Hva vil en desperat Putin kunne gjøre?

Putin har en tendens til å øke innsatsen når han møter tilbakeslag. Det kan bli et alvorlig dilemma for Europa.

Det har vært påfallende å se hvor presist amerikansk etterretning identifiserte russiske troppekonsentrasjoner, og hvordan de forutså hvor de første angrepene ville skje. Den videre fremdriften av invasjonen vil likevel være preget av mange usikkerhetsmomenter.

Putins beslutninger rundt offensiven, som nå skjer fra alle strategiske angrepsvinkler, var preget av ideologi snarere enn pragmatiske overveielser. I løpet av få dager kan det vise seg at disse overveielsene var feilaktige. Hvis russerne ikke oppnår en rask og knusende seier med små kostnader, kan hele Europa være i fare.

Går seg fast i forstedene

Putins første feilvurdering gjelder den ukrainske kapasitet til å motstå angrep på bakken. Russland har et suverent militært overtak i luften, støttet av langtrekkende rakettangrep. Men dette er ikke tilstrekkelig for å kunne gjennomføre en «blitzkrig». Russiske taktiske styrker kan avansere relativt greit gjennom de åpne og relativt gjørmete områdene på landsbygdene, men de kommer til å gå seg fast i forstedene til viktige byer som Kharkiv.

Dette vil svekke den russiske muligheten til å oppnå et avgjørende gjennombrudd i retning Kyiv. I de forestående kampene vil kampmoralen i den erfarne ukrainske hæren, men også viljen i det ukrainske folket til å gripe til våpen mot okkupanten, være avgjørende. Putins krigsplanleggere hadde ikke særlig tro på noen av delene.

Putins ønsketenkning har vært at Ukraina ikke er en virkelig stat som folk slutter opp om, men at det er en kunstig konstruksjon som vil falle sammen. Denne forestillingen har vist seg å være helt feil.

Vedlikehold et svakt punkt

Den andre store feilvurderingen dreier seg om hvor suverent det russiske militæret er. Her kan også amerikanske etterretning ha bidratt til overdrevne forestillinger om hvor fryktinngytende den russiske styrken er.

Det er riktignok blitt brukt store ressurser på modernisering av sentrale russiske våpensystemer det siste tiåret, og militærparadene med Armata-stridsvogner har sett imponerende ut. Men høye produksjonskostnader har ført til en ganske begrenset produksjon. Vedlikehold og logistikk har alltid vært svake punkter for det russiske militæret, og langvarig vinterbruk har bare forsterket disse problemene.

De russiske styrkene er sannsynligvis også slitne etter ukevis med venting utendørs, noe som neppe har styrket kampmoralen nå som de virkelige kamphandlingene starter. Elitegrupper med fallskjermjegere vil nok gjerne vise seg frem, selv om helikopterangrepet på Anotov-flyplassen ved Kyiv tilsynelatende ble slått tilbake. Men hoveddelen av det russiske militæret består av vernepliktige soldater som bare har grunnleggende opplæring. Disse kan ventes å komme med i krigen i mars-april. Det er et stort spørsmål hvor ivrige disse vil være etter å bidra i harde kamphandlinger.

Har tatt støtte fra folket for gitt

Den tredje feilvurderingen er troen på folkelig russisk støtte til krigen. Etter den relative suksessen med anneksjonen av Krim-halvøya i 2014 ser Putin ut til å ta den folkelige støtten for gitt.

Uavhengige samfunnsforskere peker på at det ikke er noen nasjonal entusiasme og folkelig oppslutning om landets leder i denne situasjonen. Snarere er det en utbredt følelse av sjokk og vantro i et samfunn som er mest opptatt av økonomiske nedgangstider og pandemi.

Det russiske propagandaapparatet forsøkte seg ikke på noen storstilt «patriotisk mobilisering» i forkant av krigen. Flere eksperter så dette som et tegn på at man ikke egentlig forberedte seg på krig, tross alle advarslene.

Vestlige sanksjoner vil garantert og øyeblikkelig ha en effekt på russiske virksomheter, både små og store. Ytterligere økonomisk nedgang vil gjøre det vanskeligere å få en bekymret russisk befolkning til å akseptere krigens økonomiske kostnader. Folkelig motvilje kan raskt endre seg til misnøye i viktige elitegrupper, selv om toppledelsen foreløpig viser lojalitet til Putin.

Ved hvert eneste tilbakeslag Putin opplever fremover, vil han skylde på fiendtlig vestlig innblanding. Dette er også hans mest alvorlige feilvurdering: samholdet blant landene i EU og Nato. Diktatoren i Kreml oppfatter at EU er for dypt splittet om de økonomiske konsekvensene av krigen til å kunne enes om effektiv samhandling, og at Nato er begrenset av dragkamper om den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Men svaret fra EU og fra Nato har så langt vært mer samstemt og klart enn Putin forutså.

Hva vil en desperat Putin kunne gjøre?

Putin vedgår ikke egne feil, og han har en tendens til å øke innsatsen når han møter tilbakeslag. I en krigssituasjon kan dette bli et alvorlig dilemma for Vesten.

På den ene siden er det et klart og akutt behov for å levere en resolutt respons på de åpenbare bruddene på folkeretten. Samtidig kan man ikke bagatellisere risikoen for desperate forsøk fra Putin på å slå tilbake.

Det første motangrepet mot sanksjoner fra USA og EU kan bli å begrense, eller til og med stanse, russisk gasseksport til Europa i en situasjon der energimarkedene allerede sliter.

Neste skritt fra Putin kan fort bli en trussel om bruk av atomvåpen, noe som er Putins foretrukne valg av strategisk utpressing. Da vil han fort kunne bryte med det gamle «Presidential Nuclear Initiative» fra 1991, da alle taktiske atomkrigshoder ble plassert i sentrale lagre. Det er ikke usannsynlig at Putin kan beordre utplassering av disse våpnene til Krim, Kaliningrad og til slagskipene i Nordflåten.

Vestlige ledere er vant til å forholde seg til Putin som en kalkulerende og manipulerende autokrat, en forfengelig leder som frykter for maktgrunnlaget sitt. Nå er tiden kommet til å behandle ham som en svært farlig krigsforbryter.