Myter om barnevernet

INSTITUSJONER BYGGES NED. I barnevernet er det blitt slik at i iveren etter å finne gode tiltak for noen barn kastes andre tiltak "ut med badevannet".

Liten faglig støtte. Satsingen på familiebaserte tiltak og fosterhjem har ført til at institusjonene bygges ned, og de som er igjen, levnes liten faglig støtte. Dersom denne utviklingen fortsetter, risikerer vi om få år å miste muligheten for helt nødvendige institusjonsplasseringer. Da er vi satt minst femti år tilbake.Når barnevernet plasserer barn og ungdom utenfor foreldrehjemmet, har det hovedsakelig to ulike muligheter å spille på; fosterhjem og institusjon. De fleste plasseringene barnevernet foretar seg, skjer i fosterhjem.

Sentral posisjon.

I 2006 ble 7292 barn og ungdom plassert i fosterhjem, mot 1600 i institusjon. Særlig er overvekten av fosterhjemstiltaket stor for de yngste barna med 850 mot 22 institusjonsplasserte 0-5 åringer. Det er ingen uenighet i norsk barnevern om fosterhjemmenes svært sentrale funksjon, og også vi er grunnleggende opptatt av en sterk fosterhjemssektor. I hele etterkrigstiden har det vært diskutert hvilket av de to alternativene som er best. Da vår første barnevernlov ble vedtatt i 1953, var den ideologiske føringen at det familielignende fosterhjemstiltaket skulle være det foretrukne alternativet når barn eller unge måtte flytte fra sine foreldre. Senere, på 1960— og 1970-tallet, blomstret institusjonene opp.

Familiebaserte tiltak.

Etter årtusenskiftet har vi igjen sett sterke føringer for familieideologi i barnevernet. Særlig tydelig var dette i Stortingsmelding 40,2001/02, som regjeringen Bondevik la frem. Såkalt familiebaserte tiltak skulle så langt det var mulig erstatte plasseringene, selv i familier der slike strategier tidligere hadde vært ansett nytteløse. Dersom plassering ikke kunne unngås, skulle fosterhjem være den foretrukne plasseringsmåten. I dag produseres mange myter om institusjon som tiltak. Forskning brukes for å fremme politiske ideer og blir derfor mytespredende. Den institusjonsforskningen det hyppigst refereres til, er ført i pennen av Tore Andreassen, som i 2003 fullførte en større metastudie over internasjonal forskning på en spesielt avgrenset gruppe barnevernsklienter; nemlig ungdom med definerte adferdsproblemer.

Liten effekt.

Denne forskningen er siden blitt stående som selve sannheten om bruk av institusjoner for alle grupper av barn og ungdom i barnevernet. Flere av resultatene i Andreassens studie viser til at såkalt adferdsvanskelig ungdom ikke får redusert sin problembelastning og heller ikke endrer sin adferd i løpet av oppholdet i institusjonen. Tvert imot identifiseres en "smitteeffekt" i slike institusjoner, som fører til at de fungerer som rekrutteringsarenaer for asosialitet, kriminalitet og rus.Det neste problemet er at det sjelden sies høyt at Andreassens metastudie er oppsummering av andre lands tiltakstyper. Mange av de institusjonene som omtales, er grunnleggende annerledes enn de norske. Det lovverket de opererer innenfor, er sjelden direkte sammenlignbart med vårt eget. Faktum er at vi har for lite og for dårlig norsk forskning om institusjoner i vår nasjonale kontekst til å begrunne en nedbygging. Likevel hevdes med styrke fra Barne- og likestillingsdepartementet at den generelle virkningen av å flytte ungdom til institusjoner fører til at "de beste blir som de verste".

Ingen gode eksempler.

Det er også bemerkelsesverdig at det sjelden eller aldri refereres til institusjoner og institusjonstyper som viser til gode resultater av arbeidet sitt. Likeså at det sjelden refereres til studier som viser hvordan en institusjon skal være for å kunne ivareta på en god måte de oppgavene den er stilt overfor.I våre dager er en viktig faglig oppgave å ta institusjonene i forsvar. Og kanskje enda viktigere; å argumentere for at barnevernet opprettholder og styrker en bredest mulig tiltaksmeny. En empirisk tilnærming til spørsmålet tvinger oss til å stille spørsmålet; for hvilke barn og ungdommer er institusjon det beste alternativet?

To grupper unge.

For å svare på dette spørsmålet må vi se på - grovt sett - to grupper: Barn/ungdom med problembelastning som kommer til barnevernsinstitusjonene for å bli utredet med tanke på videre flytting, og barn/ungdom med ulike og sammensatte problemer, og som har en så dårlig hjemmesituasjon at det ikke er forsvarlig å arbeide med dem mens de bor hjemme.En tredje gruppe; barn med definerte adferdsvansker, skal ikke tas med her ettersom det satses mye på utvikling av spesialtiltak både i og utenfor institusjon for disse for tiden.

Ofte omsorgssvikt.

Til den første gruppen hører barn med forskjellige problemer, ofte som følge av omsorgssvikt. Å leve i omsorgssvikt fører oftest til at barn får problemer med relasjoner, med skolearbeid, med utvikling generelt. For å treffe sikrest med en mer varig plassering, blir det viktig at barna bor en periode i et miljø med fagpersoner som både kan observere og hjelpe barna. Dermed vet en bedre hva de trenger når de skal videre. Barna kan også ha fått en begynnende hjelp med sine problemer slik at de lettere kan tilpasse seg i et fosterhjem. Noen få av disse barna har så store problemer med å ta imot omsorg at de trenger lang tid før de kan flytte videre. De ønsker seg nok å være barn i en familie, men når de så kommer dit, slår de dårlige omsorgserfaringene igjennom, og de kan aktivt motsette seg den omsorgen det er naturlig for fosterforeldre å gi.

Motsetter seg omsorg.

Den største faren for disse barna er at de ikke finner seg til rette i fosterhjemmet fordi de aktivt motsetter seg omsorg, at fosterfamilien ikke ser at det de gir har noen virkning, og gir opp. En slik såkalt utilsiktet flytting er mer enn et slikt barn tåler.I den andre gruppen hører barn og ungdom som har utviklet alvorlige problemer av ganske ulik karakter, men også de som har en langt mindre problembelastning. De har felles at de må bo et annet sted enn hjemme fordi det er klare mangler i hjemmets omsorgsfunksjoner. Av ulike grunner er fosterhjem ikke egnet for dem.

Trenger stabilitet.

Men også disse barna og ungdommene trenger stabiliteten som ligger i et miljø som er faglig rustet til å tåle, ivareta og endre. For å takle utfordringene i denne gruppen - som selvsagt ikke er ensartet - trenger vi institusjoner, og vi trenger forskjellige andre typer omsorgsmiljø, for eksempel mellomløsninger som forsterkede fosterhjem som er spesialiserte for å ta imot ungdommer med adferdsvansker.Fra departementalt hold fremheves det til kjedsommelighet at institusjoner bare bør brukes som den siste løsning når alle andre tiltaksmuligheter er brukt. Poenget for oss - og enda mer for de barna og ungdommene barnevernet arbeider med - er at vi trenger et vidt spekter av tilbud. Valget av tilbud i den enkelte barnevernssak skal styres av de behovene barna og ungdommene har, og ikke av økonomi eller ideologi. Dette fordrer en langt tydeligere satsing på utvikling av kvaliteten på de institusjoner vi faktisk skal ha.