Kronikk

Et tiår med kamp og smerte har gitt lite å være stolt av

  • Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo (Ap)
    Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo (Ap)
Raymond Johansen og Jens Stoltenberg står sammen under minnemarkeringen på Utøya tirsdag 22. juli 2014.

Den kjærligheten vi skulle skape sammen, har ikke vært sterk nok til å stå imot hatet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sårene etter terroren 22. juli 2011 har ikke grodd. De lever i ofrenes og de etterlattes kropper, i bybildet i Oslo og i vår kollektive hukommelse. De håpefulle ordene om samhold, kjærlighet og forsoning fra tiden etter terrorangrepet er ikke blitt til virkelighet.

Ti år senere er hets og hat et større problem enn før angrepet. Minnesmerket ved Utøya er fortsatt ikke ferdig. Som samfunn har vi forsømt oss. Men tiåret har også gitt håp: Der det offisielle Norge har kommet til kort, står ungdommens styrke, kampvilje og samhold igjen som et monument.

Et åpent sår

Et tiår er både kort og lang tid. Kort nok til at ungdommene som overlevde angrepet på Utøya, fremdeles er unge mennesker. Så lenge at det er skandaløst at et nasjonalt minnesmerke ikke er på plass.

Det er lang tid for en stor del av Oslo sentrum å ligge som et åpent sår. Det er lang nok tid til at vi nå kan slå fast, med betydelig sikkerhet, at en stor del av Norges respons på terrorangrepet har vært preget av manglende handlekraft, urettferdighet og ansvarsfraskrivelse.

Vi var mange som trodde, meg inkludert, at et terrorangrep av et slikt omfang, med så enormt mye menneskelig lidelse som resultat, skulle utløse en respons som vi kunne være stolte av i tiårene etterpå.

Nå skrives historien om 22. juli med den avstanden som trengs for refleksjon og helhetlig analyse. De mange gode bøkene som har kommet ut denne våren, viser at det dessverre ikke er så mye å være stolt av.

Hatet er blitt styrket

De som var på Utøya 22. juli 2011, opplevde i realiteten krigshandlinger. Den akuttmedisinske hjelpen de fikk, var av svært høy kvalitet. Den hjelpen og støtten de og deres pårørende og etterlatte har fått i ettertid, ser ikke ut til å ha vært god nok. Den har ikke vært godt nok tilpasset den ekstreme situasjonen de har stått, og fortsatt står i.

22. juli-kommisjonen slo fast at ressursene ikke fant hverandre den mørke dagen. Har ressursene funnet hverandre på en god nok måte for dem som overlevde angrepet, og deres pårørende og etterlatte? Vitnesbyrdene som har kommet i anledning tiårsmarkeringen, og antallet uføre blant foreldre som mistet sine barn for ti år siden, tyder ikke på det.

Det hatet som motiverte og drev terroristen fremover, har styrket seg det siste tiåret. Flere andre terrorister i andre deler av verden har fulgt i hans fotspor. Åtte år etter 22. juli utførte en ny ung norsk mann et rasistisk motivert drap på sin egen søster, før han forsøkte å begå et terrorangrep på uskyldige muslimer i bønn.

Den kjærligheten vi skulle skape sammen, har ikke vært sterk nok til å stå imot hatet.

Det mest uforståelige

Den politiske responsen på terroren har gitt noen absurde utslag. At AUF og Arbeiderpartiet skulle anklages for å «trekke 22. juli-kortet» av fremstående representanter for både Høyre og Fremskrittspartiet, er blant det mest uforståelige.

Raymond Johansen var innkalt som vitne av Breiviks forsvarere i 22. juli-rettssaken i Oslo tinghus i juni 2012.

At Breiviks ideologiske forbilde og inspirasjon «Fjordman» fikk pengestøtte av Fritt Ord, er en annen konkret konsekvens av terroren som, i hvert fall i mine øyne, ikke er til å tro.

Mange brukte metaforen «troll sprekker i solen» etter terrorangrepet. Det var stor tro på at åpen samfunnsdebatt ville være et virkningsfullt forsvar mot rasisme, hets og vold.

Selv trodde jeg at kommentarfelt og sosiale medier med krav om fullt navn kom til å være mindre preget av hat og hets enn de var da anonymitet var regelen. Ingen av delene har vist seg å stemme.

Det er mer hat og hets på nett enn noensinne. Ideen om at man måtte få de ekstreme meningene frem i lyset, for der å møte dem på «ideenes markedsplass», har vist seg å feile spektakulært. I tiåret som har gått siden 22. juli, har millioner av skattekroner gått til aktører som sprer hat bygget på løgner.

Svekket ytringsfrihet

I takt med at de hatefulle ytringene øker, er ytringsfriheten til andre grupper blitt svekket. Overlevende fra Utøya møtes i offentligheten med hets og trusler. Mange kvinner, særlig hvis de er unge og enda mer hvis de har minoritetsbakgrunn, betaler en høy pris for å ha meninger i offentligheten.

AUF er i for stor grad blitt overlatt til seg selv det siste tiåret.

Samtidig som noen klager høylytt over at dagens unge er så lettkrenkede, er det ikke grenser for hvor sterke reaksjoner som skal være innafor overfor unge mennesker som, for eksempel, jobber for en grønnere by.

AUF er i for stor grad blitt overlatt til seg selv det siste tiåret. Det offentlige Norge, og Arbeiderpartiet, skulle tatt større ansvar for mye som AUF i stor grad har måttet håndtere på egen hånd.

Gjenreisingen av Utøya og konflikten rundt minnestedet er to eksempler. AUF-erne har tatt et umenneskelig stort ansvar, og det de har fått til, fortjener enorm respekt og anerkjennelse.

Manglet det et oppgjør?

Det er lovende antydninger til at den offentlige samtalen om 22. juli skal bli bedre og mer opplyst de neste ti årene. Bøkene som har kommet i anledningen tiårsmarkeringen, har fått frem perspektiver som har vært altfor fraværende.

I tiden rett etter terroren ble det snakket mye om manglende beredskap og mangler i politiets respons på angrepet. Det var nødvendig og viktig.

Men jeg tror vi snakket for mye om sikkerhet og beredskap, og for lite om det ideologiske motivet bak ugjerningen. Vi snakket for lite om at veien til hat og ideologisk motivert terror alltid starter med tanker og ord som dehumaniserer andre mennesker.

Manglet det et oppgjør med ideologien til terroristen og hans meningsfeller etter 22. juli? Ja, det vil jeg si. Men vel så viktig er det at oppgjøret mot hat, rasisme og fascisme må tas igjen og igjen.

Å møte hat med kjærlighet er ikke nok. Vi må møte hat med motstand. Som AUF-erne gjorde til et så sterkt kamprop etter 22. juli: For våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.

Les også

Raymond Johansen tar et oppgjør med Ap og seg selv etter 22. juli


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. 22. juli
  3. Utøya
  4. AUF
  5. Raymond Johansen