Kronikk

Religionspolitikken styrker konservative muslimer – på bekostning av de sekulære | Sylo Taraku

  • Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda og forfatter av boken «Innvandringsrealisme»

Norge trenger en ny religionspolitikk – spesielt på tre områder.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

På disse tre områdene trenger vi ny religionspolitikk: 1) Tydeligere krav til trossamfunn. 2) Mer sekulær linje i skolene. 3) Bedre dialogprosesser med minoritetsgrupper.

Integrering den viktigste religionspolitikken

Norge forandrer seg. Kirken har mistet mye av sin tidligere autoritet, og stadig færre nordmenn tror på Gud – bare rundt 30 prosent, ifølge en ny undersøkelse.

Skillet mellom stat og kirke er også blitt tydeligere, men religionen har langt fra blitt privatisert eller forvitret, slik mange samfunnsforskere antok for en del år siden.

Innvandringen fra muslimske land bidrar både til å gjøre religionen mer synlig i det offentlige rom, og til å sette den sterkt på dagsordenen. Nå skal Regjeringen lage en ny stortingsmelding om religions- og livssynspolitikk. Der må integrering stå sentralt.

Jus og politikk

Dilemmaer rundt religionens plass i samfunnet blir særlig tilspisset når religiøse krav strider med norske idealer om likhet og likestilling.

Religionsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Når vi likevel har mange diskusjoner om religionens plass i samfunnet, så er det fordi det ofte oppstår motstrid mellom rettigheter.

Retten til å tro er for eksempel en absolutt rettighet. Staten kan ikke og skal ikke kontrollere hva folk tror på.

Retten til å praktisere sin tro, alene eller sammen med andre, er også grunnleggende, men ikke absolutt. Her kommer avveininger mellom ulike hensyn inn.

Religions- og livssynspolitikken kan ikke løse alle praktiske problemstillinger som oppstår i et flerreligiøst samfunn, men vi trenger noen overordnede prinsipper som kan fungere som rettesnor. For eksempel det at religionspolitikken ikke må undergrave integreringen, og at grupperettigheter ikke må gå på bekostning av individuell frihet.

På særlig tre områder trenger vi ny religionspolitikk:

  1. Tydeligere krav til trossamfunn
  2. En mer sekulær linje i skolene
  3. Bedre dialogprosesser med minoritetsgrupper

1. Krav til religiøse trossamfunn

Vi må ha bedre kontroll med utenlandsk finansiering av trossamfunnene. En stor unnlatelsessynd for verdenssamfunnet i kampen mot radikal islam var at man overså spredningen av wahabismen og salafismen rundt om i verden, inkludert her i Europa.

Vi kan ikke sitte passivt og la autoritære teokratier infiltrere miljøer og forgifte de unges sinn her i Norge. For dette ødelegger både for integreringen og gjør landet vårt mindre trygt.

Det er bred enighet om at staten skal gjennom statsstøtte legge til rette for organisert religiøst liv og sikre likebehandlingsprinsippet, men statsstøtte til religiøse samfunn er ikke ment å skulle sponse ekstremisme og diskriminerende praksiser. Kravene for statsstøtte må strekke seg lengre enn ikke å begå kriminelle handlinger.

Staten skal ikke blande seg inn i teologiske spørsmål, men trossamfunn som sprer ekstremisme må bli møtt med sanksjoner.

Agenda-utvalget foreslår i rapporten Ti bud for bedre integrering at unntaket fra Likestillingsloven ikke gir blankofullmakt til å diskriminere kvinner i forbindelse med ansettelser. I hvert enkelt tilfelle bør trossamfunn søke om dispensasjon.

Som Kristelig folkepartis nestleder Dagrun Eriksen sa under lanseringen av Agenda-rapporten 10. august: «Unntaket fra Likestillingsloven kan misbrukes for å skjule kvinnediskriminering.»

Når vi stiller krav, må vi også tilrettelegge bedre. Vi trenger å kombinere utdanningskrav og elementære norske ferdigheter for utenlandske religiøse ledere som søker om arbeidstillatelse i Norge, samtidig som vi tilrettelegger bedre for utdanningsmuligheter i Norge.

2. Skole og religion

De voksne religiøse har sine organisasjoner som representerer deres interesser, men hva med barn? Hvem taler barnas sak?

Foreldreretten skal respekteres, men må veies opp mot barnas rettigheter og interesser.

Fellesskolen er den viktigste arenaen for integrering vi har. Private religiøse skoler som er mangfoldige og inkluderende er ikke et problem, men vi må ha tydelige kriterier som hindrer etableringen av religiøse privatskoler som kan virke segregerende.

I den offentlige skolen bør vi ha som mål å begrense bruken av religiøse markører som skiller barna fra hverandre.

Vi bør heller ikke tilrettelegge for organiserte religiøse aktiviteter. Det er identiteten som elev som må være sentral når man er på skolen. Både barna og foreldrene kan bli utsatt for sosialt press og en uheldig gruppedynamikk dersom religiøse særkrav, som kjønnsdelt undervisning, organiserte bønneaktiviteter i skolen og lignende, gis forrang og fungerer normsettende for den aktuelle gruppen.

Det som kan fremstå som «religionsfrihet» kan med andre ord legge tunge føringer på enkeltindividets handlingsfrihet.

3. Dialog er ikke koseprat

I debatten om religion og integrering er dialog blitt nesten synonym med naivitet og unnfallenhet. Dette kommer av at mange misforstår begrepet. Dialog er ikke koseprat. Formålet er å skape bedre forståelse og å dempe spenninger som måtte oppstå.

Men dialogarbeidet bør også være en arena der vi kan utfordre hverandre rundt for eksempel blasfemi, retten til å forlate eller skifte religion, likestilling og homofiles rettigheter.

En krevende utfordring i all dialog er hvem er man skal gå i dialog med. Hvem representerer minoritetene eller muslimene?

Organisasjoner som påtar seg rollen som representanter for norske muslimer er ikke nødvendigvis representative. Gjennom rause støtteordninger bidrar staten til å styrke de organiserte religiøse gruppenes makt i muslimske miljøer på bekostning av de mer sekulært orienterte muslimene.

For å kompensere litt bør de sekulære kreftene få støtte til å organisere seg bedre og få komme mer til orde i dialogprosesser.

Religions- og livssynspolitikken angår i høyeste grad også muslimer som frykter at styrkingen av religionens plass i samfunnet kan begrense deres frihet.

Individets frihet må alltid ha forrang

Debatten om religionens plass i samfunnet inngår som en viktig del av debatten om hvordan vi skal leve sammen med økte kulturelle forskjeller.

Ved motstrid mellom grupperettigheter og individuelle rettigheter må hensynet til individets frihet alltid ha forrang. Og når vi nå diskuterer ny livssynspolitikk, må vi ikke tenke bare religionsfrihet, men også integrering.

Twitter: @SyloTaraku. Les mer om boken hans i intervju med Taraku i Amagasinet og i Ingunn Øklands anmeldelse.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Advarende kronikk av Flemming Rose: Svenskene klarer ikke å skille mellom legitim debatt om innvandring og rasistiske ytringer

Les mer om

  1. Integrering
  2. Religion
  3. Skole