Kronikk

Ordet «nasjonalisme» er utdatert. Men vi bør snakke om hva det vil si å være norsk | Tore Witsø Rafoss

  • Tore Witsø Rafoss, forsker ved KIFO (Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning)

UiO/Ane Hem

Hvis ikke vil diskusjonen bli tatt av andre, som ønsker å begrense fellesskapet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I min doktorgradsavhandling Terrorens kulturelle logikk: Det offentlige ordskiftet etter 22. juli har jeg studert hva som ble sagt og skrevet de første ukene etter terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Terroren var uten sidestykke, og nasjonen var i sjokk. Volden og ondskapen var så intens og uvirkelig at mange strevde med å forstå hva som hadde skjedd. Samtidig oppsto det et behov for å sette ord på og gi mening til det vonde – for å markere avstand fra terroristen og slutte opp om noe positivt og samlende.

Min avhandling handler om hva slags bilder, ideer og fortellinger vi brukte for å forstå terroren og volden. Den er basert på studier av avisartikler og taler som ble hold i rosetogene, ved minnemarkeringer, i begravelser med mer.

I arbeidet med dette materialet ble jeg slått av hvordan det norske fellesskapet gang på gang var det viktigste referansepunktet.

Rosetog med nasjonal identitet

Jeg hadde på forhånd kanskje en forventning om at sterk nasjonal identitet både var litt utdatert og noe politisk suspekt. Jeg oppdaget likevel at etter 22. juli var den sentrale tolkningen hele tiden at «Norge» var blitt angrepet og at «det norske folk» svarte terroren.

I rosetogene var det ikke bare roser, men norske flagg og spontan allsang av nasjonalsangen. Dette ble kombinert med et budskap om at Norge skulle være et inkluderende og et mangfoldig fellesskap – i motsetning til Breiviks hatefulle og rasistiske ideer.

Nasjonal identitet blir for fort ekskluderende, men jeg mener at etter 22. juli så vi konturene av en ny og moden norsk identitet.

Å være et sterkt fellesskap uten å bli ekskluderende, er den vanskelige balansegangen som historisk sett ofte ikke har lykkes.

Norge har tidligere ofte skapt et sterkt «vi» på bekostning av andre.

Nasjonens to ansikter

I moderne tid er nasjonalstaten den sentrale politiske og geografiske enhet. Disse nasjonene er basert like mye på fortellinger og symboler som territoriale grenser og statsmakt. Enormt mye arbeid er lagt ned i å skape det kulturelle rammeverket som gjør at man føler tilhørighet til et land – slik som konstruksjonen av et felles språk, en felles kultur og en felles fortid.

  • Sterkt fra A-magasinet:Meldingene fra Utøya

Som nasjon kom Norge kom litt sent på banen. Vi er et lite og ungt land, og har vi hatt et behov for å slå oss på brystet og markere avstand fra svensker, dansker og andre. Nasjonen smiler til de som er en del av fellesskapet, men viser andre en streng mine.

Grunnloven er et godt eksempel på Norges to ansikter. Da den ble datert 17. mai 1814, var den Europas mest demokratiske grunnlov – og den mest jødefiendtlige.

Denne dobbeltheten har preget norsk historie: Demokratisering og inkludering har skjedd parallelt med at «de andre,» slik som samer og romanifolk, er blitt utsatt for grusomme overgrep.

Det er ofte kort vei fra nasjonalisme til rasisme og vold. «Vi» kaster lett en mørk skygge.

Ideen om nasjonal identitet er seiglivet

På 90-tallet var nasjonalstaten død eller døende. Det var i hvert fall det mange hevdet, beruset av murens fall, ny teknologi og globalisering. Nasjonal tilhørighet skulle erstattes med lokale og globale identiteter. Nå ser vi at dette var overdrivelser.

Etter finanskrisen, og nå med flyktningkrisen, er det tydelig at nasjonalstaten fortsatt er den sentrale politiske og kulturelle enhet.

I Europa er mange nå i ferd med å bygge fysiske og mentale murer som skal holde ute horden av fremmede. Storbritannia har bestemt seg for å forlate EU. I USA vil republikanerens presidentkandidat bygge en mur mot Mexico. Ideen om nasjonal identitet er seiglivet.

I møte med Breviks perverse ideer om renhet, måtte vi reflektere over hva det vil si å være norsk – og fant ut at man kan være norsk og inkluderende på samme tid, skriver kronikkforfatteren. Ane Hem

For meg var rosetogene nok et tydelig tegn på at nasjonen fortsatt er den viktigste identitetsskapende referanserammen. Jeg tror folk har et behov for å være en del av et fellesskap og en historisk sammenheng.

En nasjon er avhengig av en fortelling om seg selv, selv om denne fortellingen hele tiden omskrives, revideres og diskuteres. Nasjonale myter kan ikke enkelt demonteres og kjøres på skraphaugen – men de kan endres og fornyes.

Kanskje er rosetogene en ansats til slik ny, norsk fortelling, hvor nasjonal stolthet endelig kan kombineres med mangfold og inklusjon.

22. juli som kollektiv, posttraumatisk vekst

En traumatisk erfaring kan skape det som psykologer kaller «posttraumatisk stress». De siste årene har man også begynt å studere et annet fenomen: Det at noen mennesker opplever utvikling og mestring etter en opprivende opplevelse – kalt «posttraumatisk vekst».

En vond erfaring kan ødelegge gamle ideer og identiteter, men ved å arbeide seg gjennom et traume, kan en person etter hvert oppnå større psykologisk modenhet og en ny, mer nyansert og robust identitet.

På samme måte som en person kan rammes av et psykologisk traume, kan et fellesskap rammes av et kulturelt traume.

Kanskje det som skjedde etter 22. juli kan beskrives som en form for kollektiv, posttraumatisk vekst. I møte med volden oppdaget det norske fellesskapet at det hadde en styrke og en evne til å stå sammen man ikke var klar over.

I møte med Breviks perverse ideer om renhet, måtte vi reflektere over hva det vil si å være norsk – og fant ut at man kan være norsk og inkluderende på samme tid.

Vi trenger et Norge å tro på

Et psykologisk modent menneske har tydelige ideer om hvem man er, samtidig som at man kan håndtere tvetydigheter, motsetninger og mangfold.

En for smal og fastlåst identitet gjør personen lukket og rigid. Et for svakt og utflytende selvbilde skaper utrygghet og meningsmangel.

Mellom disse to ytterpunktene finner man den gylne middelvei, også for kollektivet.

Selv om ordet «nasjonalisme» nok er utdatert, bør vi ikke være redde for å snakke om hva det vil si være norsk og et norsk fellesskap.

Hvis vi ikke gjør det, vil denne diskusjonen uansett bli tatt av andre, som ønsker å begrense fellesskapets rekkevidde.

Vi trenger et Norge å tro på – et modent, moderne Norge som er både selvsikkert og generøst, slik vi så konturene av etter 22. juli.

En nasjonal identitet er alltid et uferdig prosjekt og et omstridt prosjekt. Jeg synes også det er et spennende arbeid – et arbeid som må gjøres i tankene, i hjertet og i handlinger. Hvordan skape en norsk identitet som er både sterk og inkluderende? Norge, hvem er du?

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
Facebook og Twitter

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Utøya
  3. Regjeringskvartalet
  4. Forskning og vitenskap

Relevante artikler

  1. DEBATT

    En same fra Karachi?

  2. KOMMENTAR

    Nasjonalisme kan både være positiv og inkluderende – og negativ og ekskluderende

  3. VITEN

    Nasjonalismens appell i endringenes tid

  4. KRONIKK

    Bli rasende!

  5. KULTUR

    «Regjeringen og kulturministeren bør redde Nasjonalgalleriet» | Kjetil Røed

  6. KRONIKK

    Vi trenger en sunn patriotisme som motvekt mot Europas nasjonalisme