Kronikk

Er Putins mål å unngå krig i Europa? Begivenhetene så langt antyder at svaret er nei.

  • Sven G. Holtsmark
    Professor, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
  • Lars Rowe
    Leder, Norges hjemmefrontmuseum
Russland president Vladimir Putin under en militærøvelse i Svartehavet i 2020.

Putins versjon kan ikke være styrende for Vestens respons, slik Robert Mood synes å mene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Frykten for russisk aggresjon mot Ukraina øker. Putin fører en form for kanondiplomati i Europa som vi må svært langt tilbake i forrige århundre for å finne noe i nærheten av. Ikke desto mindre får Robert Mood sin kronikk «Er ny storkrig uunngåelig?» dette til å dreie seg om angivelige vestlige, ikke russiske, overgrep.

Mood spekulerer. Det vi vet, er at Russland har brutt med grunnlaget for Europas sikkerhet: Første kapittel i sluttakten fra KSSE-konferansen i Helsingfors i 1975. Her forpliktet statene seg til å avstå fra bruk av militær makt eller trussel om bruk av makt mot andre stater i Europa og respektere hverandres rett til «fritt å velge og utvikle sine politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle systemer».

I denne situasjonen: Hvilke langsiktige konsekvenser kan det ha å gi etter for maktpolitisk utpressing? Vil Russland stoppe der? Er appeasement veien å gå?

Det sies at vi må forstå bakgrunnen for Russlands aggresjon. Man skal alltid strebe etter å forstå, også en motpart. Men enda viktigere er det å forstå hva som står på spill. Dessuten er det ingen utenforstående gitt å vite hva som er Putin-regimets faktiske beveggrunner.

At det dreier seg om en opplevelse av en reell sikkerhetstrussel fra Natos side, er lite troverdig: Kreml vet nok om militære forhold til å se at Nato-landene ikke kan utgjøre en militær trussel mot et Russland som holder seg innenfor egne grenser.

At Nato skulle marsjere over den russiske grensen, er i lys av dagens politiske og militære realiteter en absurd påstand.

Ingen symmetri mellom Russland og Ukraina

Derimot er det ingenting absurd i frykten for at russiske styrker skal gå mot Kiev. Det finnes ingen symmetri i maktforholdet mellom Russland og Ukraina, og ingen form for «udelelig sikkerhet».

Derimot begrenser Nato Russlands handlefrihet overfor nabostater som omfattes av alliansens sikkerhetsgaranti. Det er lett å forstå at dette er en situasjon som Russland ønsker å unngå. Men det betyr ikke at vi bør ha forståelse for Russlands handlinger.

Mood har rett i at historien er en uunngåelig del av bakteppet for vurderinger og beslutninger: Fortiden er tross alt vårt eneste erfaringsgrunnlag. Han kunne føyd til at Russland med sin maktpolitikk selv vekker historien til live.

Vi velger en annen historisk sammenligning: Tysklands utpressingspolitikk overfor Storbritannia og Frankrike frem til München-avtalen i oktober 1938.

Avtalen innebar at Tsjekkoslovakia ble tvunget til å gi fra seg grenseområder med tysktalende majoritetsbefolkning. Tyskland erklærte til gjengjeld at landet ikke hadde flere territorielle krav. I mars 1939 rykket likevel tyske tropper inn i Praha.

Kom Tyskland i møte ...

Politikken som førte frem til München-avtalen, har fått navnet appeasement: Freden skulle sikres eller i det minste forlenges gjennom å komme Tyskland i møte. Mange vil huske bildet av den britiske statsministeren Neville Chamberlain etter hjemkomsten fra München, viftende med avtaledokumentet, og hans slagord «peace for our time».

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain (til venstre) fremforhandlet en avtale med Adolf Hitler i 1938.

Budskapet ble tatt varmt imot i Vest-Europa, som i Haakon VIIs gratulasjonstelegram: «Accept my warmest congratulations for the results you have gained in your hard work for saving the world from a catastrophe which a war would have been.»

Kompromisser ble gjort lettere ved at tyske fordringer av mange ble opplevd som begrunnede. Var ikke Tyskland blitt urettferdig behandlet? Var ikke egentlig Tysklands krav på Sudetenland forståelig? Majoritetsbefolkningen i disse områdene ønsket jo selv å være en del av Tyskland. Det var nødvendig ikke bare å forstå Tyskland, men også å ha forståelse for Tyskland.

... men Hitler brøt avtalen

Appeasement mislyktes: Hitler hadde ingen intensjon om å holde seg til denne eller andre avtaler. Hitler levde i en annen forestillingsverden, han var ikke en forhandlingspartner som alle andre. Han ønsket krig, og han forsto at hans motspillere ville unngå krig. Fra våren 1939 ble det klart at dialog med Hitler var nytteløst.

Sauli Niinistö, presidenten for et Finland som har rik erfaring med både konflikt og dialog med Russland, trakk i sin nyttårstale frem Henry Kissinger for å illustrere problemets kjerne: «Whenever peace – conceived as the avoidance of war – has been the primary objective of a power or a group of powers, the international system has been at the mercy of the most ruthless member of the international community.» Kynikeren Kissinger er ingen rollemodell, men han visste hva han snakket om.

Ren aggresjon

Er Putin en forhandlingspartner som har som overordnet mål å unngå krig i Europa? Begivenhetene så langt antyder at svaret er nei. Russlands anneksjon av Krim og landets rolle i det østlige Ukraina er ren aggresjon. At aggresjonen har sammenheng med det Putin-regimet oppfatter som russiske nasjonale interesser, er så opplagt at det burde være unødvendig å nevne det.

Det er lett å forstå Russlands ergrelse over Natos utvidelse i øst, eller Kremls oppfatning om at Krim bør være del av Russland. Vi kan kanskje forstå, eller anta at vi forstår, russiske trusseloppfatninger og forestillinger om historiske overgrep. Men slike innsikter, riktige eller gale, kan ikke være argumenter for å akseptere russisk aggresjon.

Det vi vet, er at Russland de siste 15 årene har ført nettopp den typen politikk som de nye Nato-landene fryktet, og som de ønsket Natos beskyttelse mot

Der er konsekvensene av valgene som nå vil bli tatt, det hele må dreie seg om. Putins versjon kan ikke være styrende for Vestens respons. Heller ikke hans følelsesliv angår Ukraina eller Vesten, slik Mood synes å mene.

Det de nye Nato-landene fryktet

Ifølge Putin, og Mood, er Russlands aggressive fremferd en respons på Natos utvidelse østover. Det vi vet, er at Russland de siste 15 årene har ført nettopp den typen politikk som de nye Nato-landene fryktet, og som de ønsket Natos beskyttelse mot.

Russlands aggresjon drives mot et bakteppe av intern militarisering – fra paramilitær opplæring og indoktrinering av barn og unge til en enøyd dyrking av landets militære tradisjoner. Avspeiler dette en ideologi som har fred og «gjensidig sikkerhet» som ideal?

Vil Russland gå med på en kompromissløsning som også legger sperrer for russisk maktbruk?

Neppe, og da vil vi ha fått bekreftet at Putins virkelige intensjon er å sikre seg handlefrihet overfor Ukraina og Georgia. Da er det lite rom for russisk retrett, og enda mindre rom for appeasement.

Les også

  1. Putin truer med storkrig. Hvorfor gjør han det nå?

  2. Putin hyller Stalin for seieren i krigen. Nå vil han forby dem som avdekket diktatorens forbrytelser.

  3. Robert Mood: Er ny storkrig uungåelig?

Les mer om

  1. Russland
  2. Vladimir Putin
  3. Nato