Fagligheten i departementene er under press

Kan de departementsansattes stemme bli hørt uten at lojalitetsplikten brytes?

Den ene krisen avløser den andre. De vestlige demokratiene er under press.

I en slik tid er det svært viktig at forvaltningen er lojal mot den politiske ledelsen, faglig sterk og politisk nøytral.

Departementene utgjør en liten del av forvaltningen. De kan ses som toppen av en pyramide, som har som hovedoppgave å sørge for at regjeringens politikk blir satt ut i livet på en effektiv og rettssikker måte.

Etater og selskaper er under styring av departementene. Departementene har mye makt og sterk påvirkning på samfunnslivet. Men deres «indre liv» er stort sett et lukket land for andre enn dem som har sin arbeidsdag i grenselandet mellom politikk og fag.

Kvalitetssikring tar tid

Norsk forvaltning regnes blant de beste i verden.

Den har møtt mange slags utfordringer gjennom tidene. En av de vanskeligste i dagens krevende verden er evnen til å agere raskt, uansett om det dreier seg om å håndtere en reell eller en medieskapt krise.

Presset på både politikere og embetsverk er stort. Rollene deres er ulike.

Gjennom mange år er departementene bevisst blitt utviklet til sekretariater for politisk ledelse. Mange faglige saker er delegert ut til underliggende etater.

Det er flere politikere i departementene nå enn før. Det er mange flere byråkrater som har direkte kontakt med politikerne enn i tidligere tider, da sakene stort sett alltid ble sluset gjennom de administrative lederne.

Statssekretærer går for eksempel ofte og med stor glede direkte til en saksbehandler når et problem skal ordnes i en fei. Det utfordrer den klassiske, byråkratiske kvalitetssikringen, som jo tar en smule tid.

Etterlatt inntrykk blir viktig

Når kontakten mellom politikere og fagfolk blir tettere enn før, hender det at behovet for å få en politisk sak frem i mediene utfordrer den faglige siden.

Dette blir særlig tydelig for byråkratene i kommunikasjonsavdelingene. Der er oppdraget ikke sjelden å få statsråden «på» eller «av» en sak, og det er viktig at det «etterlatte inntrykket» er positivt for statsråden.

Tomrommet som oppsto etter delegeringen av enkeltsaker og rutinesaker, skulle fylles av mer strategisk politisk og faglig arbeid. Ironisk nok går mye av tiden med til relativt tilfeldige enkeltsaker, store og små, ofte generert av medieoppslag, gjerne kombinert med at Riksrevisjonen eller kontrollkomiteen fatter interesse for saken.

Når dette skjer, slår en gammel læresetning om embetsverkets lojalitetsplikt knallhardt inn: «Du skal ikke sette din statsråd i forlegenhet.» Dette betyr at byråkraten ikke skal gjøre feil som gjør hverdagen mer krevende enn nødvendig for statsråden.

Mye tid og krefter brukes til å sørge for at statsråden kommer godt ut av situasjonen. Andre saker må vente. Kanskje bør det lages en ny læresetning: «Byråkrater skal ikke gjøre feil som gjør hverdagen mer krevende enn nødvendig for folk flest.»

Hvem skal man være lojal mot?

Lojaliteten er ikke bare mot statsråden, den er også mot dem som har valgt statsråden.

Lojalitet må balanseres mot faglig integritet.

Plikten til lojalt å bistå politisk ledelse i gjennomføringen av regjeringens politikk samtidig som man ikke skal ha noe med partipolitikk å gjøre, er krevende. Når man også skal sørge for at tiltak som treffer folk ute i samfunnet ivaretar deres rettssikkerhet med effektiv bruk av ressurser, kan balansen være vanskelig å holde.

Min egen erfaring er at lojaliteten mot statsråden ofte overskygget andre plikter. Det hendte jeg tråkket feil.

Eksempelvis unnlot jeg en gang å legge frem et utmerket faglig fundert forslag om sterk økning av bompenger for statsråd Ketil Solvik-Olsen (Frp). Han hadde tiltrådt like før, og reduksjon av bompenger var en flaggsak. Jeg regnet med at forslaget ikke ville være ham til særlig behag og lot være å plage ham med det.

Det var godt ment, men ikke lojalt på riktig måte. Min plikt var å legge et fullstendig kunnskapsgrunnlag frem for statsråden. I stedet overtok jeg hans rolle.

Det var han, ikke jeg, som skulle foreta den politiske vurderingen. Jeg var heller ikke lojal mot fagpersonen som hadde laget forslaget. Det er jeg ikke stolt av.

Åpenhet i det offentlige rom

Forholdet mellom fag og politikk preges av gråsoner. For eksempel kan en faglig debatt om forståelsen av skatteregler for pendlerboliger fort bli en betent, politisk sak. Når en i utgangspunktet faglig sak «brenner» politisk, er det som regel ikke på regjeringens nettsider man finner de faglige fakta i saken. Man må ty til politiske kommentatorer.

Forvaltningen har ansvar for å bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette er en grunnlovsfestet plikt. De ansatte i forvaltningen har ytringsfrihet, men stillingen i et departement medfører i praksis begrensninger. En embetsmann i offentlig debatt mot sin politiske ledelse er nokså utenkelig.

Plikten til åpenhet i det offentlige rom fungerer derfor slik: Fagfolk i departementene bidrar internt både med rent faglige og mer politiske og strategiske innspill, både direkte til politisk ledelse og på bestilling fra kommunikasjonsavdelingene.

Sjelden eller aldri vil en departementsansatts stemme høres i det offentlige rom. Risikoen for å bli oppfattet som en politisk aktør, er for stor.

Hvilke faglige perspektiver går da tapt i samfunnsdebatten? Og hvordan kan man sikre at faktabasert informasjon fra departementene og politisk retorikk, som spissformulert kan kalles «politikkbaserte fakta», ikke sklir over i hverandre?

Måten pandemien ble håndtert på, gir en pekepinn.

Fagfolk fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet delte scene med ansvarlige politikere og kunne åpent legge frem sine syn også når de ikke var helt forenlige med politiske vedtak. Men i den debatten manglet en viktig brikke, nemlig de departementsansatte.

Hvordan kan deres stemme høres uten at lojalitetsplikten brytes?

Dette har jeg ikke et godt svar på. Men spørsmålet bør være en del av den offentlige samtalen om rolledelingen mellom politikere og embetsverk.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter