Kronikk

Vi må unngå å bli et gissel for lederne i Beijing | Torbjørn Færøvik

  • Torbjørn Færøvik, forfatter og Kina-kjenner
Etter at utenriksminister Børge Brende signerte normaliseringsavtalen med Kina, kvitterte Beijing-avisen Global Times med å minne om at Norge hadde «bare fire millioner innbyggere», mens Kina talte «1,4 milliarder», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Brende med Kinas utenriksminister Wang Yi i desember 2016.

Samarbeid mellom frie, demokratiske land er et pluss. Men Kina er verdens største diktatur. Det betyr at vi må tenke over hvert skritt vi tar.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Trusler om, eller bruk av, økonomiske sanksjoner er blitt et mektig våpen i Kinas utenrikspolitikk.

Land som nøler med å bøye seg for regimets politiske krav, risikerer straff. Listen er allerede lang, og de neste årene vil den bli enda lengre.

Norge fikk merke Kinas pisk i seks samfulle år.

Før jul slapp Kinas naboland Mongolia med bare noen dagers represalier. Til gjengjeld rammet de så hardt at regjeringen i Ulan Bator krøp til korset og ba om nåde.

Torbjørn Færøvik.

Dalai Lamas betydning

Striden begynte da Dalai Lama i fjor høst ble invitert til Mongolia på et religiøst besøk. Kina protesterte, men den mongolske regjeringen lot ham likevel komme.

Kina svarte med å avlyse politiske samtaler på høyt nivå og stenge en travel grensestasjon. Beijing truet også med å kansellere store lån som Mongolia kunne trenge for å holde liv i sin skrantende økonomi.

Etter at bilkøen ved grensen hadde hopet seg opp i en uke, og sjåførene hadde frosset i tyve minusgrader, så den mongolske statsministeren seg nødt til å beklage besøket. «Jeg lover at Dalai Lama aldri mer skal få komme til Mongolia så lenge jeg sitter ved makten,» sa han med spak stemme. Timer senere ble grenseposten gjenåpnet.

Utestengelsen av Dalai Lama fra Mongolia har en interessant side, for Dalai Lama-institusjonen oppsto på mongolsk jord for 450 år siden. Flertallet av mongolene er buddhister, og mange av dem ser opp til ham som sin religiøse læremester.

Å forhindre Dalai Lamas internasjonale reisevirksomhet er en «kjerneinteresse» for lederne i Beijing. De beskylder ham urettmessig for å ville løsrive Tibet fra Kina. Det betyr at han krenker landets «territoriale integritet». Land som mottar ham, gjør seg derfor skyldige i det samme.

I normaliseringsavtalen som Norge har undertegnet med Kina, lover vi å respektere landets «territoriale integritet» og «kjerneinteresser». Vi kan dermed ta det for gitt at fredsprisvinneren fra 1989 har besøkt Norge for siste gang. Om norske myndigheter slipper ham inn, vil det uten tvil utløse et kinesisk ramaskrik.

Utestenge tidligere fredsprisvinnere?

Vår opptatthet av Dalai Lama kan virke underlig på mange. Han er jo bare et menneske.

Poenget er at han representerer idealer som ikke lar seg måle i penger. Det var jo derfor Nobelkomiteen hedret ham med en fredspris.

Det samme kan sies om Liu Xiaobo.

For seks år siden satt våre fremste politikere i Oslo rådhus og lyttet til Thorbjørn Jaglands tale og Liv Ullmanns fremføring av Lius forsvarsskrift i retten. Noen hadde tårer i øynene. Da seremonien var over, stilte de seg i kø på rådhustrappen for å la seg intervjue av mediene, for alle var like betatt.

Nå tør de samme politikerne knapt nok nevne Dalai Lamas og Liu Xiaobos navn, og når Børge Brende – en gang formann i Stortingets Tibet-komité – blir spurt om Dalai Lama får komme til Norge i fremtiden, avfeier han det som «et hypotetisk spørsmål».

Skal det bli en ny, norsk tradisjon å utestenge tidligere fredsprisvinnere fordi de ikke passer inn i våre ambisjoner som eksportnasjon og global problemløser?

Unngå å bli gissel for Beijing

I festtaler hører vi at handel og annen kontakt utelukkende er av det gode. Men er det slik?

De fleste vil nok være enige om at samarbeid mellom frie, demokratiske land er et pluss. Men Kina er verdens største diktatur. Det betyr at vi må tenke over hvert skritt vi tar, og fremfor alt må vi unngå å bli et gissel for lederne i Beijing.

Kina har for vane å understreke at samarbeid mellom nasjonene må bygge på «likeverd og gjensidig respekt». Likevel gjør de til stadighet narr av sine svakere motparter.

Etter at utenriksminister Brende signerte normaliseringsavtalen med Kina, kvitterte Beijing-avisen Global Times med å minne om at Norge hadde «bare fire millioner innbyggere», mens Kina talte «1,4 milliarder». Hvordan kunne nordmennene innbille seg at de hadde noe å stille opp med? «Latterlig!» fastslo avisen. Global Times er underlagt det kinesiske kommunistpartiets propagandaavdeling.

Da territorialstriden mellom Kina og Filippinene raste som verst for halvannet år siden, ble regjeringen i Manila kraftig irettesatt av det kinesiske utenriksdepartementet: «Et lite land kan ikke hele tiden komme med uberettigede protester.»

Vietnam og Indonesia, som har henholdsvis 95 millioner og 262 millioner innbyggere, har fått høre det samme.

Japan blir til stadighet hundset i kinesisk presse, og tonen kan til tider være rasistisk.

Krever særstatus

Kinesernes forestilling om at Kina er større og viktigere enn alle andre, har dype røtter. I århundrer betalte nabolandene tributt til den kinesiske keiseren, hvilket innebar en form for underkastelse. Selv britene ble pålagt å anerkjenne Kinas keiser som sin herre da en offisiell britisk delegasjon ankom landet i 1793. Besøket ble, for å si det mildt, lite vellykket.

Nå reiser utenlandske ledere i ett sett til «keiseren» i Beijing. Mange strekker seg pinlig langt for å tekkes diktaturet. Kinas ledere forventer den samme respekt enten de er verter eller gjester. Får de ikke det de ber om, kan de ty til både trusler og utpressing.

Mange strekker seg pinlig langt for å tekkes diktaturet

Det kanskje mest bisarre tilfellet fant sted i 2015. Statsminister Li Keqiang skulle besøke Storbritannia for å undertegne flere tosidige avtaler om økonomisk samarbeid. Før avreisen insisterte kineserne på at han måtte få audiens hos dronningen. Britene minnet om at Li ikke hadde status som statsoverhode og svarte høflig nei.

I dragkampen som fulgte, truet den kinesiske motparten med å avlyse besøket hvis kravet ikke ble innfridd. Striden endte med full kinesisk seier, og samarbeidsavtaler til en verdi av 18 milliarder britiske pund ble reddet.

Etterpå fikk regjeringen Cameron flengende kritikk fra sine egne, opposisjonen og mediene. Selv dronningen ga sitt besyv med i laget da hun omtalte Kinas opptreden som «very rude». Da statsminister Li besøkte London året i forveien, klaget kineserne over at den røde løperen han gikk på, var tre meter for kort. Ingen måtte pille Kina på nesen. Landet krever ikke bare status, men særstatus på grunn av sin størrelse og makt.

Desto underligere er det at så få her hjemme roper varsku. Problemstillingene ligger jo i dagen og burde være synlige for alle. Så hvorfor ikke diskutere dem?


På Twitter: @faeroevi

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Interessant sak? Her tipser vi om flere:

Les mer om

  1. Utenrikspolitikk
  2. Dalai Lama
  3. Kina