Norsk sikkerhetsforståelse har vært utilstrekkelig

  • Anders Romarheim
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har maktet noe ingen av hans forgjengere klarte: å utpeke norsk olje- og gassvirksomhet som en grunnleggende nasjonal funksjon, skriver Anders Romarheim.

Vi snakker om et byråkratisk treneringsproblem som har vedvart i tiår.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Noen sprenger gassledninger i Østersjøen. Noen er nærgående langs installasjoner og infrastruktur på norsk sokkel. Noen er nok Russland. Og vi har fått en fornyet omdreining i en lang debatt om hvordan vi skal sikre vår petroleumsvirksomhet.

Nasjonen ble oppmerksom på at sikkerhetsloven, Stortingets sterkeste virkemiddel for å sikre landets aller viktigste interesser og funksjoner, ikke kom til anvendelse i oljesektoren.

Bakgrunnen for at norsk olje- og gassvirksomhet er forblitt utenfor Lov om nasjonal sikkerhets virkeområde er en lang og fascinerende misære.

Men nå har regjeringen tatt grep, og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har maktet noe ingen av hans forgjengere klarte: å utpeke disse som en grunnleggende nasjonal funksjon (GNF).

Det har de alltid vært. Men frem til nylig har simpelthen Olje- og energidepartementet unnlatt å utpeke dem som det.

I forvaltningen er det sjakkmatt hvis et mektig departement setter seg på bakbeina i en slik sak. Sikkerhetsarkitekturen vår mangler en slagferdig toppnode.

For ingen andre enn statsministeren kan påtvinge en statsråd sin vilje.

Justisdepartementet har en koordinerende rolle i all sivil beredskap. Men koordinering innebærer å foreslå ting og få dem avvist. De øvrige departementenes uvilje mot å la seg styre av departementet i Nydalen har gjort norsk beredskap skadelidende.

Tverrpolitisk utilstrekkelighet

Vekslende regjeringer helt tilbake til Kjell Magne Bondevik har avfunnet seg med situasjonen. Partiene kan derfor ikke peke på hverandres mangelfulle implementering av sikkerhetsloven.

Alle i posisjon har prøvd, og alle har feilet.

Vi snakker her om en slags tverrpolitisk utilstrekkelighet i møte med et byråkratisk treneringsproblem som har vedvart i årtier. Hvorfor det ble sånn, er vrient å forstå. Problemene oppstår også på det helt grunnleggende konseptuelle plan med ulike sikkerhetsforståelser.

Safety og security

Språk er konvensjoner og former vår forståelse av den virkelige verden.

Engelsk skiller mellom «safety», som er tiltak mot ulykker, og «security», som er rettet mot villede handlinger av noen som ikke vil oss vel.

På norsk sier vi sikkerhet om begge disse fenomenene.

Dette gjør at ting som ikke hører naturlig sammen, tidvis sauses sammen. Så viktig er dette skisma at divergerende sikkerhetsforståelser anføres blant de viktigste grunnene til at Norge opplever «disjointed security» i mitt bokkapittel i en ny bok som sammenligner nasjonale sikkerhetsråd verden over.

Safety er nemlig «oljå» helt rå på. Selskapene på sokkelen er bransjeledende i HMS, men vi snakker om Helse, miljø og safety her.

Alexander Kielland-ulykken var grusom. Men det Putin i ytterste konsekvens kan påføre virksomheter på norsk sokkel, er faktisk verre.

Helt siden Alexander Kielland-tragedien har sikring mot ulykker vært i høysetet på sokkelen. Dette har også ført til at security har havnet i bakgrunnen.

Alexander Kielland-ulykken var grusom. Men det Putin i ytterste konsekvens kan påføre virksomheter på norsk sokkel, er faktisk verre.

Feil eller lav sikring?

Siden «oljå» er så god på HMS, så har oljebransjens (litt for) gode venner i Olje- og energidepartementet slått seg til ro med at det voldsomme sikkerhetsfokuset (kun safety) der ute er mer enn tilstrekkelig. De pågående «masekråkene» i Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal ikke komme her med sin statssikkerhet og forklare oss at vår sikring er feil eller for lav. I sentraladministrasjonen instruerer ikke direktorater departementer. Punktum.

I tillegg blander enda et par sikkerhetsforståelser seg inn i ligningen og kompliserer bildet ytterligere.

Mest problematisk er det faktum at samfunnssikkerhet i Norge har utartet til å bli nærmest en religion. De to hellige steder er henholdsvis Stavanger og Tønsberg med tilhørende universitet og direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Samfunnssikkerhet er ikke i seg selv en dårlig sikkerhetsforståelse. Men det har bredt om seg og marginalisert den mer snevre statssikkerheten til å bli et nisjetema som kun praktiseres av etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS) og Forsvarsdepartementet (FD).

I samfunnssikkerhetens konfesjon havner det meste av sikkerhet inn under begrepet. Gode forståelser av begrepet gir dog rettmessig statssikkerheten forrang. Uten en beskyttende stat innenfor respekterte grenser utad kan ikke individ og samfunn nyte noen meningsfull form for sikkerhet.

Uten en beskyttende stat innenfor respekterte grenser utad kan ikke individ og samfunn nyte noen meningsfull form for sikkerhet

Statssikkerhetens privilegium blir skadelidende når de tiltakene man må treffe for å kontre trusselen fra øst, blandes sammen med sikkerhet om bord på Bastøfergen, lokal brannberedskap og oppbevaring av giftige kjemikalier. Fokus falmer, og sikkerhetstiltakene blir for lite treffsikre.

Skille ulykker fra onde intensjoner

Enda et nytt sikkerhetsbegrep entrer i tiltagende grad manesjen: nasjonal sikkerhet.

Som del av sekretariatet til lovutredning av Sikkerhetsloven tok jeg til orde for at utredningen burde innføre begrepet nasjonal sikkerhet i norsk kontekst. Dette er et godt innarbeidet begrep hos våre nærmeste allierte.

Men sekretariatet instruerer ikke utvalget, og slik gikk det ikke. Forsvarsdepartementet tenkte imidlertid annerledes og enset behovet for ny konseptualisering.

I lovproposisjonen FD sendte Stortinget, forandret de lovens navn til det det ble: Lov om nasjonal sikkerhet.

Nasjonal sikkerhet kan erstatte statssikkerhet i stor grad i Norges sikkerhetsarbeid. Begrepet skiller mellom det virkelig vesentlige for statens videre eksistens og de mer hverdagslige behov for sikring mennesker opplever i samfunnet.

Samfunnssikkerhet og nasjonal sikkerhet står godt til hverandre og utfyller hverandre. Med begrepsduoen ville vårt sikkerhets nomenklatur bedre skille det viktige fra det essensielle og ulykker fra onde intensjoner.

For at aktører der ute har vilje og kapasitet til å angripe oss, det vet vi etter eksplosjonene øst for Bornholm.

Anders Romarheim er bidragsyter i antologien «Securing the State and its Citizens» (2022).