Kronikk

Kronikk: Jordbruk for fremtiden eller for 1960-tallet? | Ole-Jacob Christensen

  • Ole-Jacob Christensen
    Småbruker og syremedlem i Oppland Miljøpartiet de Grønne

Hvordan skal kua som står med hodet i kraftfôrautomaten og juret i melkeroboten, komme seg ut og nytte de lokale, fornybare ressursene hvis tilgangen på import av billig soya til kraftfôrblandingene skulle skrumpe inn, spør artikkelforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Man skal ikke kjenne mye til bygdene for å forstå at det store flertallet av bruk er utelukket fra offentlige investeringsmidler.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvordan skal kua som står med hodet i kraftfôrautomaten og juret i melkeroboten, komme seg ut og nytte de lokale, fornybare ressursene hvis tilgangen på import av billig soya til kraftfôrblandingene skulle skrumpe inn, spør artikkelforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Ole-Jacob Christensen

I den tiden jeg har vært bonde, har vi hatt elleve landbruksministre fra fem ulike partier. Den skal være god som kan påvise større endringer i utviklingen av norsk landbruk denne trettiårsperioden.

Stø kurs har gradvis flyttet overføringer fra små og mellomstore bruk til de største, godt støttet av økte konsesjonsgrenser, kvotetak og investeringsmidler målrettet mot bruksutvidelser.

Færre, men sterkere?

Resultatene har ikke latt vente på seg: 60 % av brukene er lagt ned i denne perioden. «En innertier» for politisk målstyring ifølge daværende departementsråd og mangeårig leder av jordbruksforhandlingene, Per Harald Grue.

«Færre, men sterkere», det gamle slagordet fra 1960-tallet, har vært en landbrukspolitisk rettesnor, og brukene er blitt langt færre – men er de blitt sterkere?

Endringer i regelverk og årlige overføringer har ført til en rask strukturendring i landbruket. Mange bønder har oppfattet de politiske signalene som «vinn eller forsvinn». De fleste har forsvunnet.

I en slik situasjon spiller tildeling av investeringsmidler en nøkkelrolle. Bøndenes inntekter er så lave at store investeringer av egen lomme sjelden er mulig. Av samme grunn er bankene skeptiske til å finansiere for eksempel nye storfjøs til mellom fem og ti millioner kroner.

Næringens sankt Peter

Innovasjon Norge, som forvalter investeringsmidlene på vegne av fellesskapet, er næringens sankt Peter og styrer i stor grad utviklingen av norsk matproduksjon. Sterkere planøkonomisk virkemiddel er knapt i bruk i dagens Norge.

Hvem er de utvalgte, de som «satser» med myndighetenes støtte og velsignelse? Ikke uventet de samme som premieres i de årlige jordbruksforhandlingene og fremsnakkes av landbruksministrene.

Flertallet utelukkes

I 2016 lå gjennomsnittsbesetningen i melkeproduksjonen blant dem som fikk Innovasjon-støtte på 28 kyr før investering og 40 kyr etter investering. 88 prosent av tilskuddsmottagerne brukte tilskuddet til å utvide melkeproduksjonen – i en tid med full dekning av det norske melkemarkedet.

Disse brukene var altså noe større en gjennomsnittet (24 kyr) før investering, og nesten 80 prosent større etter. Disse brukene må kunne skaffe seg tilgang til et tilsvarende større dyrket areal for å fø den økte buskapen, totalt minst 300 dekar i rimelig avstand til gården, fordelt på lettdrevne teiger.

Man skal ikke kjenne mye til bygdene for å forstå at det store flertallet av bruk er utelukket fra en slik «satsing» og derved fra offentlige investeringsmidler.

Bisarr skivebom

Tilpasningene kan da bli ganske bisarre, som når en melkeprodusent bygger nytt fjøs til 40 kyr (minimumskravet til rasjonell bruk av melkerobot synes å styre strukturutviklingen i melkeproduksjonen sterkere enn naturgitte forhold), men fortsetter med sine 27 kyr siden han ikke har jord til å fø flere.

Nærmere to millioner investert kapital blir dermed stående ubrukt i vente på at nabogården legges ned og jord frigjøres. Eller når bønder må finne seg tilleggsjord opptil ti mil fra hovedbruket for å fø besetningen.

Det første eksempelet blir litt som å sette inn Concordefly på strekningen Oslo–Bergen, men det er det siste eksempelet som er mest ødeleggende agronomisk.

Fra Møre finnes det et eksempel på en melkeprodusent som utvidet besetningen fra 16 til 60 kyr–etter eget utsagn uten økning i netto inntekt–og på ett år tilbakelegger en strekning tilsvarende Norge – Marokko til kjøring mellom alle teigene han driver!

I slike tilfeller tilpasses maskinparken transportbehovet og ikke jordbruksarealet. Resultatet blir brakklegging av bratte og mindre teiger, ødelegging av jord ved jordpakking, store utslipp av klimagassen lysgass og innhøsting på ugunstige tidspunkt.

Hvis et overordnet mål for landbrukspolitikken er økt matproduksjon, slik alle partier bedyrer, er dette skivebom.

Robuste?

«Robuste bruk» er et uttrykk som har gått igjen hos mange landbruksministre. Men hvor robust er egentlig dagens landbruk?

De kontinuerlige strukturendringene har ført til at nedbetalt og nedskrevet kapital i relativt god stand erstattes av nye bygg og maskiner–alt sammen tungt belånt.

Kapitalen bak for eksempel hver melkeku blir stadig høyere, kua må yte mer og bonden må gi henne mer innkjøpt og importert kraftfôr. Norske kyr får nå bare 10 % av fôret sitt fra beite og nesten 45 % fra kraftfôr, halvparten av dette igjen er importert!

Robust? Slik føler i hvert fall ikke bonden det når renter, avdrag og løpende utgifter spiser opp stadig mer av fortjenestemarginen.

Klokt?

Kapitalbehov, gjeld og behov for tilførte midler utenfra danner tilsammen en struktur som er svært vanskelig å forandre. Driftsbygninger til flere millioner har de fleste steder knapt noen alternativ verdi. Den bruksstrukturen vi bygger opp i dag vil prege jordbruket i årtier fremover.

Er det klokt når vi vet at blant annet klimaendringer vil stille oss overfor helt nye utfordringer både når det gjelder agronomi, utnyttelse av lokale ressurser, økonomi og selvforsyning?

Jordbrukets Maginotlinje

  • Er de nye storfjøsene med tilhørende maskiner jordbrukets Maginotlinje – en tung og ufleksibel betongkonstruksjon uten mulighet til tilpasning til en ny og skiftende situasjon?
  • Er konsentrasjon av husdyrholdet til noen få og dyre storfjøs en god måte å møte en fremtid med klimaendringer og global avlingsnedgang når jord- og beiteressursene våre er spredt og oppdelt?
  • Hvordan skal kua som står med hodet i kraftfôrautomaten og juret i melkeroboten, komme seg ut i fjell og skog og nytte de lokale, fornybare ressursene hvis tilgangen på import av billig soya til kraftfôrblandingene skulle skrumpe inn?
  • Hvordan gi helse- og kvalitetsbevisste forbrukere lokal mat med høyt innhold av e-vitamin og sunne fettsyrer som CLA og omega-3 når standardiserte fôrplaner med mye kraftfôr gir kjøtt og melkeprodukter med lavere innhold av dette?

Fjøs kan ikke flyttes til dit jorda er, og lokal kunnskap er nødvendig for å drive godt landbruk. Så hvorfor ikke ta vare på de bøndene vi har og bygge/vedlikeholde fjøsene der jorda er? Investeringspolitikken er en nøkkel til en landbrukspolitikk tilpasset de agronomiske og topografiske realitetene og de utfordringene vi vet vil komme.

Et første skritt for å åpne for en ny og nødvendig kurs kunne være å la oss bønder selv rå over egne investeringer og ikke knytte investeringsstøtte til økologisk og økonomisk tvilsomme stordriftsprosjekter.

Les mer om

  1. Landbruk
  2. Landbrukspolitikk
  3. Klima
  4. Miljøpartiet De Grønne (MDG)
  5. Miljø