nylig snakket om en norskmuslimsk identitet og lojalitet til Norge.

På et mer praktisk plan er det muslimske foreldres oppgave å passe på hvor barna henter islamkunnskaper og lærer dem grunnleggende kildekritikk.

Ikke minst må muslimer ha tillit til norske sikkerhetsmyndigheter og rapportere trosfeller som truer rikets sikkerhet – noe Shaykh al-Yaqoubi kalte en plikt i en tweet i sommer.

Terroristenes perverterte mening med livet

På den annen side gir debatten om avstandtagen blant muslimer siste dager grunn til å advare om faren ved å overfokusere på teologi, islam og muslimer.

Med slike overforenklinger narrer vi oss selv og opinionen, og vil aldri klare å begrense ekstremismen.

Som Aslak Nore formulerte det i VG i juni, skjer det en islamisering av radikalismen. Nore viser til den franske islamkjenneren Olivier Roy, som peker på individuelle og psykologiske årsaker, heller enn teologiske, til at noen muslimer blir terrorister.

  • Kronikk av Bushra Ishaq: For å finne årsaken til IS' terrorvelde, må vi bruke mer tid på politikk, mindre på religion

Det er bare å kaste et blikk på den siste tids mange terroraksjoner, der seksuelt frustrerte unge menn med psykiske problemer, kriminelt rulleblad og fascinerende lite religiøs livsførsel har endt opp som såkalte «islamistiske terrorister».

Terrorister som Omar Mateen og Lahouaiej Bouhlel mangler til og med en religiøs fasade, hvilket den senere tiden har vært mer regelen enn unntaket for muslimske terrorister.

Den desentraliserte terrorismen til IS, der hvem som helst kan begå et massedrap og erklære troskap til terrororganisasjonen, gir disse samfunnstaperne med sjelelige vansker en pervertert mening med livet.

Når vi da aksepterer dette som såkalt islamistisk terrorisme, og peker på islam som terroristenes fremste drivkraft, gjør vi i realiteten IS sterkere - og går god for deres narrativ om en sivilisasjonskrig med IS som islams spydspiss.

Ekstremistene er lite skolert i islam

Det blir ikke bedre når professor Terje Tvedt i Aftenposten nylig demonstrerer et tunnelsyn på årsakssammenhenger i kjølvannet av terroraksjonene i sommer, og blander den ikke-religiøse Nice-terroristen og AKP i Tyrkia i ett og samme islamismebegrep, uten engang å prøve å definere det.

Eller når organisasjonen LIMs Mahmoud Farahmand i samme avis tror at dersom «liberale» og «sekulære» muslimer som ham blir hørt, vil ekstremisme blant muslimer gå i retur.

Haken ved hans konklusjon er at mange av de muslimske terroristene den siste tiden sannsynligvis er langt mer liberale enn ham selv, men likevel ender opp som massedrapsmenn.

Faktum er at de som blir trukket til ekstremistiske grupper er lite skolert i islam, og har gjerne levd liv før radikaliseringsprosessen som ikke harmonerte med tradisjonalistisk og konservativ islam.

Scott Atran er en antropolog tilknyttet blant annet Oxford University, og har forsket mye på hva som gjør at unge muslimer blir ekstremister. Han understreker at de ofte har sekulær utdannelse.

En stor rapport fra den britiske etterretningstjenesten MI5 som ble lekket i 2008, konkluderer ifølge den britiske avisen The Guardian med at:

De fleste muslimske ekstremister er religiøse nybegynnere, har lite kunnskap om islam, veldig få er oppdratt i religiøse hjem og mange praktiserer ikke islam.

Bildet kjenner vi også igjen fra Norge, derPST skrev i rapporten «Norske fremmedkrigere i Syria» at «flertallet kjennetegnes snarere av lav utdanning og løs tilknytning til arbeidslivet. I tillegg har en del forbindelser til kriminelle miljøer».

Vi må ikke se oss blinde på islam

Er det ikke da et poeng å løfte blikket og se etter andre forklaringer, i tillegg til ekstreme tolkninger av islamske tekster?

Eksempelvis blir den aggressive og antimuslimske franske sekularismen løftet frem som en sentral forklaring av Brookings-forskeren Will McCants. Og det er lite trolig at IS ville oppstått om Tony Blair og George W. Bush ikke hadde gått til krig mot Irak, basert på løgn. Irak-krigen, sammen med Bashar al-Assads frie spillerom i Syria, har gitt ekstrem salafistisk ideologi enestående gode vekstvilkår.

Norske muslimer har et betydelig ansvar for å bekjempe ekstremisme i egne rekker. Men vi vil aldri lykkes om vi ser oss blinde på islam i kampen mot ekstremisme.

Diskutér med innleggsforfatteren på Twitter: @UsmRana

  1. Les også

    Mainstream islam har aldri legitimert terror eller undertrykkelse | Bushra Ishaq og Mohammad Usman Rana

  2. Les også

    En debatt som må tas | Mohammad Usman Rana

  3. Les også

    Mohammad Usman Rana skriver: Mainstream norske muslimer må ta tilbake definisjonsmakten over islam

Les mer om

  1. Radikalisering
  2. PST
  3. Ekstremisme
  4. Islam i Norge

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Antimuslimsk terrorisme har ikke oppstått i et vakuum

  2. DEBATT

    Mina Bai fremstår som en moderne, norsk-iransk Erasmus Montanus | Usman Rana

  3. KRONIKK

    Seyran Ates er en sekstiåtter i islamsk kamuflasje

  4. VITEN

    Unge, norske muslimer driver «hverdagsmotstand» mot ekstremisme

  5. DEBATT

    Norsk-iransk forfatter er lei av muslimenes ikke-ansvar

  6. KOMMENTAR

    «Islam Nets jihaderklæring er et sunnhetstegn»