Dette bildet bør vi alltid ha på netthinnen, uansett hva vi snakker om

Hva skal vi bruke hendene våre til når vi fjerner dem fra klodens luftrør?

28. mars er en merkedag i Danmark. Det samme er 3. april i Sverige og 12. april i Norge.

Det er den dagen som på engelsk heter «earth overshoot day» eller «overforbruksdagen». Det er den dagen da vi har brukt opp den andelen av Jordens ressurser som vi har til rådighet. Resten av året tærer vi på planetens ressurser som om vi ikke hadde én, men fire planeter å ta av.

Når det kommer til utplyndring av planeten, er vi i verdenseliten sammen med land som USA, Canada, Australia og de arabiske oljestatene. 51 land på Jorden bruker ikke opp sin andel.

Vi hevder fortsatt at en vellykket globalisering vil skape velstand for alle. Men skulle vi realisere denne utopien, som aldri var annet enn hykleri uansett, ville Jorden bryte sammen raskere enn selv de mest dystre klimaprognosene tør å forutsi.

En håndfull støv

Menneskehetens viktigste selvportrett er fortsatt det fotoet som astronauten William Anders tok julaften 1968, da Apollo 8 fløy over månen.

På det uforglemmelige bildet ser vi Jorden i skinnet av daggryet reise seg over månens horisont. William Anders døpte fotoet «Earthrise», altså «Jordoppgang».

Det er det vi er, en håndfull støv, en smule vann og vegetasjon dekket av den tynnest tenkelige atmosfære som vårt eneste vern mot uendeligheten, et kosmos av stjernetåker og virvlende galakser med dybder hinsides vår forestillingsevne, et kosmos som aldri ville tillate en eneste av oss så mye som et åndedrag.

«Jordoppgang» viser oss planetens skjønnhet, men også dens utsatthet og skrøpelighet, og fotografiet dokumenterer også vår ensomhet. Det er et bilde vi alltid bør ha på netthinnen, uansett hva vi snakker om.

Carsten Jensen er en dansk forfatter og journalist kjent for sine reisebøker. Han fikk sitt store skjønnlitterære gjennombrudd i 2006 med «Vi, de druknede».

Kilde: Wikipedia

Vi slapp kaos løs og kalte det kontroll

I bunn og grunn er vi, som overmodig har utnevnt oss selv til naturens herre, den skrøpeligste av alle dyrearter.

Naturen ga oss ikke rovdyrets tenner, apens behendighet, elefantens tyngde, nesehornets panser, gepardens hurtighet, fuglens vinger eller hvalens lunger.

Vi er det uspesialiserte dyret, ikke tilpasset noen nisjer, et ubeskyttet vesen som bærer sin tunge klump av en hjerne høyt hevet over jorden i forlengelsen av en sårbar hals. Ganske visst ikke så lang som sjiraffens, men sårbar som den, og den kan med et enkelt slag knekkes.

Men kanskje bar vi alltid rundt på en hemmelig ambisjon, og kanskje var det derfor vi fikk en hjerne, dette både praktiske nytteorgan og upraktiske drømmeorgan.

Og kanskje var den drømmen vi næret, vi, dette uspesialiserte, ubeskyttede dyret, en gang å bli det universelle dyret som rommet alle de øvriges egenskaper, rovdyrets, hvalens, gepardens, elefantens, og det var det vi oppnådde med vår oppfinnsomme, drømmesyke hjerne – å ferdes i luften, i havet og overalt på landjorden, der vi trengte frem med enorm styrke, slagkraft og hensynsløshet til alle våre rivaler var temmet eller utryddet.

Vi slapp kaos løs og kalte det kontroll. Vi la naturen øde og kalte det vekst. Vi døpte oss verdens herrer mens ørkenene bredte seg og havene steg. En redningsbåt ute av kurs blir snart vårt nye fedreland, utrustet med geværer, for her er det ikke plass til å redde noen om bord mens de siste øyer synker i havet.

Uvenner med fremtiden

Vi drømmer om et tusenårsrike med evig vekst. Utpining av jorden, mishandling av dyr, en ropende menneskehet – det er vår idé om paradis. Og når naturen taler, blir vi redde og må rope enda høyere i stedet for å lytte.

Vi er i gang med en utryddelseskrig hvis sluttstadium er en planet med oppholdstillatelse for stadig færre arter.

Vår utgave av tusenårsriket er et påbud om evig økonomisk vekst og et ødselt forbruk som truer alt liv på Jorden.

Nei, vi marsjerer ikke i takt i gatene på vei mot vår egen undergang. Vi står i kø foran kassaapparatene.

Vi benytter oss ikke av konsentrasjonsleirer. Vi innhegner i stedet naturen, ikler den monokulturens fangedrakt og utpiner og utnytter den inntil den, redusert til vår slave, dør av overanstrengelse.

Barbariet kaller vi for fremskritt, og vekstdiktatets bud om hemningsløs produksjon, prestasjon og overforbruk i en evig uforløst syklus preger hver enkelt av oss dypere enn noen totalitær stat har klart å forme sine undersåtter.

Vi er blitt uvenner med fremtiden. Vi kan ikke lenger tenke på den som en lysere tid, en enda bedre verden vi kan se frem til.

Fremtiden er blitt en losseplass for våre uløste problemer. Skjønt det er våre barn og barnebarn som er fremtidens aksjonærer, for å benytte den reduserende språkbruken som den altdominerende markedsøkonomien har indoktrinert oss med.

Talent for ødeleggelse

Vår siste desperate utopi er at nåtiden, den såkalte normalitet som vi tilvant har levd igjennom mange årtier, skal vare evig.

Det ligger i språket vårt at Jorden er vår, vi er dens herre og ikke bare den ypperste, men også øverste skapning i et hierarkisk system vi selv har oppfunnet.

Ser vi på klodens biomasse, er vi ingenting.

Av Jordens samlede biomasse på 550 gigatonn utgjør menneskeheten med sine åtte milliarder medlemmer en tiendedels promille.

Myrer veier 20 ganger så mye som oss og gjør uendelig mye mer nyttig arbeid for planetens overlevelse enn det vi gjør.

Faktisk gjør vi det motsatte. I all vår mikroskopiske litenhet klarer vi å bryte ned planetens livsbetingelser. Og i et historisk perspektiv vil vår betydning for planeten ikke bli målt på vår skapende evne, men på vårt talent for ødeleggelse.

Plantene – busker, ugress, gressarter og trær – er Jordens sanne helter. Og hvis levende veseners intelligens måles på deres evne til overlevelse, så var det ugresset Charles Darwin tenkte på, da han utviklet sin teori om survival of the fittest (den sterkestes rett), ikke på oss.

Plantenes historie er så lang, vår så lammende kort, og ingenting tyder på at vi selv er interessert i å bli én av de artene som har oppholdstillatelse på kloden i lengre tid.

Det er den moderne velstands paradoks. Vi vil gjerne leve trygt og godt og lenge. Det samme unner vi ikke de vesener vi deler kloden med.

Skal vi slippe kvelertaket?

Naturen ga oss gavmildt alt, og vi har svart med et kvelertak kalt fremskritt og utvikling. Derfor er hver dag en folkeavstemning om fremtiden: Skal vi slippe kvelertaket på Jorden eller fortsatt stramme det? Skal kloden dø mellom hendene på oss? Eller skal vi trekke pusten i fellesskap?

Så hva skal vi bruke hendene våre til når vi fjerner dem fra klodens luftrør? De får ikke hvile i fanget. Vi skal bygge en ny og grønnere verden, en langsommere, mer nennsom og omsorgsfull verden.

Vi skal tenke på oss selv som formødre og forfedre til mange generasjoner fremover og ikke se fremtiden som en losseplass for uløste problemer.

Vi skal være som den bestefaren som planter et tre han vet at han selv aldri kommer til å sitte i skyggen av. Vi skal si som apacheindianerne: Vi arver ikke Jorden av våre forfedre. Vi låner den av våre barn.

Midt i ruinene av en natur som en gang var, skal vi skrive vårt manifest for håp. Og ikke bare skrive det, men handle etter det: Et vennligere samfunn der det inntrer mer enn bare en våpenhvile i krigen mellom oss og naturen, ja, kanskje til og med de første tegn på en begynnende harmoni.

På den planeten vi jeg gjerne bo.

Det samme vil millioner av truede arter.

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.