Kronikk

Unge menneskers klimaangst er reell

  • Marius Timmann Mjaaland
    Marius Timmann Mjaaland
    Professor og prosjektleder, Ecodisturb, UiO:Norden
Over 50 prosent av unge fra 10 forskjellige land melder i en global klimastudie om frykt, sinne, avmakt og skyld. Her fra en klimastreik i Østerrike nylig.

Angsten avdekker uholdbare sider ved vår livsform, vårt doble bokholderi. Den tvinger oss til å tenke nytt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Har vi grunn til å frykte fremtiden? Er angsten for klimakollaps rasjonell? Har vi i Norden et særlig ansvar for den dramatiske utviklingen i antropocen, «menneskets tidsalder»?

Mens flom og flammer har herjet verden denne sommeren, har vi her hjemme hatt en avisdebatt i Morgenbladet om klimaangst og økosorg. Forskerne er ikke blitt enige om hvorvidt sorg, nostalgi og angst er viktige i kampen mot klimaendringer. Er angsten rasjonell, eller driver den oss inn i terapirommet? Gjør den oss alle til pasienter fremfor å mobilisere til endring?

Nå kan det se ut til at saken er avgjort gjennom en ny global studie publisert i tidsskriftet The Lancet. Der spurte forskerne ungdom hva de faktisk opplever. 10.000 unge i alderen 16–25 år er intervjuet, fra 10 forskjellige land over hele kloden.

  • 59 prosent av de unge svarer at de er bekymret eller svært bekymret for klimaendringer.
  • Over 50 prosent melder om frykt, sinne, avmakt og skyld.
  • 63 prosent svarer at de opplever angst.
  • 45 prosent sier at klimaendringene påvirker deres daglige liv.

Studien i The Lancet er den mest omfattende i sitt slag, og funnene er relativt klare, selv om den fortsatt er under fagfellevurdering. Unge mennesker verden over har angst, og da betyr det lite om angsten er rasjonell eller irrasjonell. Den er reell.

Hva hjelper det å være redd?

FNs klimapanel (IPCC) slo i august fast at klimaendringene er utløst av menneskelig aktivitet. Dette gjør noe med vår virkelighetsforståelse.

Verden ser annerledes ut. Vi tilhører den første generasjonen som innser at mennesker har endret geologien på kloden – og vannet, luften, livsvilkårene og artsmangfoldet – så radikalt at vår geologiske tidsalder kan kalles antropocen, altså menneskets tidsalder.

I knapt noen epoke er så mange ulike arter blitt utryddet hvert år. Aldri er så mye natur blitt ødelagt på kort tid.

Psykolog Ole Jacob Madsen har likevel kritisert psykologiseringen av klimadebatten – med god grunn. Hva hjelper det verden at vi går rundt med angst? Er det slik at klimaspørsmålet nå skal løses i terapirommet eller overføres til helsedepartementet?

Det ville være en uheldig utvikling, for å si det forsiktig. Klimaspørsmålet kan ikke løses individuelt. Det er kollektivt, internasjonalt, avhengig av samarbeid, engasjement, sivil ulydighet.

Er det slik at klimaspørsmålet nå skal løses i terapirommet eller overføres til helsedepartementet?

Sunne reaksjoner?

Likevel slipper vi altså ikke unna angsten. Angsten i seg selv er ikke irrasjonell, for trusselen er reell og godt beskrevet.

Samtidig er klimaendringene så omfattende at vi ikke helt kan fatte og begripe dem. De ryster ved en grunnleggende tillit til tilværelsen og fremtiden, slik de unge gir uttrykk for.

Kanskje er det psykologien som har sykeliggjort vårt følelsesliv? Både skyld og angst er etter min vurdering naturlige menneskelige reaksjoner på innsikten og usikkerheten.

Som mennesker i et moderne samfunn tar vi del i forbruket. Vi lever over evne, og vi har gjort oss avhengige av fossilt brennstoff, selv om vi langsomt forsøker å endre dette, å vende om. Det går adskillig langsommere enn det burde.

Og om vi skulle makte å endre våre samfunn, vårt forbruk og vår livsstil, kan det ta tusener av år før de dype ødeleggelsene rettes opp.

Kanskje er skyld og angst sunne reaksjoner så lenge vi i vår del av verden er del av en sivilisasjon og et samfunn som stadig fortsetter med å ødelegge?

Akkurat dette kommer vi ikke utenom, selv om hver og én vil finne ulike måter å ta det inn over seg på.

Det handler om et meningstap, en mangel på fremtid

I andre deler av verden – India, Nigeria og Indonesia er med i undersøkelsen – er klimaavtrykket for den enkelte mindre, men deres helse og sikkerhet er mer åpenbart truet av klimaendringene enn hos oss. Da vil angsten i større grad utløse en følelse av maktesløshet.

Vi tvinges til å tenke annerledes

Klimaendringene tvinger oss til å tenke i ulike skalaer. Vi må tenke både globalt og lokalt. Også i Norden, som så langt har vært skjermet fra de største katastrofene, tvinges vi til å tenke og handle annerledes.

Det er fire områder som skiller seg ut:

1) Klimaendringer og global oppvarming

2) Naturtap og artsutryddelse

3) Sosiale forskjeller og ny global urettferdighet

4) Et grunnleggende spørsmål om hva det vil si å være menneske, samfunn og natur

Endringer i samfunnet vil måtte forholde seg til alle fire, for de vil iblant gå på bekostning av hverandre.

For en ny regjering vil naturreservatet Lågendeltaet bli en prøvestein på viljen til å hindre naturtap og artsutryddelse: Skal høy fart på motorveien trumfe hensynet til sårbar og uerstattelig natur? Skal bilistene få fortrenge rødlistede arter?

Det fjerde området er likevel det som klarest melder seg i lys av Lancet-studien: Hva vil det si å være menneske og samfunn i den situasjonen som nå oppstår?

Det ligger en rystelse i denne uroen, som stikker dypere enn de endringer som kan vedtas politisk. Det handler om et meningstap, en mangel på fremtid. Nesten fire av ti er i tvil om det er forsvarlig å få barn, gitt omfanget av klimaendringene.

Kan fremstå som et selvbedrag

I et tverrfaglig prosjekt tilknyttet forskningssatsingen UiO:Norden ved Universitetet i Oslo har vi reist disse spørsmålene i en nordisk kontekst. Vi har ønsket å forstå hva som mer spesifikt kjennetegner det nordiske synet på natur og klima, og har oppdaget et tvisyn på naturen.

Iblant kan dette fremstå som et selvbedrag: I kultur, religion og politikk ser vi en selvforståelse preget av oppriktig kjærlighet til naturen, enten det er knyttet til fjellet, skogen eller havet.

Samtidig deltar vi som innbyggere i Norden i en industriell, oljesmurt og ressurskrevende økonomi, med tungt klimaavtrykk.

Dette fremstår lite troverdig og gjennomskues av de unge som engasjerer seg i klimaspørsmål. Om vi tar angsten på alvor, så er den eksistensiell: Den avdekker uholdbare sider ved vår livsform, vårt doble bokholderi. Den tvinger oss til å tenke nytt.

Søren Kierkegaard skrev i sin tid en bok om Begrepet Angst. Han peker på angsten som en rystelse, som tvinger oss til å reflektere over vår eksistens og dens mening under nye livsbetingelser. Den boken kan gjerne leses på nytt, som et uttrykk for angsten som nå ryster vår forståelse av livet – som mennesker, som fellesskap og som skapninger i naturens kretsløp.


Les også

  1. Hvorfor blir folk så provosert når unge sier de har klimaangst?

  2. Extinction Rebellion-talsmann: «Jeg tror ikke på dommedag»

  3. Han sitter i FNs klimapanel. Og tror fortsatt dette kan gå bra.

Les mer om

  1. Klimaendringer
  2. Global oppvarming
  3. Angst
  4. Natur