Kronikk

Vask deg, puss tennene. Spis ikke i utide. Spis langsomt, tygg godt. Slik skulle mor bli oppdratt til å oppdra barna sine.

  • Erlend Hem
  • Rannveig Nordhagen
  • Per E. Børdahl

Det var kvinnene som hadde hovedansvaret for de mest sentrale områdene innen hygienearbeidet, skriver kronikkforfatterne. ILLUSTRASJONSFOTO: studiostoks / Shutterstock / NTB scanpix

«Hustavler for mor og barn» skulle støtte og oppdra mor i hennes oppdragelse av barna.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sykdom hos barn var et stort problem i mellomkrigstiden. Politikere, fagfolk og frivillige gikk sammen om utallige tiltak for å bedre barnehelsen. Det lyktes usedvanlig godt.

Til julehandelen i 1923 utkom en mappe med tittelen «Hustavler for mor og barn». Inni mappen var det ti plansjer med fyndige helseråd til å henge på veggen.

På hvert bilde sto det en kortfattet tekst:

Vask deg, puss tennene. Spis ikke i utide. Spis langsomt, tygg godt. Stå tidlig opp og legg deg tidlig. Gå ikke våt på føttene. Bad ofte. Vær alltid i godt humør.

Hustavlene fikk begeistret mottagelse i Aftenposten. Å forklare små barn nødvendigheten av å pusse tennene var ingen lett sak, mente anmelderen Andreas Diesen (1881-1958), sunnhetsinspektør i Kristiania.

Aftenposten, 24. desember 1923.

Det sto nemlig slett ikke som noen særlig avskrekkende tanke for barna at de ville få gebiss som voksne hvis de ikke pusset tennene sine. Tvert imot fant de som regel at gebiss var en ganske fiks og praktisk innretning, skrev Diesen. Dagens foreldre vil vel stusse – Karius og Baktus har gjort denne delen av barneoppdragelsen lettere enn den tydeligvis var.

Kunst for folkehelse

Mellomkrigstiden var en rik og variert tid innen forebyggende helsearbeid i Norge. Hustavlene var ett av utallige initiativer. Aktørene var mange: leger, lærere, helsesøstre, sykepleiere, arkitekter, byråkrater, politikere og ikke minst alle de frivillige.

Ideen til å lage en helseopplysende bildeserie for barn kom fra en lege som hadde laget de kortfattede levereglene sammen med forfatteren og læreren Regine Normann (1867-1939). Illustrasjonene var laget av kunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977).

Rannveig Nordhagen, Erlend Hem og Per E. Børdahl.

Ti gode råd

Det var neppe tilfeldig at mappen inneholdt ti råd, ett for hver finger, som de ti bud. Det var sentral barnelærdom. Hele fire av ti omhandler fødeinntak. Barna skulle vaske hendene før de spiste, de skulle ikke spise i utide, de skulle spise langsomt og tygge godt, og endelig skulle de pusse tennene.

Å ta seg god tid til måltidene var viktig. Legen Carl Schiøtz (1877-1938), mannen bak Oslo-frokosten, anbefalte å bruke minst en halvtime på frokosten. Det var nok ikke lett, hverken den gang eller nå.

Tittelen på hustavlene var klar. De var myntet på mor og barn. Plansjene skulle støtte og oppdra mor i hennes oppdragelse av barna. Det var, som medisinhistorikeren Aina Schiøtz har påpekt, kvinnene som hadde hovedansvaret for de mest sentrale områdene innen hygienearbeidet – for renhold, matstell, spedbarnspleie og barneoppdragelse.

Og det var kvinnene som fikk skyllebøttene for urenslighet og slett ernæring, og for at barna og andre familiemedlemmer ble utsatt for smitte og sykdom.

Oslofrokosten var et fast innslag i skoledagen fra 1932 til 1963. Da skulle varme supper og vellinger erstattes med brødmat og melk. Disse skolejentene spiser brødskiver på 1950-tallet. Ragnar Johnsen/Oslo Museum

Entusiasme og dugnadsvilje

Arbeidet bar frukter. Til tross for økonomiske krisetider, nød, høy arbeidsledighet og politisk uro fikk folk flest bedre helse. Infeksjonssykdommene var på retur, barnedødeligheten falt, forventet levealder økte. Skolebarna ble i løpet av få år friskere, sterkere, større og renere. All statistikk pekte i samme retning – i Norge som i mange andre europeiske land.

I 1920 var innbyggertallet i Norge 2,6 millioner, halvparten av dagens. Landet hadde 1346 leger, 1/20 av dagens antall. Forventet levealder ved fødselen var ca. 60 år.

Det fremste målet i forebyggingsarbeidet de første tiårene av 1900-tallet var å få bukt med de dødelige infeksjonssykdommene, fremfor alt tuberkulosen. Tuberkulosedødeligheten ble mer enn halvert i perioden 1900–30. Slike imponerende resultater kom før antibiotika var tilgjengelig.

Det var kvinnene som fikk skyllebøttene for urenslighet og slett ernæring, skriver kronikkforfatterne. ILLUSTRASJONSFOTO: studiostoks / Shutterstock / NTB scanpix

Allmenn verneplikt

I mellomkrigstiden var skolen en viktig arena for hygienikerne. Samarbeidet mellom leger og lærere var tett og nært. Skolehygiene vokste frem som et sentralt fag, og fagets viktigste angrepspunkt var hjemmene. Systematisk helseopplysning var avgjørende. Skolen skulle overrisle elevene med hygienekunnskap.

Like etter at hustavlene kom ut, tok skoledirektør Olav Eftestøl (1863–1930) initiativ til å lage helseregler også i skolen. At behovet var stort, var det bred enighet om – de fleste foreldre kunne streve med hygieneoppdragelse.

Skoledirektør Eftestøl mante til kamp fordi «sykdomsspirene truer våre barn ganske uhyggelig». Legene måtte gå i spissen, mente han, men også lærerne måtte «ut i kampen». Men heller ikke det var nok. Det var nødvendig med «almen verneplikt», alle måtte bidra.

Etter legeundersøkelsene kunne lærerne si til foreldrene: «Her ser du at din Hans, din Kari er sterkt truet av sykdom – kanskje døden, hvis ikke livsvanene legges om». I tillegg anbefalte Eftestøl sterk agitasjon gjennom møter og gjennom pressen. «Når foreldrene blir overbevist om at det kan gjelde helse, kanskje livet for deres barn, får de dem nok i seng kl. 9».

I propagandaen var man ikke redd for å bruke store og sterke ord i folkehelsens tjeneste.

En jente testes for tuberkulose med pirquetprøven. NTB scanpix arkiv

Spis gulrøtter

Håpet var at hustavlene skulle «trænge ind i alle hjem». Men de nådde neppe frem til mange, og noen salgssuksess ble de neppe. Ideen om å henge dem på veggen i barneværelser, utelukket store befolkningsgrupper i en tid da trangboddhet var regelen.

Medisinske sannheter påstås å ha stadig kortere holdbarhet. Det som ble anbefalt i går, gjelder ikke lenger i dag. «Spis gulrøtter mens det fortsatt er sunt». Men rådene på hustavlene har ikke har tapt seg med tiden.

Artikkelen er bygget på en tekst trykket i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barneoppdragelse
  2. Helsepolitikk
  3. Historie
  4. Vaksine

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Et vellykket Ukraina er i Norges interesse

  2. KRONIKK

    Mangler det 190 millioner eller vilje til reform?

  3. KRONIKK

    Det var nasjonen, ikke bare hjemmefronten, som sviktet.

  4. KRONIKK

    Til deg som vil skrive bok: Ikke finn din ene stemme

  5. KRONIKK

    I 2019 skal Oslo vise verden hvordan vi kan leve mer miljøvennlig

  6. KRONIKK

    Lærdommen fra Libya er at Grunnloven bør endres