«Ambulanse? Nei, ta taxi!»

Etter å ha levd i 72 år kjenner jeg kroppen min. Jeg ringer 113.

Jeg våkner i nattemørket og kjenner en sterk smerte i mageregionen. Jeg prøver å finne ulike liggestillinger for å avlaste noe jeg ikke vet hva er, men det hjelper ikke.

Etter å ha levd i 72 år kjenner jeg kroppen min. Jeg ringer 113. De får fødselsnummer og info. Blindtarmen er fjernet for mange år siden, men jeg kan ikke få en ambulanse på dette grunnlaget. «Jeg setter deg over til Legevakten, men hold linjen!»

Endelig svar

Det gjør helsikes vondt nederst i høyre side og bakover mot ryggen, smerten har bitt seg fast. Jeg har ingen nære å kontakte. Endelig får jeg svar, jeg gjentar info og smertebeskrivelse. «Ta to Paracet og se om det hjelper. Hvis det er like vondt etter halvannen time, kommer du!»

Jeg drikker vann, svelger Paracet og legger meg i sengen og håper inderlig at dette skal hjelpe. Jeg ser på klokken, ingenting endrer seg, lukker øynene, venter, ser på klokken igjen og igjen. Jeg kommer meg opp, tar på meg genser og bukse og finner den lille sekken i skapet. Jeg tenker ikke så klart, jeg vet bare at dette ikke kan fortsette, jeg vet at smerten er øverst på skalaen.

Kl. 04.30 ringer jeg 113 igjen. «Er det Signe», spør stemmen. Ja! Blir litt glad for at de ikke har glemt meg. «Jeg har dessverre ingen biler ledige, du må nok ta en taxi.» Jeg tar på meg boblejakken og støvletter, sjekker at mobilen er i sekken, låser og går. Nede på veien står én taxi et stykke unna. Jeg kommer frem, lett foroverbøyd.

«Stopp igjen!»

Jeg prøver å ligge i baksetet, men får det ikke til, ingenting hjelper mot smerten, så jeg sitter, holder ut. Plutselig brister det, jeg rekker knapt å si at jeg blir dårlig før spyet mitt renner nedover jakken. Sjåføren bråstanser, jeg åpner døren og kaster opp ute, setter meg inn igjen. «Jeg har så jævlig vondt, skjønner du, og ambulansen sa jeg måtte ta en taxi», presser jeg frem før jeg roper: «Stopp igjen!»

Bilen stanser, jeg åpner døren og kaster opp utenfor. Jeg setter meg inn igjen. Etter kort tid: «Stopp!» Igjen kommer jeg meg halvveis ut, brekker meg tre ganger og kaster opp igjen. «Du skulle ha vært i en ambulanse», sier sjåføren. Jeg ser plutselig Ullevål sykehus. «Vi kjører inn på akutten her på Ullevål», sier han. «Ja», sier jeg! «Gjør det!»

Akutten er for ambulanser, og jeg kommer gående, det er feil, jeg vet det, men jeg må ha hjelp. To unge mennesker sitter bak en skranke. De ser på meg. Jeg føler meg som en fiende som skal kreve noe jeg ikke har krav på. Jeg forklarer, og de søker meg opp på dataskjermene: «Vi kan ikke bestille en ambulanse. Du må nok til legevakten med taxi, jeg skal bestille en.»

Orker ikke å snakke

I mellomtiden har kroppen min seget ned på en stol, det er bare oss tre i rommet. Det er to akuttmottak her, rett ved siden av hverandre, hvorfor kan de ikke kommunisere selv om jeg ikke har papirer? Jeg orker ikke å snakke.

Plutselig kommer den ene personen ut fra skranken og gir meg en spypose. «Taxien kommer snart.» Jeg klarer å reise meg, holder spyposen i den ene hånden og den lille sekken i den andre, snur meg og går mot utgangen. «Lykke til, da!» Ordene treffer ryggen min.

Jeg setter meg inn i taxien, tviholder på spyposen og håper inderlig at jeg kan holde alt inni meg. Vi når legevakten uten oppstyr og spy. En bitte liten flik av takknemlighet.

Klokken 05.15 blir jeg prioritert i køen og legges på en seng i et rom. Blodprøver tas, en lege kommer inn og mistenker nyrestein, trenger en urinprøve. Jeg krøker meg bortover korridoren mot toalettet med plastkoppen. Men jeg tisset før jeg dro hjemmefra, for jeg ville slett ikke tisse på meg underveis. Det går ikke.

Jeg ligger på rommet og drikker vann, klokken tikker, jeg trekker i snoren og sier at jeg må få noe som demper smertene. De setter en sprøyte inn i hoften, akkurat nå tar jeg imot hva som helst, og det er godt å være her hos fagmennesker. Etter en stund klarer jeg endelig å tisse. «Det er blod i urinen», sier legen. «Vi sender deg til Ullevål akuttmottak.» «Takk! Hvordan kommer jeg meg dit?» «Du tar en taxi.»

Prøver å holde ut

Jeg har litt mindre vondt og kler på meg boblejakken, husker sekken og går ut av avdelingen, bestiller taxi i resepsjonen og venter utenfor. Til høyre ser jeg en åpen garasjeport. Der inne står fem ambulanser. Dagen har startet, klokken er 8, og plutselig hugger smerten til. Jeg går litt frem og tilbake, prøver å holde ut. Nei, jeg snur, går inn og sier at jeg nå har så vondt at jeg trenger en ambulanse til sykehuset. Personen forhører seg og sier: «Da må du gå inn i avdelingen igjen.»

Jeg ser mot korridoren som leder mot rommet jeg lå på, det er så langt. Jeg orker ikke mer! Stemmen min brister. Jeg går ut og lener meg mot ytterveggen for å vente på taxi nummer tre denne helvetes natten og morgenen. Plutselig står en mann bak meg med en rullestol, og jeg setter meg. «Jeg kan trille deg bort til taxien.» Jeg har en ny spypose i hånden, sekken på fanget. En taxi kommer.

På Ullevål blir jeg lagt i en seng kl. 08.30. Jeg er vegg-i-vegg med ambulanse-mottaket. Leger og sykepleiere snakker med meg, tar blodprøver, sørger for CT. Omsorgen er upåklagelig. Og endelig en diagnose: fire nyresteiner, noe jeg aldri har vært plaget med før.

Vel utrustet med sterke smertestillende, og et telefonnummer til eksperter på Aker sykehus jeg kan ringe døgnet rundt, skal jeg klare meg hjemme til steinene triller ut. Taxituren hjem tar fem minutter.

Jeg legger Paracet og de nye morfinbaserte pillene på nattbordet. Sekken står på stolen i entreen. Jeg klarer meg relativt bra i 36 timer. Men så våkner jeg kl. 01.30 av smerten øverst på skalaen.

Jeg skrur på lyset, griper vannflasken og svelger to Paracet og én av de sterke, krøker meg sammen og venter på frigjørelsen. Ser på klokken, venter, snur meg på den andre siden uten at det hjelper, ser på klokken. Jeg ringer Aker, de tar imot meg. «Men vi kan ikke bestille ambulanse, det må du gjøre selv.»

Jeg ringer 113 og forklarer. «Det er avdelingen som skal tilkalle ambulanse», sier stemmen. «Men de sa at jeg måtte gjøre det selv!» Jeg sier de kan ringe Aker og sjekke. De gjør det. Mens jeg venter, kler jeg på meg, går ut til sekken og ytterklærne og hører plutselig: «Er det slik at du nå ikke er i stand til å reise i en vanlig bil?» «Ja!» «Da sender jeg en ambulanse, du får den første ledige!» «Takk!»

Klokken er 03.30. Jeg har problemer med å stå og legger meg halvveis i sofaen. Etter ti minutter ringer det på døren, og jeg fraktes liggende i sykebilen av to hyggelige menn. Jeg føler meg så inderlig trygg.

Fremme på Aker står en sykepleier klar. Idet jeg beveger meg over til sykehussengen, spyr jeg tre ganger. Hvorfor? «Bilturen var en belastning for kroppen din», sier sykepleieren. Å! Endelig noen som forstår!

Dagen etter, en søndag, opereres jeg. Når jeg våkner av narkosen, er jeg smertefri.

Klandrer ingen, men...

Jeg klandrer ingen, for jeg forventer ikke et perfekt samfunn. Vi mennesker er ikke perfekte. Og arbeidsplasser/etater trenger regler og rutiner å forholde seg til. Men vi kan alltid forbedre oss, og en forutsetning er informasjon og eksempler. Derfor har jeg skrevet denne historien om den lille sekken og meg.