Kronikk

Nå er tiden her for buss for tog og tre timers pendling. Men jeg skal bli miljøversting.

  • Anette Nielsen
    Anette Nielsen
    Tidligere pendler
Syv dager gjenstår på mitt månedskort, og så takker jeg for omsorgen jeg er blitt vist det siste halvannet år. Jeg kjører til jobb, skriver Anette Nielsen i forkant av en sommer med buss for tog. Bildet er tatt sommeren 2016.

Jeg setter meg i bilen og kjører til jobb.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det nærmer seg sommer igjen, og jeg er sliten.

Jeg står opp en halv time før jeg må, for å få en rolig start på dagen. En kopp kaffe i sengen, sammen med gubben og hundene, jeg trenger det. Ikke noe stress, bare nyte.

Så starter jaget.

Er bussen i rute? Pulsen øker.

Kl. 7 forlater jeg hjemmet med seks minutters gange til bussen. Pulsen øker uten at takten endres. Er bussen i rute? Rekker jeg toget? I henhold til Ruter tar bussturen fire minutter. Null stress å rekke toget som først går seks minutter etter ankomst Asker.

Å nei, bussen er to minutter forsinket, og pulsen øker videre. Bussen stopper på alle holdeplasser. Hvorfor er det så mange mennesker som skal på jobb? Kan de ikke bare ha hjemmekontor?

Åtte minutter etter start lander vi ved stasjonen, og jeg står klar i startgropen. Dørene går opp, og jeg spurter de 100 meterne opp rampen, bortover broen, snubler meg ned trappene til perrongen og ser på lystavlen at toget foreløpig er forsinket med fire minutter.

Pulsen øker ytterligere. Å nei, nå rekker jeg ikke T-banen. Frem med Ruter-appen, ah, jeg kan ta en T-bane fem minutter senere.

Toget kommer, konduktøren beklager, de mangler halve togsettet, så her er det bare å trykke seg sammen – det som vi nordmenn er så veldig glad i. Mmmmmm, det var en god parfymelukt, tenker jeg, mens jeg står limt mellom morgentrøtte mennesker. Så kommer fylleånden fra gårsdagens firmafest snikende opp fra nakken, og jeg ber en stille bønn om at vedkommende går av på neste stasjon.

20 kilometer på én time og 20 minutter

Konduktøren er et blidt morgenmenneske. Han kvitrer over høyttaleranlegget at vi nærmer oss Oslo, at første stoppested er Skøyen, og vi er i rute. Jeg klarer å lirke opp armen og sjekker klokken. Vi er fem minutter for sent ute. Jeg starter den møysommelige «unnskyld, kan jeg komme forbi, jeg skal av på neste stasjonen»-gangen. Står atter klar i startgropen.

Jeg kaster meg ut av toget, legger på sprang oppover rulletrappen på Nationaltheatret, pulsen er nå i halsen, svetten begynner å piple.

Jeg skjærer forbi en gruppe glade mennesker som er på vei til Flytoget og ferie, tar et klossete hekkesprang over en koffert som er i veien, starter spurten mot trappen og broen, men blir stoppet av vakter som vil sjekke billetten. Jeg har telefonen klar, og seks kodetall senere (fingeravtrykksgjenkjenning virker ikke, hånden er for svett) lyser billetten mot vakten, han skanner, og med et nikk er jeg forbi hindringen.

Med to steg av gangen kommer jeg meg opp trappen, over broen og skjener til høyre og perrongen og vinker farvel til T-banen. Jeg tar en pust i bakken, tørker svette, retter på briller som har landet ytterst på nesen, ogser på lystavlen at det kommer en T-bane om fem minutter. Ettersvettingen starter.

Vel fremme ved Forskningsparken stuper jeg ut døren og flyr ned trappene i håp om at det står en trikk som venter på meg. Men, vent – trikkeholdeplassen er stengt. Det står en lastebil ved perrongen. Ja ja, en rusletur på ti minutter er ikke å forakte. Bare oppoverbakke. Litt trening på morrakvisten har ingen vondt av. Jeg ankommer Rikshospitalet kl. 08.20.

20 kilometer pendlervei på én time og 20 minutter. Ikke så verst, eller hva? Jeg tusler inn på vaskerommet med vaskekluten for å vaske av de verste salte svetterennene.

Hvis jeg løper det jeg kan, rekker jeg det kanskje

Så skal jeg hjem. Skal bare skrive siste e-post før jeg må gå for å rekke trikk og T-bane til Nationaltheatret.

T-banen blir forsinket på Majorstuen, og jeg titter atter en gang på klokken. Hvis jeg knyter joggeskoene godt nok og løper det jeg kan, så rekker jeg det kanskje.

Nok en gang kaster jeg meg ut av dobbeltdøren. Det grå, krøllete håret starter atter en gang sin «frizz»-fest på hodet mitt. Jeg kjenner hvordan håret får mer og mer volum av den fuktige hodebunnen. En overvektig 57-åring er nok en gang i treningsmodus. Ramler nedover rulletrappen til perrongen, men jeg kommer ikke frem. Der var det fullt, gitt. En damestemme over høyttaleren sier at alle tog står på grunn av en jordfeil. De jobber med saken, men vet ikke når det blir fikset.

Hundene mine, tenker jeg. Hadde du hatt lyst til å være innesperret i mange timer uten å kunne tisse? Telefon frem – gubbe, hvor er du? Puster lettet ut. Han er på vei hjem på motorsykkel, så alt vel. Det blir en ensom fredagskveld for gubben og bikkjene.

Jeg er den heldige vinner av ett stykk nyfødt barnebarn i Oslo som får nyte godt av bestemor denne fredagen. Men siden togene står, så er alle gater fylt opp av bilpendlere, rutebusser og buss for tog. Det ser nesten ut som om tiden står stille. Jeg tror jeg tar en treningstur til. 20 minutter senere ringer jeg på døren til mitt elskede barnebarn.

En skinneveksling er ødelagt

Kl. 19 leser jeg i avisen at jordfeilen er fikset, og at togene går igjen, vel noe forsinket, men de går. Nyter en time til med nesen ned i hodet til verdens vakreste lille menneske (helt objektivt) før jeg setter nesen mot Oslo S for å rekke toget til Asker.

Toget mitt er kansellert, sier damen over høyttaleren. En skinneveksling er ødelagt. De jobber med saken, sier damen, men dobbeltsporet er blitt til et enkeltspor, så da blir det trangt å få alle tog gjennom nåløyet.

Kl. 21.30 lander jeg endelig i Asker, men nå har natten senket seg, fredagstacoen er fortært, og ingen vil kjøre buss. Så da er det ikke nødvendig med avgang hvert 10. minutt. Jeg er nok en av de få som ikke har skjønt viktigheten av å komme seg hjem i tide en fredagskveld.

Jeg ringer gubben, og etter 32 års ekteskap har han skjønt at det er lurt å si ja til kona, så fem minutter senere setter jeg meg inn sammen med privatsjåføren. Han har til og med husket å sette på rumpegrillen. Salig lykke.

Nå skal jeg nyte late dager i bilen

Nå er tiden her for buss for tog, buss for T-bane og taxi for buss, og totalt tre timers pendlervei står for tur. Men i motsetning til i fjor er årets begivenhet nøye planlagt.

Syv dager gjenstår på mitt månedskort, og så takker jeg for omsorgen jeg er blitt vist det siste halvannet år. Jeg skal bli miljøversting. Jeg setter meg i bilen, tar med kaffe, setter på radioen og kjører til jobb.

Jeg må få lov til å takke lokalbussen, Vy, Stor-Oslo lokaltrafikk og ikke minst, Bane Nor for å ha bidratt til jeg kommer til å melde meg på veteran-VM i 100 meter sprint.

Nå skal jeg nyte late dager i bilen. Sommerkroppen ser ut som vinterkroppen, men noe av fettet er blitt erstattet med muskler. De reduseres nok dessverre fremover. Men nå rekker jeg i alle fall hjem til gubben, hundene, hagen og litt sol på kroppen før solen går ned.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Buss for tog
  2. Pendling
  3. Kollektivtransport