Det er på tide å finne et alternativ til AFP
Bør AFP-ordningen rett og slett avvikles?
Opprinnelig var avtalefestet pensjon (AFP) tidligpensjonsordninger som ble kjempet frem av LO på 1990-tallet. De skulle gi slitne lønnstagere et mer verdig alternativ til uføretrygd.
Staten bidro ved å ta et betydelig medansvar for finansieringen av ordningene. Organisasjonene har siden stått vakt om AFP-ordningene i både privat og offentlig sektor. De har likevel måttet akseptere at ordningene, som et ledd i pensjonsreformen, ble omdannet til en slags supplerende, avtalefestede pensjonsordninger. Ordningene gir ytelser livet ut og motvirker ikke lenger det store målet med pensjonsreformen: Å stimulere alle til å jobbe lenger.
Organisasjonene fikk beholde AFP-ordningene i navnet og samtidig videreføre den statlige subsidieringen av ordningene. Det var på mange måter en genistrek av den daværende Stoltenberg-regjeringen for å få loset den store pensjonsreformen i havn. Men det er de siste årene blitt stadig klarere at de nye AFP-ordningene har en rekke uheldige egenskaper.
Hadde ikke alle vært best tjent med en løsning der ordningene ble avviklet? At de ble erstattet av relevante tilpasninger i folketrygden og i de eksisterende tjenestepensjonsordningene? Det er det på tide å diskutere.
Hullene i ordningen
Hovedproblemet med AFP-ordningen i privat sektor er at rettighetene til å motta ytelser så lett går tapt. Hvis du skal ha krav på ytelser fra ordningen, må du være i jobb i en AFP-bedrift den dagen du fyller 62 år.
Mange som har jobbet i en AFP-bedrift i årevis, går glipp av hele AFP-pensjonen. Det kan skje fordi personen blir ufør, arbeidsledig eller skifter jobb til en bedrift uten AFP-dekning i tidsrommet opp til fylte 62 år.
I en nylig utredning er partene blitt enige om en modell for å tette de såkalte hullene i AFP-ordningen. Men det er likevel langt igjen til en reell løsning på problemene.
Saken er nemlig at AFP-ordningen i privat sektor i utgangspunktet er sterkt underfinansiert.
Medlemsbedriftene i NHO har lenge klaget over at ordningen allerede i dag er for dyr. Dermed er det liten utsikt til at partene skal klare å bli enige om hvem som eventuelt skal ta den store tilleggsregningen for å sikre den langsiktige finansieringen og samtidig tette hullene i ordningen. I stedet kan det virke som partene håper å overtale staten til å øke sitt bidrag vesentlig. Det vil i så fall være meget vanskelig å begrunne – ikke minst i lys av at ordningen bare omfatter omkring halvparten av lønnstagerne i privat sektor.
Arbeidsmarkedets parter argumenterer for at staten bør subsidiere det organiserte arbeidslivet gjennom tilskudd til AFP-ordningen. Men det kan neppe i lengden forsvares at store grupper av arbeidstagere ikke gis tilgang til et såpass viktig element i det samlede pensjonssystemet som delvis finansieres av fellesskapets midler.
Store beløp for den enkelte
De nye AFP-ordningene er supplerende, tariffestede pensjonsordninger. De utgjør et svært viktig økonomisk gode for dem som faktisk mottar ytelser. Det er typisk snakk om en påplussing på de samlede pensjonsutbetalingene til den enkelte livet ut i størrelsesordenen 1,5 millioner kroner.
Det er vesentlig mer enn verdien av en dårlig tjenestepensjonsordning etter Lov om obligatorisk tjenestepensjon. Likevel bidrar ikke AFP-ordningen til å skape trygghet for inntekten i alderdommen. Hvorfor? Fordi rettighetene så lett går tapt.
De ansatte kan ikke regne det for sikkert at de vil motta ytelser fra AFP. Derfor kan heller ikke arbeidsgiver bruke sine innbetalinger til AFP-ordningen som argument mot å forbedre bedriftens lovpålagte tjenestepensjonsordning.
Forslag til omlegging
Midlene som i dag og fremover må til for å finansiere AFP-ordningene, kan kanaliseres inn i folketrygdens pensjonssystem eller i ordinære tjenestepensjonsordninger, eller gjerne noe av begge deler. Det hadde vært rasjonelt både fra et individuelt og et samfunnsmessig synspunkt.
Man kunne for eksempel tenke seg at AFP-ordningen ble erstattet av en viss økning av opptjeningsprosenten i folketrygden. Det kunne kombineres med nye, tariffestede minstesatser for innbetalingene til tjenestepensjon som styrker opptjeningen spesielt for lavere og midlere lønnsinntekter.
Hvis ytelsene fra dagens AFP ble omgjort til sikre rettigheter i folketrygden og i en ordinær tjenestepensjonsordning, ville verdien øke for de berørte lønnstagerne. For arbeidsgiverne ville det åpenbart være en kjærkommen forenkling om man i stedet for to typer av tjenestepensjonsordninger bare skulle forholde seg til én.
Sist, men ikke minst, ville en slik omlegging ha gunstige fordelingsvirkninger sammenlignet med dagens system. Nå ender noen lønnstagere opp med full pott i form av livslange AFP-ytelser på toppen av folketrygden og gode tjenestepensjonsordninger, mens mange andre må klare seg med folketrygden og en dårlig tjenestepensjonsordning.
Fastlåst, enn så lenge
Det er mye her som trenger en nærmere avklaring. Likevel må man spørre hvorfor partene ikke for lenge siden har begynt å diskutere løsninger av denne typen?
Forklaringen er antagelig at begge sider har prestisje og interesser knyttet til det eksisterende, dysfunksjonelle systemet. NHO og Virke har låst seg fast på at man ikke vil diskutere tjenestepensjon med organisasjonene i forbundsvise eller sentrale tarifforhandlinger, samtidig som man jo åpenbart forhandler om én spesiell form for tjenestepensjon: AFP.
Dermed er det ikke mulig å forhandle frem et fornuftig kompromiss der AFP eventuelt erstattes av nye brede tariffavtaler om tjenestepensjon.
LO og de andre arbeidstagerorganisasjonene er på sin side bekymret for organiseringsgraden og tap av innflytelse om AFP-ordningen skulle forsvinne og bare bli erstattet av en viss styrking av folketrygden. For organisasjonene er det derfor helt avgjørende at en eventuell erstatning for AFP-ordningene delvis skjer gjennom nye, tariffestede rettigheter.
Så der står vi, enn så lenge.
