Kronikk

Etnisk norsk og oppvokst i et parallelt samfunn med tro som hersketeknikk | Kristin Preus

  • Kristin Preus

De som bruker sin tro som hersketeknikk skal ikke kunne gjøre seg selv immune mot kritikk ved å henvise til noe hellig eller rope opp om blasfemi, skriver kronikkforfatteren.

Jeg ble født inn i et lukket trossamfunn og ser mange likhetstrekk mellom dette og enkelte av innvandrermiljøenes parallellsamfunn som nå diskuteres.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I kjølvannet av terroren i Paris og Brussel og den store tilstrømningen av flyktninger til Europa har det vært skrevet en del om faren for utviklingen av såkalte parallelle samfunn.

Hva er et parallelt samfunn?

Kanskje kan man enkelt si at det er et system der personer knyttet til en felles nasjonalitet eller en felles religion etablerer egne strukturer på utsiden av den etablerte samfunnsnormen. Strukturer der man lever etter egne lover og regler i en gruppe som plasserer seg selv utenfor storsamfunnet.

Jeg er etnisk norsk og har bodd hele mitt liv i Norge. Likevel har jeg vokst opp i et slikt parallelt samfunn. Jeg ble født inn i det jeg definerer som et lukket, usunt trossamfunn og ser mange likhetstrekk mellom strukturene i et slikt trossamfunn og strukturene i enkelte av de innvandrermiljøene det blir fokusert på. Det gjelder særlig punktene nedenfor:

Guds lov står over landets lov

Barn i lukkede kristne miljøer lærer å ha Bibelen som rettesnor i livet. Hvis en av landets lover kommer i konflikt med noe trossamfunnet anser som Guds lov, skal sistnevnte gjelde. Enkelte steder i verden kommer dette for eksempel til uttrykk ved at barn ikke får lov til å hilse flagget, det kan også komme til uttrykk i spørsmålet om militærtjeneste eller ved at man nekter sine barn nødvendig legehjelp (for eksempel blodoverføring).

Mennesker utenfor gruppen er onde

Jeg lærte som barn at vår tro var den eneste rette. De som ikke tilhørte samme gruppe som meg, skulle Gud ta livet av. Det gjaldt naboer, klassekamerater og familie som ikke var en del av trossamfunnet. Det var svært viktig å omgås disse i så liten grad som mulig. Mange barn i slike miljøer bruker mye energi på å unngå å få venner på skolen. De blir outsidere, i mitt tilfelle kunne jeg hverken delta i julefeiring, bursdager, 17. mai-feiring, skolefester eller organisert idrett. Barn i disse trossamfunnene vokser opp med et «vi» og et «dem», der de andre er styrt av Satan.

Storsamfunnet er farlig

Usunne trossamfunn har en klar ikke-integrerende agenda. Barna lærer at storsamfunnet er farlig, noe man ikke må være en del av. Det foregår en tabuisering av det som tilhører den verdslige verden utenfor den religiøse. Det er farlig å ta høyere utdannelse, den kan lede deg bort fra Gud. Trossamfunnet benytter seg gjerne av feilinformasjon om utviklingen i samfunnet, dette for å styrke medlemmets følelse av «vi» og «dem».

Religion basert på frykt

Usunne trossamfunn benytter frykt for å holde på medlemmene. Familien styrer barnas oppførsel gjennom religiøs skremselspropaganda, og for mange er det frykt for represalier som er den motiverende faktoren for å bli værende i trossamfunnet. Å forlate det kan i mange tilfeller innebære total isolasjon fra familie, venner og bekjente, og tidligere medlemmer må ofte orientere seg i en verden som er totalt ukjent for dem.

Undertrykking av kvinner og seksuelle minoriteter

De fleste av disse trossamfunnene er klart kvinnediskriminerende. Mannen er familiens overhode, og kvinnen skal underordne seg ham. Hun har ingen mulighet for posisjoner i menigheten.

Det er forbudt for homofile og andre seksuelle minoriteter å leve ut sin seksualitet, for heterofile er det forbud mot sex før ekteskapet. Slik praksis kan i enkelte miljøer straffes med utstøtelse.

Sosial kontroll

Vi leser fra tid til annen om politiske flyktninger som blir overvåket av spioner fra regimet de flyktet fra. I usunne trossamfunn er det også en ekstrem grad av sosial kontroll. Medlemmene kan virke åpne, hyggelige og smilende utad, men driver heksejakt på dem som ønsker å forlate trossamfunnet. I Hjelpekilden – som er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser – har vi hørt medlemmer fortelle om ren overvåking i tilfeller hvor det har vært mistanke om at vedkommende foretar seg ting som ikke godtas av gruppen. Det er ekstremt vanskelig å forlate trossamfunnet, og noen bruker utfrysing og utstøtelse som maktmidler og isolerer vedkommende fra familie og venner.

En oppvekst i et usunt trossamfunn innebærer ofte en barne— og ungdomstid hvor mange av de rettighetene barn og unge har blir krenket. De opplever sterke begrensninger knyttet både til hvilken informasjon de får og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid.

Kritikk er forbudt

Det er svært vanskelig å komme med konstruktiv kritikk i flere av disse trossamfunnene. Hvis et medlem gjør det, plasserer han eller hun seg selv i gruppen «åndelig svak», nederst på rangstigen. Eventuell kritikk er egentlig rettet mot Gud, da organisasjonens ledelse er utvalgt av ham. Du risikerer også utstøtelse hvis du er kritisk, med alt det fører med seg av lidelse og isolasjon. Mange av trossamfunnene deltar aldri i den offentlige debatt, eller de har én stemme utad og en annen innad.

Støtte fra staten

Usunne kristne miljøer har fått lov til å holde på forholdsvis uforstyrret i mange år. Men vi kan se mange likhetstrekk mellom disse miljøene og en del innvandrermiljøer. Og barna lider her på samme måte som i andre parallelle samfunn. Dette er noe vi i Hjelpekilden ser hver dag.

Det er viktig at storsamfunnet retter søkelyset mot dem som opplever skremselspropaganda og undertrykkelse fra sine nærmeste med religion som begrunnelse. Det gjelder både kristne trossamfunn og trossamfunn som importeres utenfra.

Vi skulle gjerne sett at det økonomiske tilskuddet fra staten ble tatt fra trossamfunn som har den type holdninger som er skissert over. Det er svært betenkelig at staten bidrar til å finansiere strukturer som undergraver menneskerettigheter.

Det er uhyre viktig å holde fast ved retten til å kritisere religionene og alt ved dem, slik at de som bruker sin tro som hersketeknikk ikke skal kunne gjøre seg selv immune mot kritikk ved å henvise til noe hellig eller rope opp om blasfemi.

Lukkede, parallelle samfunn - ofte religiøse, er et svært aktuelt tema:


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først:

  1. Les også

    Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Religion

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Menigheter utsetter barn for «sex-avhør»

  2. KRONIKK

    Vi må forske mer på muslimer som forlater islam

  3. DEBATT

    Norske parallellsamfunn er ikke ghettoer i storbyene. De er gjemt - og vokser på små steder

  4. DEBATT

    Bør Visjon Norge egentlig forbys?

  5. SID

    TV2 fremstiller Smiths venner som hjelpeløse mennesker låst i en boble. Jeg deler ikke dette verdensbildet i det hele tatt.

  6. KRONIKK

    Religionspolitikken styrker konservative muslimer – på bekostning av de sekulære | Sylo Taraku