Kronikk

"Grenser for vekst" - 30 år etter

  • Jørgen Randers

En "dommedagsprofet" gjør opp status: Det vakte heftig internasjonal debatt i 1972 da Jørgen Randerssammen med amerikanske kolleger offentliggjorde undersøkelsen "Grenser for vekst". De fant, ut fra databeregninger, at menneskeheten var i ferd med å overskride Jordens bæreevne og derfor var på kurs mot økologisk sammenbrudd. Vi ble avfeid som dommedagsprofeter, men en oppdatering etter 30 år viser at våre anslag fra den gang hittil har holdt stikk, skriver Randers. Han er professor på Handelshøyskolen BI og styreleder i Verdens Naturfond (WWF) i Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

D ET ER NÅ MER ENN 30 år siden tre kolleger og jeg utga den meget omdiskuterte boken "The Limits to Growth" ("Grenser for vekst"), først i USA i mars 1972, og deretter i millioner av eksemplarer på mer enn 25 språk. I henhold til vulgærkritikken, spådde boken global ressurs— og miljø-katastrofe innen år 2000. Siden man nå har passert årtusenskiftet, og fortsatt lever i beste velgående, er det interessant å spørre om hva som egentlig skjedde. Det har også vi som bokens forfattere gjort, og resultatet, "Limits to Growth - The 30 Year Update" ("Grenser for vekst - en oppdatering etter 30 år"), ble nettopp publisert i USA.Hvis man tar seg tid til å lese den opprinnelige korte boken fra 1972, oppdager man fort at den ikke inneholder de spådommene den er blitt så heftig kritisert for. Den inneholdt 13 ulike scenarier for verdens utviklingen fra 1972 til år 2100. Utgangspunktet er et utviklingsforløp etter mønsteret "business as usual", som beskriver utviklingen i global befolkning, økonomi og ressursbruk under forutsetning av at menneskeheten forfølger sin generelle politikk fra etterkrigstiden. Det vil si, at den sikter mot velstandsutvikling gjennom økonomisk vekst, basert på teknologi og marked.Dette scenariet, etter mønster av samme utvikling som hittil, leder først til dramatisk forbedring av livskvaliteten for en raskt økende verdensbefolkning. Velstanden stiger uten avbrudd i to generasjoner, dvs. frem mot år 2030. Men da inntreffer et plutselig vendepunkt. Forbruk og levealder faller år etter år. Årsaken er mangel på energiressurser. Energiprisene stiger voldsomt, og verdenssamfunnet klarer ikke å bringe til veie tilstrekkelige mengder fornybar energi i tide. Resultatet er fall i den materielle levestandard. Det tar mange generasjoner før problemet er løst og den økonomiske utviklingen igjen er positiv.D E 12 ANDRE SCENARIENE i "Grenser for vekst" beskriver ulike måter å løse denne ressurskrisen på, ved ulike teknologiske og samfunnsmessige tiltak. Bokens hovedbudskap er optimistisk: Den sier at det slett ikke er vanskelig å skape en vellykket (bærekraftig) global fremtid, bare man starter i tide, og bare man er villig til å satse tilstrekkelig på teknologi og progressiv fordeling. Men riset står bak døren. Dersom man ikke satser nok og i tide, sier "Grenser for vekst", vil verdenssamfunnet nå et vendepunkt rundt 2030 og oppleve overveldende problemer i tiårene etterpå. Disse vil ta form av raskt fallende livskvalitet som følge av uløste miljøproblemer (instabilitet i klima, tungt nedbrytbare substanser), fallende matvareproduksjon (jorderosjon, synkende grunnvannstand), og sosiale spenninger som følge av trengsel (stor befolkning, stigende havnivå, begrensede ressurser). Hva kan man si om denne analysen i dag, etter at man har gått halve veien til 2030? For det første kan vi fastslå at vi hadde rett da vi i 1972 sa at det ikke ville inntreffe noen krise før år 2000. For det annet vet vi nå at den globale utvikling i hovedtrekk har fulgt scenariet fra "Grenser for vekst", med samme utvikling som hittil. I år 2000 var jordens befolkning nøyaktig så stor som vår bok forutsa i 1972, nemlig 6 milliarder. Den globale industriproduksjonen var dobbelt så stor -- også som forventet. Fossil energi har vært så billig at det har forblitt ulønnsomt å gjennomføre de storstilte forsknings- og energiøkonomiserings-program som ville løst klodens ressursproblem en gang for alle. Og selv om det i økende grad er blitt satset på miljøvern, har ikke det forhindret vekst i menneskehetens økologiske fotavtrykk, som i dag er femti prosent høyere enn i 1972. Alt stemmer med "business as usual"-scenariet fra 1972.P Å DEN ANNEN SIDE er det for tidlig å si om spådommen om et vendepunkt etter 2030, vil vise seg å være riktig. Fortsatt ser vi rask vekst både i global befolkning og økonomi. Menneskets økologiske fotavtrykk øker jevnt og trutt, på tross av bedre miljøteknologi og økt øko-effektivitet. Men oljeprisene er på vei opp, og det er økende enighet/mistanke blant folk om at klimaet endrer seg. Begge deler vil kunne gi fremtidig politisk støtte til kraftige mottiltak mot den pågående, lite bærekraftige, utviklingen. Vi skimter gryende vilje til å "gjøre noe radikalt", som kan utsette vendepunktet - og det påfølgende tilbakeslag. Det revolusjonære i "Grenser for vekst" i 1972 var ikke påpekningen av at jorden er begrenset - at man til enhver tid arbeider innenfor lag av fysiske grenser. Den egentlige nyheten var varslet om faren for overekspansjon. Det faktum at verden umerkelig kan gli inn i en situasjon hvorfra det bare finnes én utvei: nemlig et ubehagelig og vedvarende tilbakeslag. Det globale aksjemarkedet opplevde en slik årelang nedgang etter at dot.com-boblen var en realitet i 2001. Fiskeriene opplever nedgang når kvotene må senkes fordi man har ødelagt torskebestanden. På globalt nivå må man gjennomleve årtier med dårlig vær etter at man har økt CO2 innholdet i atmosfæren. Tre eksempler på samme forløp: Først ønsket vekst - i aksjekurser, oppfisket volum, energiforbruk - til hva som senere viser seg å være umulig høye verdier. Så et plutselig vendepunkt, hvoretter "alle" innser galskapen, og likevel må lide med i det påfølgende langvarige tilbakeslag. Når aksjer først er overpriset, er prisfall og tap eneste vei ut.G RENSER FOR VEKST" VARSLET i 1972 at slike tvungne tilbakeslag ville kunne inntreffe i global skala, som følge av overskridelse av klodens fysiske begrensninger, dersom man ikke går til aktive mottiltak for å forhindre overekspansjon. Ellers ville man umerkelig gli inn i en situasjon der man fisker for mye fisk, hugger for mange trær, slipper ut for mye klimagasser, dyrker for bratte skråninger eller for tørre savanner - i forhold til det som er opprettholdbart i det lange løp. Signalene om at man er i ferd med å overskride slike grenser er alltid uklare og forsinkete. Man blir aldri enige i dag om at aksjekursene kommer til å være for høye i morgen. Likevel er overprisingen lett å se i etterhånd. Hva tenkte man på da man kjøpte aksjer i februar 2001 for 100 ganger årsresultatet? Hva kommer man til å tenke i 2050 om utslipp av klimagasser i 2004 lik 2-3 ganger klodens absorberingsevne?H VA KAN GJØRES? I den nye "Limits to Growth - The 30 Year Update" har vi kjørt våre datamodeller på nytt. Konklusjonen er at det er mye vanskeligere å få til et bærekraftig verdenssamfunn i 2004 enn det var i 1972. I 1972 hadde man fortsatt en del å gå på: Menneskehetens økologiske fotavtrykk var under klodens bærekapasitet. Nå indikerer målinger at fotavtrykket er 20 % over. Likevel tror vi at mye kan gjøres, og at det finnes tiltak som vil virke. For eksempel vil en vedvarende jevn økning i realprisen på energi - gjennom offentlige avgifter - fremelske rask teknisk utvikling av nye energikilder (vind, sol, biomasse, og atomkraft) og energieffektive løsninger (hybridbiler, bedre isolerte bygg, gjenbruk). Etter noen år vil man oppnå samme livskvalitet med langt mindre bruk av energi. Industrilandenes imponerende reaksjon i tiåret etter OPECs oljeprisøkninger på 1970-tallet viser hvor godt markedssystemet svarer på denne typen utfordring. Men da må markedet få lov til å virke, og utløses med et kraftig energiprissignal. Men demokratiet er kanskje ikke modent for dette. Fortsatt tror folk flest at det er greitt å vente til problemene oppstår. Men da vil det i henhold til "Grenser for vekst" være for sent. Den konservative kommentatoren Verlyn Klinkenborg innledet en rosende omtale av den oppdaterte versjon i New York Times Book Review i juni 2004 med følgende tittel: "Du burde være redd. Svært redd" Man bør være redd fordi folk ennå ikke støtter de globale tiltak som trengs for å forhindre vendepunkt og tilbakeslag etter 2030.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Forklaringen på at Zero er blitt næringslivets favorittmiljøorganisasjon

  2. KULTUR
    Publisert:

    Allerede fra midten av århundret tyder ny forskning på at vi vil bli stadig færre – for godt

  3. DEBATT
    Publisert:

    «Nina Witoszek følger ikke sine idealer om vitenskap i sin egen forskning»

  4. KRONIKK
    Publisert:

    «Når barn sulter og dør, forlanger ikke familiene deres økologisk mat»

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Hasteoppdrag fra sønn (12): Kan du lage en kort setning som kan redde kloden?

  6. KULTUR
    Publisert:

    På tross av miljøbevegelsens protester: Disse forskerne mener grønn vekst er mulig